En dum liten tur

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (9 minutter siden):

Jeg lurer på om det ikke er et sykdomstegn at du virker til å være mer opprørt og bekymret over at du ikke får gå tur enn over din potensielt livstruende situasjon.

Det er faktisk IKKE livstruende. Ro ned! Jeg har IKKE gått ned i vekt siden 2 uker og holder meg stabil med håp om å ha gått opp 1 - 2 kg. Mene du jeg skal sitte og se ut av vinduet en hel uke og bli deprimert? Jeg trenger sosialt stimuli. 

Endret 26. mars 2022 av hipohopp2022

[Vhanja]

hipohopp2022 skrev (7 minutter siden):

Det er faktisk IKKE livstruende. Ro ned! Jeg har IKKE gått ned i vekt siden 2 uker og holder meg stabil med håp om å ha gått opp 1 - 2 kg. Mene du jeg skal sitte og se ut av vinduet en hel uke og bli deprimert? Jeg trenger sosialt stimuli. 

Jeg skrev potensielt livstruende. Hvis min vekt hadde vært så lav at min fastlege hadde nektet meg å gå tur pga nødvendige kcal, så hadde det vært noe som bekymret meg, helsemessig. Det er mulig det er noe du tenker på selv, men jeg har aldri sett at du har skrevet noe om at du er bekymret for egen helse. 

Det finnes vel mer enn bare to alternativer - gå tur som du ikke har lov til eller sitte og se ut av vinduet en hel uke og bli deprimert? Du kan da ha sosial stimuli uten å gå tur?

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (3 minutter siden):

Jeg skrev potensielt livstruende. Hvis min vekt hadde vært så lav at min fastlege hadde nektet meg å gå tur pga nødvendige kcal, så hadde det vært noe som bekymret meg, helsemessig. Det er mulig det er noe du tenker på selv, men jeg har aldri sett at du har skrevet noe om at du er bekymret for egen helse. 

Det finnes vel mer enn bare to alternativer - gå tur som du ikke har lov til eller sitte og se ut av vinduet en hel uke og bli deprimert? Du kan da ha sosial stimuli uten å gå tur?

For jeg tenker at jeg fikser det. Hvorfor skal jeg da bekymre meg? Det var en glipp fordi jeg ville være sosial noen timer og drikke, å kose meg. Det er vel ikke er vanskelig å forstå? Støtt meg i det minste. Prøver så godt jeg kan. Trenger ikke moral snakk, jeg vet jeg tabber meg ut. Igjen og igjen. Men - jeg må få LOV og føle at jeg lever. 

[Vhanja]

hipohopp2022 skrev (1 minutt siden):

For jeg tenker at jeg fikser det. Hvorfor skal jeg da bekymre meg? Det var en glipp fordi jeg ville være sosial noen timer og drikke, å kose meg. Det er vel ikke er vanskelig å forstå? Støtt meg i det minste. Prøver så godt jeg kan. Trenger ikke moral snakk, jeg vet jeg tabber meg ut. Igjen og igjen. Men - jeg må få LOV og føle at jeg lever. 

Jeg støtter deg i kampen din og forstår at det ikke er enkelt. Men jeg kan ikke støtte de valgene du tar hvor du viser til å være mer bekymret over det å ikke være sosial eller ikke gå tur enn din egen helse.

Jeg synes absolutt at du skal få lov til å føle at du lever, at du skal få lov til å leve så godt du kan slik din situasjon er nå. Jeg håper bare at du finner løsninger som gjør at du kan få de stimuli du ønsker uten at du må ty til valg som ikke er bra for din helsesituasjon. Akkurat nå er det å følge legens opplegg viktigere enn et par glass vin med en venninne eller en tur i skogen. Det er det jeg håper du vil klare å se.

[Lillemus]

hipohopp2022 skrev (36 minutter siden):

For jeg tenker at jeg fikser det. Hvorfor skal jeg da bekymre meg? Det var en glipp fordi jeg ville være sosial noen timer og drikke, å kose meg. Det er vel ikke er vanskelig å forstå? Støtt meg i det minste. Prøver så godt jeg kan. Trenger ikke moral snakk, jeg vet jeg tabber meg ut. Igjen og igjen. Men - jeg må få LOV og føle at jeg lever. 

Selvfølgelig får du være med venner og ta deg et glass vin eller to (så lenge du ikke går på medisiner som ikke bør kombineres med alkohol), det er din trang til fysisk aktivitet stikk i strid med det legen sier som bekymrer oss. Og det er vanskelig å tro på deg når du sier du har kontroll når legen har gått til slike skritt som å nekte deg fysisk aktivitet overhodet og truer med å tvangsinnlegge deg om du ikke legger på deg.

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (5 timer siden):

Jeg støtter deg i kampen din og forstår at det ikke er enkelt. Men jeg kan ikke støtte de valgene du tar hvor du viser til å være mer bekymret over det å ikke være sosial eller ikke gå tur enn din egen helse.

Jeg synes absolutt at du skal få lov til å føle at du lever, at du skal få lov til å leve så godt du kan slik din situasjon er nå. Jeg håper bare at du finner løsninger som gjør at du kan få de stimuli du ønsker uten at du må ty til valg som ikke er bra for din helsesituasjon. Akkurat nå er det å følge legens opplegg viktigere enn et par glass vin med en venninne eller en tur i skogen. Det er det jeg håper du vil klare å se.

Da er det faktisk ingenting jeg kan gjøre hvis jeg skal være helt i ro. Det er sol og varmt i været. Det er lørdag. Skal - skal ikke, gå ut i dag også. Kan ikke akkurat leie en rullestol og ha med meg hengende vin i intravenøs  for og sette det på spissen. Uten om det har jeg faktisk vært helt utslitt og sovet i 4 timer nå. Tok på og være sosial i går. 

[hipohopp2022]

Lillemus skrev (5 timer siden):

Selvfølgelig får du være med venner og ta deg et glass vin eller to (så lenge du ikke går på medisiner som ikke bør kombineres med alkohol), det er din trang til fysisk aktivitet stikk i strid med det legen sier som bekymrer oss. Og det er vanskelig å tro på deg når du sier du har kontroll når legen har gått til slike skritt som å nekte deg fysisk aktivitet overhodet og truer med å tvangsinnlegge deg om du ikke legger på deg.

Neida, jeg vet at det er trygt og drikke alkohol med remeron. Det har jeg undersøkt. Håper du har fått inntrykk av at jeg prøver å samarbeide så langt jeg klarer. 

[Eva Sofie]

hipohopp2022 skrev (På 25.3.2022 den 9.35):

Det er det som er så vanskelig å tro at han gjør da han vet at treningen / bevege seg er svært viktig for meg. Jeg har opplevd et traume og ikke bearbeidet det,  og det er på denne måten jeg har klart å fungere i hverdagen. Han tvinger meg bort fra det som hjelper meg. Og jeg forstår ikke hvordan han KAN det. Du hadde jo samme vekt og høyde som meg. Jeg skulle ønske du kunne gi meg fremgangsmåten og få det bedre. En magisk måte uten og måtte kjempe sånn. Hver eneste bit er en kamp. 

Nei, du, noe svar har jeg ikke - for du må finne ditt egen løsning i ditt eget liv. Så enkelt og så komplisert - for vi alle har vår årsak og vår historie. Jeg vet ikke hvordan du har det mtp. mat, men for meg virket det å innta mat jeg klarte å få ned og sammen med det jeg selv ville - så fikk det heller være at det var sært for andre. Det viktigste var at jeg fikk i meg næring på et tidspunkt. Men jeg visste det hele tiden - jeg hadde mer vansker med å ta det til meg. Jeg forsto nok ikke alvoret i situasjonen en periode jeg heller, men måtte få det direkte sagt av psykologen min, selv om jeg gikk til legen og ernæringsfysiolog. Han kan være beinhard om han må - og det var tøft å høre når det sto på som verst. Jeg vet at bl.a. han var med på å redde helsen og livet mitt i samarbeid med lege og ernæringsfysiolog. "Du har valget om å leve eller dø - vil du la fortiden vinne?" sa han. Og valget var mitt. Han gikk ut i ferie og jeg vet at han var usikker på om vi møttes igjen til høsten - det var fullt opp til meg. Nå er valget ditt. Nå spør jeg deg, som min terapeut spurte meg: "Vil du være et offer eller en overlever? Valget er ditt." Jeg vet også at en del terapeuter praktiserer at deres pasienter skal være over en viss BMI for å gå i terapi, rett og slett fordi hjernen ikke klarer å nyttiggjøre seg av terapien på en god måte når man er for undervektig. Husk at undervekt går utover alle organer i kroppen, inkl. hjernen. Jeg mener å huske at det ble vanskeligere å tenke og konsentrere seg over tid i timene og jeg ble mer utmattet. Jeg hadde min periode med hyperaktivitet og svært mye energi i et par måneder og deretter ble jeg ekstremt sliten  

Om du ikke spiller på lag og selv er samarbeidsvillig, kan ingen på sikt være med på å redde deg. Det gjelder alle former for terapi/behandling. Det kan redde en i den akutte fasen at du fysisk overlever, men ikke at du nødvendigvis klarer å endre handlingsmønster og tankesett på lang sikt. Om du virkelig ønsker å bli bedre og komme deg videre i livet, må du velge å spille på lag med dine hjelpere. Ikke motarbeide opplegget uansett hvor smertefullt og vanskelig det er. Og terapi er smertefullt. Å endre seg til det bedre er smertefullt. Da er det kanskje ikke virksom nok terapi? Det er min personlige erfaring... Og én ting til: Vær alltid helt ærlig overfor dine hjelpere. Den eneste du lyver eller lurer om du ikke forteller sannheten når de forsøker å hjelpe deg, er til syvende og sist deg selv...

hipohopp2022 skrev (5 timer siden):

Det er faktisk IKKE livstruende. Ro ned! Jeg har IKKE gått ned i vekt siden 2 uker og holder meg stabil med håp om å ha gått opp 1 - 2 kg. Mene du jeg skal sitte og se ut av vinduet en hel uke og bli deprimert? Jeg trenger sosialt stimuli. 

Tja, jeg kjenner deg ikke og mulig du er en svært sosial og ekstravært person til vanlig. Jeg mener, og har selv erfart, at dette mye handler om hvilken innstilling man selv inntar til det hele. Jeg sier ikke det er enkelt, men man kan gjøre det enklere for seg selv med å tenke at "jeg skal komme meg igjennom dette" fremfor at "jeg opplever dette som en fullstendig uutholdelig tilværelse å være i og den tar aldri slutt" eller tilsvarende. Det handler om å finne alternative aktiviteter du kan trives med som gjør at du ikke blir sittende og gruble på egne tanker dagen lang - det forverrer egen tilstand. Grunnet svært kraftige smerter siste 9-10 måneder i fjoråret, måtte jeg avlyse ca. 90-95% av alle aktiviteter både i og utenfor hjemmet og for å komme meg igjennom de dagene og nettene, brukte jeg mye tid på aktiviteter som jeg kunne gjennomføre. De siste 2 månedene husker jeg at jeg begynte å fable og planlegge alt jeg gjerne ønsket å gjøre når jeg ble bedre. Det ga meg faktisk glede/motivasjon og ikke sorg eller bitterhet - om det ville føre til negative følelser hadde det vært uheldig.

Mulig du akkurat nå må innfinne deg med at du må bruke en annen mestringsmetode for å roe deg ned enn å gå, for å  komme deg igjennom akkurat denne fasen. En metode som er hensiktsmessig og som ikke skaper nye problemer - husk at det er kun midlertidig. Forsøk å tenk igjennom hva som kanskje kan passe for deg - det vet du best selv. Musikk, lesing, TV/film, matlaging, skriving, tegning, maling, håndarbeid, scrapping - se på en hobbybutikk eller i en Facebook-gruppe/nettsider ang. det emnet og se om noe kan friste der... Mulighetene er mange om en utvider horisonten og blikket en del.

Det at du har bevegelsesrestriksjoner er for en begrenset tid. Når du får kommet opp i en bedre og sunn vekt for din egen helse, kan du bevege deg igjen - men da er det igjen ditt ansvar å påse at vekten ikke blir for lav igjen slik at restriksjonen blir gjeninnført.

Jeg håper du en gang vil takke din lege for at han er ansvarsfull og ivaretar din helse - han gjør den jobben han er satt til å gjøre. Jeg tenker kanskje du ville hatt nytte av at legen din forklarer tankene hans bak hvorfor han gjør de valgene han gjør. Vil det da bli lettere for deg å akseptere de for deg? Om ikke, er det bortkastet tid for dere begge.

[hipohopp2022]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Nei, du, noe svar har jeg ikke - for du må finne ditt egen løsning i ditt eget liv. Så enkelt og så komplisert - for vi alle har vår årsak og vår historie. Jeg vet ikke hvordan du har det mtp. mat, men for meg virket det å innta mat jeg klarte å få ned og sammen med det jeg selv ville - så fikk det heller være at det var sært for andre. Det viktigste var at jeg fikk i meg næring på et tidspunkt. Men jeg visste det hele tiden - jeg hadde mer vansker med å ta det til meg. Jeg forsto nok ikke alvoret i situasjonen en periode jeg heller, men måtte få det direkte sagt av psykologen min, selv om jeg gikk til legen og ernæringsfysiolog. Han kan være beinhard om han må - og det var tøft å høre når det sto på som verst. Jeg vet at bl.a. han var med på å redde helsen og livet mitt i samarbeid med lege og ernæringsfysiolog. "Du har valget om å leve eller dø - vil du la fortiden vinne?" sa han. Og valget var mitt. Han gikk ut i ferie og jeg vet at han var usikker på om vi møttes igjen til høsten - det var fullt opp til meg. Nå er valget ditt. Nå spør jeg deg, som min terapeut spurte meg: "Vil du være et offer eller en overlever? Valget er ditt." Jeg vet også at en del terapeuter praktiserer at deres pasienter skal være over en viss BMI for å gå i terapi, rett og slett fordi hjernen ikke klarer å nyttiggjøre seg av terapien på en god måte når man er for undervektig. Husk at undervekt går utover alle organer i kroppen, inkl. hjernen. Jeg mener å huske at det ble vanskeligere å tenke og konsentrere seg over tid i timene og jeg ble mer utmattet. Jeg hadde min periode med hyperaktivitet og svært mye energi i et par måneder og deretter ble jeg ekstremt sliten  

Om du ikke spiller på lag og selv er samarbeidsvillig, kan ingen på sikt være med på å redde deg. Det gjelder alle former for terapi/behandling. Det kan redde en i den akutte fasen at du fysisk overlever, men ikke at du nødvendigvis klarer å endre handlingsmønster og tankesett på lang sikt. Om du virkelig ønsker å bli bedre og komme deg videre i livet, må du velge å spille på lag med dine hjelpere. Ikke motarbeide opplegget uansett hvor smertefullt og vanskelig det er. Og terapi er smertefullt. Å endre seg til det bedre er smertefullt. Da er det kanskje ikke virksom nok terapi? Det er min personlige erfaring... Og én ting til: Vær alltid helt ærlig overfor dine hjelpere. Den eneste du lyver eller lurer om du ikke forteller sannheten når de forsøker å hjelpe deg, er til syvende og sist deg selv...

Tja, jeg kjenner deg ikke og mulig du er en svært sosial og ekstravært person til vanlig. Jeg mener, og har selv erfart, at dette mye handler om hvilken innstilling man selv inntar til det hele. Jeg sier ikke det er enkelt, men man kan gjøre det enklere for seg selv med å tenke at "jeg skal komme meg igjennom dette" fremfor at "jeg opplever dette som en fullstendig uutholdelig tilværelse å være i og den tar aldri slutt" eller tilsvarende. Det handler om å finne alternative aktiviteter du kan trives med som gjør at du ikke blir sittende og gruble på egne tanker dagen lang - det forverrer egen tilstand. Grunnet svært kraftige smerter siste 9-10 måneder i fjoråret, måtte jeg avlyse ca. 90-95% av alle aktiviteter både i og utenfor hjemmet og for å komme meg igjennom de dagene og nettene, brukte jeg mye tid på aktiviteter som jeg kunne gjennomføre. De siste 2 månedene husker jeg at jeg begynte å fable og planlegge alt jeg gjerne ønsket å gjøre når jeg ble bedre. Det ga meg faktisk glede/motivasjon og ikke sorg eller bitterhet - om det ville føre til negative følelser hadde det vært uheldig.

Mulig du akkurat nå må innfinne deg med at du må bruke en annen mestringsmetode for å roe deg ned enn å gå, for å  komme deg igjennom akkurat denne fasen. En metode som er hensiktsmessig og som ikke skaper nye problemer - husk at det er kun midlertidig. Forsøk å tenk igjennom hva som kanskje kan passe for deg - det vet du best selv. Musikk, lesing, TV/film, matlaging, skriving, tegning, maling, håndarbeid, scrapping - se på en hobbybutikk eller i en Facebook-gruppe/nettsider ang. det emnet og se om noe kan friste der... Mulighetene er mange om en utvider horisonten og blikket en del.

Det at du har bevegelsesrestriksjoner er for en begrenset tid. Når du får kommet opp i en bedre og sunn vekt for din egen helse, kan du bevege deg igjen - men da er det igjen ditt ansvar å påse at vekten ikke blir for lav igjen slik at restriksjonen blir gjeninnført.

Jeg håper du en gang vil takke din lege for at han er ansvarsfull og ivaretar din helse - han gjør den jobben han er satt til å gjøre. Jeg tenker kanskje du ville hatt nytte av at legen din forklarer tankene hans bak hvorfor han gjør de valgene han gjør. Vil det da bli lettere for deg å akseptere de for deg? Om ikke, er det bortkastet tid for dere begge.

Hmmmmmm dette var et langt og vondt (på en måte) å lese…  Jeg forstår poengene dine, og du har helt rett, -> jeg må ta valget selv. Slik du også måtte. Ang mat : jeg har stort fokus på sunn mat. Men jeg kan også usunn. Maten smaker ingenting, det er som ‘medisin’ per nå fordi jeg MÅ. Spiser og svelger🍲🍓 bruker i tilllegg næringsdrikker dersom jeg ikke får i meg mellommåltid. Måltidene er ikke de verste så lenge jeg får spise alene. Det verste er å MÅTTE VÆRE I RO!!! Det er som et fengsel. Jeg er sosial, liker og være med på ting. Får energi av å være med andre. Derfor er det kjempe tungt og MÅTTE VÆRE I RO🙈 prøver intenst og forstå at dette men klarer ikke å skjønne helt at dette er så viktig. Da jeg spiser. Er ikke som jeg løper maraton eller går 3 timers fjelltur med rett stigning. Ønsker å få det bedre sterkere enn ord kan beskrive og har store ambisjoner og drømmer📚 Blir ganske rørt at det du skriver, og beskriver🥺❤️ Det treffer🌻 jeg er nok mer i denne «jeg opplever dette som en fullstendig uutholdelig tilværelse å være i og den tar aldri slutt"🖕😬Det å plutselig bli bestemt over føles veldig invalidiserende og da er det naturlig og reagere. På sin måte. Kjenner meg også veldig igjen i denne «bring me back to life 👉 med 👉 I need a doctor med eminem» Musikk betyr mye, finner mye ‘glede’ i det og noen ganger motivasjon.  Dessverre så føler jeg ikke legen og jeg er på lag akkurat nå, kanskje jeg gjør det på sikt. Men akkurat nå så føler jeg meg alene mot verden🙃 

[hipohopp2022]

hipohopp2022 skrev (33 minutter siden):

Hmmmmmm dette var et langt og vondt (på en måte) å lese…  Jeg forstår poengene dine, og du har helt rett, -> jeg må ta valget selv. Slik du også måtte. Ang mat : jeg har stort fokus på sunn mat. Men jeg kan også usunn. Maten smaker ingenting, det er som ‘medisin’ per nå fordi jeg MÅ. Spiser og svelger🍲🍓 bruker i tilllegg næringsdrikker dersom jeg ikke får i meg mellommåltid. Måltidene er ikke de verste så lenge jeg får spise alene. Det verste er å MÅTTE VÆRE I RO!!! Det er som et fengsel. Jeg er sosial, liker og være med på ting. Får energi av å være med andre. Derfor er det kjempe tungt og MÅTTE VÆRE I RO🙈 prøver intenst og forstå at dette men klarer ikke å skjønne helt at dette er så viktig. Da jeg spiser. Er ikke som jeg løper maraton eller går 3 timers fjelltur med rett stigning. Ønsker å få det bedre sterkere enn ord kan beskrive og har store ambisjoner og drømmer📚 Blir ganske rørt at det du skriver, og beskriver🥺❤️ Det treffer🌻 jeg er nok mer i denne «jeg opplever dette som en fullstendig uutholdelig tilværelse å være i og den tar aldri slutt"🖕😬Det å plutselig bli bestemt over føles veldig invalidiserende og da er det naturlig og reagere. På sin måte. Kjenner meg også veldig igjen i denne «bring me back to life 👉 med 👉 I need a doctor med eminem» Musikk betyr mye, finner mye ‘glede’ i det og noen ganger motivasjon.  Dessverre så føler jeg ikke legen og jeg er på lag akkurat nå, kanskje jeg gjør det på sikt. Men akkurat nå så føler jeg meg alene mot verden🙃 

Jeg vil selvfølgelig være en overlever. Jeg er ikke så syk at det er et spørsmål!? . Selv mener jeg at jeg har kontroll. Selvom dere er uenig i dette. Jeg vet også at jeg har et problem, dere kaller meg syk. Det får ligge i luften. Kanskje vi blir enig engang?! Nå har jeg tatt avgjørelse av og bli hjemme i dag og det satt LANGT INNE. Prøver å gjøre så godt jeg kan. Hver dag. Og virkelig få det til, uten sykehus involvert…..!  Det er bare de sykeste som havner der og de ønsker å gå ned i vekt. Der er ikke jeg. Så det motstrider at jeg er syk! 

[Vhanja]

hipohopp2022 skrev (2 timer siden):

Da er det faktisk ingenting jeg kan gjøre hvis jeg skal være helt i ro. Det er sol og varmt i været. Det er lørdag. Skal - skal ikke, gå ut i dag også. Kan ikke akkurat leie en rullestol og ha med meg hengende vin i intravenøs  for og sette det på spissen. Uten om det har jeg faktisk vært helt utslitt og sovet i 4 timer nå. Tok på og være sosial i går. 

Det er jo masse du kan gjøre selv om du skal være i ro? Jeg har helseutfordringer som gjør at på det verste har jeg ikke klart å gå mer enn ca 200 meter i sakte tempo. Det er fortsatt masse jeg har kunnet gjøre.

Chatte med folk, se film, se TV-serie, lese bøker, game, ringe til noen, besøke noen, få besøk, gå ut og spise, gå ut på kino... 

[AnonymBruker]

@Admin passer ikke denne tråden bedre på psykiatriforumet?

Anonymkode: 252c8...a2d

[hipohopp2022]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

@Admin passer ikke denne tråden bedre på psykiatriforumet?

Anonymkode: 252c8...a2d

Dette er ikke psykiatri.

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (13 minutter siden):

Det er jo masse du kan gjøre selv om du skal være i ro? Jeg har helseutfordringer som gjør at på det verste har jeg ikke klart å gå mer enn ca 200 meter i sakte tempo. Det er fortsatt masse jeg har kunnet gjøre.

Chatte med folk, se film, se TV-serie, lese bøker, game, ringe til noen, besøke noen, få besøk, gå ut og spise, gå ut på kino... 

joda, jeg fikk noen tips der og av @Eva Sofie. Skal nok holde ut for ut for det er jo midlertidig!!!

Endret 26. mars 2022 av hipohopp2022

[AnonymBruker]

hipohopp2022 skrev (8 minutter siden):

Dette er ikke psykiatri.

Alvorlig spiseforstyrrelse er psykiatri jo. 

Anonymkode: 252c8...a2d

[hipohopp2022]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alvorlig spiseforstyrrelse er psykiatri jo. 

Anonymkode: 252c8...a2d

Det er psykosomatisk. 

[AnonymBruker]

hipohopp2022 skrev (2 minutter siden):

Det er psykosomatisk. 

Da burde den i det minste på allmennmedisin forumet.

Anonymkode: 252c8...a2d

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (26 minutter siden):

Det er jo masse du kan gjøre selv om du skal være i ro? Jeg har helseutfordringer som gjør at på det verste har jeg ikke klart å gå mer enn ca 200 meter i sakte tempo. Det er fortsatt masse jeg har kunnet gjøre.

Chatte med folk, se film, se TV-serie, lese bøker, game, ringe til noen, besøke noen, få besøk, gå ut og spise, gå ut på kino... 

hvordan går det med deg da? Når du ditt mål? Gleder du deg til sommeren? 

[hipohopp2022]

Men du @Eva Sofie er du frisk i dag? Får du dårlige vibes å lese om meg? Er det noe gjenkjennelig?

[Vhanja]

hipohopp2022 skrev (40 minutter siden):

hvordan går det med deg da? Når du ditt mål? Gleder du deg til sommeren? 

Ja, skal opereres neste uke, og så blir det noen måneder med rehabilitering etter det.