Uføretrygdet og dypt skamfull.

[Gjest Anonym 2]

Anonym 2 skrev (4 minutter siden):

Da har du helsefaglig bakgrunn. Hva med å tilby forskjellig hjelp til eldre, syke og ensomme? Du kan f.eks tilby å hjelpe dem med ting de ikke klarer selv i huset, alt mulig egentlig, mange trenger bare noen å snakke med, kanskje noen å passe på dem når de går ut på tur. Hjelp til matlaging. Rett og slett hverdagshjelp. Det kan du ta litt betalt for. Kanskje du i begynnelsen kan kombinere uføretrygd og lønn fra denne typen arbeid? 

Ikke passe på dem på tur, men at de trenger en å gå tur med.

[Madelenemie]

Gondor skrev (På 8.3.2022 den 23.18):

Jeg har vært uføretrygdet siden 2013 og er like skamfull og flau over det nå som da. Det hjelper ikke at jeg har tatt utdannelse i løpet av de siste årene og søker jobb. Hvordan skal jeg få fred med meg selv? 

Hei!

jeg forstår deg, er i litt samme « båt».

forskjellen er at jeg har fått det bedre med å akseptere at jeg er uføretrygdet.

Det er nå mer et problem for mine ambisiøse barn enn det er for meg. 
Det hele kan, de/vi/jeg , liksom tildekke litt ved å vise til større arbeider jeg har, men som er mest på frivillig basis. Lite tjener jeg og fikser jeg noe for de som spør tar jeg aldri betalt. ( av prinsipp)

Kanskje er det fordi jeg tross alt har så aktive og hektiske dager at det er lettere for meg å si, om man kommer inn på det, at jeg er uføretrygdet jeg.

Har aldri opplevd negative reaksjoner. Enda jeg henger i trær, eller går rundt med motorsag, men de få som kjenner meg, vet jeg har autisme, jeg vil ikke skjule en såpass sentral ting. Det betyr som regel lite, men det  forklarer min uføretrygd, samtidig som jeg har måttet ta meg av og sørge for at mine egne barn, også med autisme, kommer seg gjennom skole, utdanning og ut i jobb. Det har vært mitt mål nr 1, og jeg tror det lykkes.

uansett , står jeg jo der, med en utdanning, hull i cv, ingen karriere, for mine mål var få barna til å lykkes, til tross for noen grunnleggende vansker.

Jeg sier lite om barna til andre, men jeg forklarer noen ganger når noen lurer på hva jeg jobber med, at jeg har Asperger syndrom, og har hatt nok med å følge opp barna, og at jeg av den grunn ikke har kunnet satse på jobb og karriere.

jeg må si det, at utelukkende får jeg både ekte, varme og medfølelse fra andre mennesker, ved siden av aksepten. Så jeg lurer på at når man møter mennesker ærlig , med bare enkelt, « sånn ble det for meg», ( av ymse og variable årsaker) så er min erfaring at folk forstår, de fleste.

Du har dine vansker, jeg har autisme, det medfører kanskje ulike begrensninger, men når jeg må, fordi noen blir mer kjent med meg, forklare mer om jobb og utdanning, så svarer jeg kjapt at jeg er uføretrygdet som følge av min egen autisme og ekstra oppfølgingsbehov for barn med lignende diagnoser.

jeg forstår det ikke er enkelt, men noen ganger, er det faktisk det beste som kan skje, at man blir uføretrygdet. Da kan man kanskje fortsette og greie å være en god omsorgsperson spesielt for egne barn, eller være en hyggelig nabo, en som engasjerer seg og tar ansvar der andre ikke har tid.

Jeg er faktisk glad jeg er den jeg er nå.

Den er i i hvert fall ekte.

Jeg kan være ærlig for jeg har ingen ting å frykte, jeg trenger verken late som eller imponere noen.

selvsagt skulle jeg ønske jeg visste om min autisme tidligere, men sånn ble det ikke, og enten man har autisme eller av andre grunner er uføretrygdet, så prøv jobbe med hvorfor det kanskje er det beste i din situasjon og for deg.

og  jeg møtes med respekt av alle, selv om jeg er åpen om min autisme, min uføretrygd, men jeg har jo travle dager, som er synlige for andre, likevel, møter jeg ikke mistenksomhet, jeg møtes med respekt og vennlighet.

så kanskje alt som kreves er mer ærlighet og bedre forklaringer . De fleste mennesker er rause bare de forstår.

 

 

[snusmumeriken96]

Gondor skrev (På 9.3.2022 den 7.11):

Jeg har ikke vært til et eneste intervju, så jeg siles ut i første runde. En arbeidsgiver jeg kjenner har sett på malen til søknaden min og gitt meg tips så den er forandret. Kanskje det kan være en ide å ringe og spørre? Jeg tror nok det skyldes alder og det at jeg ikke har erfaring, men kanskje jeg tar feil.

Så hvor gammel er du da?

[Gondor]

snusmumeriken96 skrev (På 13.3.2022 den 23.20):

Så hvor gammel er du da?

56

[Gondor]

Madelenemie skrev (På 13.3.2022 den 22.53):

Hei!

jeg forstår deg, er i litt samme « båt».

forskjellen er at jeg har fått det bedre med å akseptere at jeg er uføretrygdet.

Det er nå mer et problem for mine ambisiøse barn enn det er for meg. 
Det hele kan, de/vi/jeg , liksom tildekke litt ved å vise til større arbeider jeg har, men som er mest på frivillig basis. Lite tjener jeg og fikser jeg noe for de som spør tar jeg aldri betalt. ( av prinsipp)

Kanskje er det fordi jeg tross alt har så aktive og hektiske dager at det er lettere for meg å si, om man kommer inn på det, at jeg er uføretrygdet jeg.

Har aldri opplevd negative reaksjoner. Enda jeg henger i trær, eller går rundt med motorsag, men de få som kjenner meg, vet jeg har autisme, jeg vil ikke skjule en såpass sentral ting. Det betyr som regel lite, men det  forklarer min uføretrygd, samtidig som jeg har måttet ta meg av og sørge for at mine egne barn, også med autisme, kommer seg gjennom skole, utdanning og ut i jobb. Det har vært mitt mål nr 1, og jeg tror det lykkes.

uansett , står jeg jo der, med en utdanning, hull i cv, ingen karriere, for mine mål var få barna til å lykkes, til tross for noen grunnleggende vansker.

Jeg sier lite om barna til andre, men jeg forklarer noen ganger når noen lurer på hva jeg jobber med, at jeg har Asperger syndrom, og har hatt nok med å følge opp barna, og at jeg av den grunn ikke har kunnet satse på jobb og karriere.

jeg må si det, at utelukkende får jeg både ekte, varme og medfølelse fra andre mennesker, ved siden av aksepten. Så jeg lurer på at når man møter mennesker ærlig , med bare enkelt, « sånn ble det for meg», ( av ymse og variable årsaker) så er min erfaring at folk forstår, de fleste.

Du har dine vansker, jeg har autisme, det medfører kanskje ulike begrensninger, men når jeg må, fordi noen blir mer kjent med meg, forklare mer om jobb og utdanning, så svarer jeg kjapt at jeg er uføretrygdet som følge av min egen autisme og ekstra oppfølgingsbehov for barn med lignende diagnoser.

jeg forstår det ikke er enkelt, men noen ganger, er det faktisk det beste som kan skje, at man blir uføretrygdet. Da kan man kanskje fortsette og greie å være en god omsorgsperson spesielt for egne barn, eller være en hyggelig nabo, en som engasjerer seg og tar ansvar der andre ikke har tid.

Jeg er faktisk glad jeg er den jeg er nå.

Den er i i hvert fall ekte.

Jeg kan være ærlig for jeg har ingen ting å frykte, jeg trenger verken late som eller imponere noen.

selvsagt skulle jeg ønske jeg visste om min autisme tidligere, men sånn ble det ikke, og enten man har autisme eller av andre grunner er uføretrygdet, så prøv jobbe med hvorfor det kanskje er det beste i din situasjon og for deg.

og  jeg møtes med respekt av alle, selv om jeg er åpen om min autisme, min uføretrygd, men jeg har jo travle dager, som er synlige for andre, likevel, møter jeg ikke mistenksomhet, jeg møtes med respekt og vennlighet.

så kanskje alt som kreves er mer ærlighet og bedre forklaringer . De fleste mennesker er rause bare de forstår.

 

 

Dette var et fint innlegg. Fint å høre om din livssituasjon og dine beslutninger. Inspirerende.

[Gondor]

Anonym 2 skrev (På 13.3.2022 den 21.23):

Da har du helsefaglig bakgrunn. Hva med å tilby forskjellig hjelp til eldre, syke og ensomme? Du kan f.eks tilby å hjelpe dem med ting de ikke klarer selv i huset, alt mulig egentlig, mange trenger bare noen å snakke med, kanskje noen å passe på dem når de går ut på tur. Hjelp til matlaging. Rett og slett hverdagshjelp. Det kan du ta litt betalt for. Kanskje du i begynnelsen kan kombinere uføretrygd og lønn fra denne typen arbeid? 

Jeg har tenkt på frivillig arbeid og kontaktet Kirkens bymisjon før jul. Det kokte bort i kålen. Akkurat i dag er jeg så sliten at jeg ikke orker å tenke på noenting.

[påskelilje]

Gondor skrev (12 timer siden):

Jeg har tenkt på frivillig arbeid og kontaktet Kirkens bymisjon før jul. Det kokte bort i kålen. Akkurat i dag er jeg så sliten at jeg ikke orker å tenke på noenting.

Jeg vil tro at det fremover trengs mange hender i ulike type hjelp for alle flyktningene som kommer. Kunne du ha bidratt med noe her, inntil du får en lønnet jobb? Synes forøvrig innlegget til Madeleinemie var helt nydelig. For mange ble ikke livet det de så for seg, og av og til må en anerkjenne det og ha det livet en faktisk har som utgangspunkt for hva en kan gjøre, ikke det livet en ønsket seg. Ønsker deg gode og meningsfulle dager fremover ❤️ 

Madelenemie skrev (På 13.3.2022 den 22.53):

Hei!

jeg forstår deg, er i litt samme « båt».

forskjellen er at jeg har fått det bedre med å akseptere at jeg er uføretrygdet.

Det er nå mer et problem for mine ambisiøse barn enn det er for meg. 
Det hele kan, de/vi/jeg , liksom tildekke litt ved å vise til større arbeider jeg har, men som er mest på frivillig basis. Lite tjener jeg og fikser jeg noe for de som spør tar jeg aldri betalt. ( av prinsipp)

Kanskje er det fordi jeg tross alt har så aktive og hektiske dager at det er lettere for meg å si, om man kommer inn på det, at jeg er uføretrygdet jeg.

Har aldri opplevd negative reaksjoner. Enda jeg henger i trær, eller går rundt med motorsag, men de få som kjenner meg, vet jeg har autisme, jeg vil ikke skjule en såpass sentral ting. Det betyr som regel lite, men det  forklarer min uføretrygd, samtidig som jeg har måttet ta meg av og sørge for at mine egne barn, også med autisme, kommer seg gjennom skole, utdanning og ut i jobb. Det har vært mitt mål nr 1, og jeg tror det lykkes.

uansett , står jeg jo der, med en utdanning, hull i cv, ingen karriere, for mine mål var få barna til å lykkes, til tross for noen grunnleggende vansker.

Jeg sier lite om barna til andre, men jeg forklarer noen ganger når noen lurer på hva jeg jobber med, at jeg har Asperger syndrom, og har hatt nok med å følge opp barna, og at jeg av den grunn ikke har kunnet satse på jobb og karriere.

jeg må si det, at utelukkende får jeg både ekte, varme og medfølelse fra andre mennesker, ved siden av aksepten. Så jeg lurer på at når man møter mennesker ærlig , med bare enkelt, « sånn ble det for meg», ( av ymse og variable årsaker) så er min erfaring at folk forstår, de fleste.

Du har dine vansker, jeg har autisme, det medfører kanskje ulike begrensninger, men når jeg må, fordi noen blir mer kjent med meg, forklare mer om jobb og utdanning, så svarer jeg kjapt at jeg er uføretrygdet som følge av min egen autisme og ekstra oppfølgingsbehov for barn med lignende diagnoser.

jeg forstår det ikke er enkelt, men noen ganger, er det faktisk det beste som kan skje, at man blir uføretrygdet. Da kan man kanskje fortsette og greie å være en god omsorgsperson spesielt for egne barn, eller være en hyggelig nabo, en som engasjerer seg og tar ansvar der andre ikke har tid.

Jeg er faktisk glad jeg er den jeg er nå.

Den er i i hvert fall ekte.

Jeg kan være ærlig for jeg har ingen ting å frykte, jeg trenger verken late som eller imponere noen.

selvsagt skulle jeg ønske jeg visste om min autisme tidligere, men sånn ble det ikke, og enten man har autisme eller av andre grunner er uføretrygdet, så prøv jobbe med hvorfor det kanskje er det beste i din situasjon og for deg.

og  jeg møtes med respekt av alle, selv om jeg er åpen om min autisme, min uføretrygd, men jeg har jo travle dager, som er synlige for andre, likevel, møter jeg ikke mistenksomhet, jeg møtes med respekt og vennlighet.

så kanskje alt som kreves er mer ærlighet og bedre forklaringer . De fleste mennesker er rause bare de forstår.

 

 

❤️ Vakkert skrevet!

[snusmumeriken96]

Gondor skrev (På 15.3.2022 den 19.38):

56

Men da er du jo nesten pensjonsalder? Du vet nok godt selv hvorfor du siles ut i mengden, det er alderen din. 

[Gondor]

snusmumeriken96 skrev (På 16.3.2022 den 19.45):

Men da er du jo nesten pensjonsalder? Du vet nok godt selv hvorfor du siles ut i mengden, det er alderen din. 

Er stygt redd for det ja

[AnonymBruker]

Gondor skrev (9 timer siden):

Er stygt redd for det ja

Har du noe nettverk som kan hjelpe der da? Hva med familie eller venner som kan legge av et godt ord for deg? 

Anonymkode: 21577...6b9