En dum liten tur

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (1 time siden):

Ja, skal opereres neste uke, og så blir det noen måneder med rehabilitering etter det.

Å ja hadde glemt det. Er det åpen hjerteoperasjon eller er det via kateter gjennom lysken? 

[Vhanja]

hipohopp2022 skrev (48 minutter siden):

Å ja hadde glemt det. Er det åpen hjerteoperasjon eller er det via kateter gjennom lysken? 

Åpen hjerteoperasjon. Men dette blir vel off topic, denne tråden var ikke om meg.

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (28 minutter siden):

Åpen hjerteoperasjon. Men dette blir vel off topic, denne tråden var ikke om meg.

Off tipic? Skjønner ingentstinfg 

[Lillemus]

hipohopp2022 skrev (21 minutter siden):

Off tipic? Skjønner ingentstinfg 

Hun mener at temaet er langt utenfor det tråden egentlig handlet om.  

[hipohopp2022]

Lillemus skrev (20 minutter siden):

Hun mener at temaet er langt utenfor det tråden egentlig handlet om.  

De.n handlet om at jeg brøt.  avtalen med legen. Ble en stor tråd om .det. 

[hipohopp2022]

Lillemus skrev (45 minutter siden):

Hun mener at temaet er langt utenfor det tråden egentlig handlet om.  

Er , det unormalt , det da? 

[Lillemus]

hipohopp2022 skrev (8 timer siden):

Er , det unormalt , det da? 

Det er ikke alle som starter en tråd som liker at det sporer av og blir snakk om helt andre ting. 😊

[Eva Sofie]

hipohopp2022 skrev (14 timer siden):

Det verste er å MÅTTE VÆRE I RO!!! Det er som et fengsel. Jeg er sosial, liker og være med på ting. Får energi av å være med andre. Derfor er det kjempe tungt og MÅTTE VÆRE I RO🙈 prøver intenst og forstå at dette men klarer ikke å skjønne helt at  

Kom til å tenke litt når jeg ser du skriver dette - hvordan har du håndtert pandemien og ev. isolasjonen som den har medført for mange og spesielt deg? Jeg vet at mange opplever også en viss sosial kontakt med andre gjennom f.eks. FaceTime/Messenger/Skype e.l., og som andre sier, du kan også chatte, være på sosiale medier, bruke tiden også på podcaster/radio/YouTube m.m. Det er ikke ofte at jeg oppfordrer andre til å bruke (mer) tid på sosiale medier, men i blant kan den også ha sin positive effekt, f.eks. ved alvorlige sykdomstilstander enten de er fysiske eller psykiske. Men det er en fordel om du opprettholder et vanlig døgnmønster...  

Hvor gammel (omtrent) er du forresten? Må få legge til at det er svært beklagelig at du har måttet vente så lenge på å komme til hos en terapeut. Vet du om det er lenge før du nå får komme til? Mulig du kan spørre om legen din kan gi et hint til terapeuten din om at situasjonen din er alvorlig slik at du kanskje kan prioriteres og ikke stå på en elektiv liste.

hipohopp2022 skrev (12 timer siden):

Men du @Eva Sofie er du frisk i dag? Får du dårlige vibes å lese om meg? Er det noe gjenkjennelig?

Nei, det gir meg ingen vanskelige følelser rent personlig å lese om din situasjon, men jeg håper for din skyld at du virkelig klarer å ta imot hjelp og at du velger å prioritere deg selv fremfor å kun være enda mer selvdestruktiv mot din egen kropp. Selv om du kanskje ikke selv tenker det akkurat nå, er det det du er - på sikt om du ikke snur og følger legens anbefaling.

Jeg fikk for to år siden definisjonen "et usunt forhold til mat" av min terapeut, men jeg har ikke spesifikt passet inn under noen av spiseforstyrrelsene i ICD-10 ifølge hans vurdering. Jeg har ikke hatt noe økt fokus på trening, ønske om lavest mulig vekt, forvrengt syn på egen kropp m.m., men vansker med å ta til meg mat pga. at det skapte flashbacks. Det ble og delvis er en form for unngåelsesadferd som mange lett utvikler når man har vært utsatt for traumer, for å unngå å bli minnet om det traumatiske. Men jeg og terapeuten min arbeider med det så å si nesten hver eneste uke og jeg har hatt stor fremgang innen dette de siste to årene. Målet er jo å ta tilbake den adferden jeg har unnveket med tiden - ta tilbake kontrollen og angsten. Unnvikelse skaper kun nye problemer, bokstavelig talt... Men det er et stort og kompleks område som handler om så ekstremt mye mer enn bare mat...

Sommeren for to års tid siden, da det var snakk om sondeernæring og akuttinnleggelse, og jeg hadde samtale med ernæringsfysiolog annenhver uke og gjennom juli og halve august ukentlig av legevikaren og jeg ble oppfordret til å telle kalorier for å se hvor mye jeg fikk i meg pr. dag, var det dette som var med på at jeg fikk på meg noen kilo i starten. Jeg fant også frem til noen næringstette næringsdrikker hvor 200 ml inneholdt 400 kcal som jeg i ett år fikk innvilget på blå resept som jeg brukte som supplement. Jeg husker at jeg ved middagsbordet en gang satt og gråt av fortvilelse og frustrasjon fordi jeg ble så raskt mett mot min egen vilje når jeg endelig fant noe jeg likte godt. Det hører med til historien at jeg har en liten magesekk pga. operasjon. Jeg husker at det likevel virket fullstendig uoppnåelig å klare å i det hele tatt komme opp i en BMI rundt 17-18 igjen. Den som var helt overbevist om at jeg kom til å klare det, var samboeren min. Det er fremdeles en kamp å beholde vekten, å klare å legge på seg, å minne på seg å spise m.m. Etter et operativt inngrep jeg hadde i januar, gikk jeg ned 8 kg, og det strever jeg nå med å legge på meg igjen...

men et konkret tips: Om du nå ser på målvekten din langt der fremme, vil jeg tro at det føles som om du mister pusten. Sett deg delmål. At du kanskje setter x kg om gangen. Vi mennesker har lett for å se helt frem til mål og glemme å sette oss delmål på veien. Da føles det fullstendig uoppnåelig. Det føltes det når jeg så for meg at ernæringsfysiologen hadde som mål at jeg skulle opp 17 kg. Jeg tenkte at jeg kunne gi opp før jeg hadde startet - men et sted må en jo starte. Et par kilo her og et par kilo der... Kanskje det holder med ett kilo i starten også...

Men igjen, Du må selv ville det. Det nytter ikke at legen gjerne vil. Eller at familien eller venner sier at du bør. Det er du som må ville og må gjøre jobben. Lykke, lykke til  

[hipohopp2022]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Kom til å tenke litt når jeg ser du skriver dette - hvordan har du håndtert pandemien og ev. isolasjonen som den har medført for mange og spesielt deg? Jeg vet at mange opplever også en viss sosial kontakt med andre gjennom f.eks. FaceTime/Messenger/Skype e.l., og som andre sier, du kan også chatte, være på sosiale medier, bruke tiden også på podcaster/radio/YouTube m.m. Det er ikke ofte at jeg oppfordrer andre til å bruke (mer) tid på sosiale medier, men i blant kan den også ha sin positive effekt, f.eks. ved alvorlige sykdomstilstander enten de er fysiske eller psykiske. Men det er en fordel om du opprettholder et vanlig døgnmønster...  

Hvor gammel (omtrent) er du forresten? Må få legge til at det er svært beklagelig at du har måttet vente så lenge på å komme til hos en terapeut. Vet du om det er lenge før du nå får komme til? Mulig du kan spørre om legen din kan gi et hint til terapeuten din om at situasjonen din er alvorlig slik at du kanskje kan prioriteres og ikke stå på en elektiv liste.

Nei, det gir meg ingen vanskelige følelser rent personlig å lese om din situasjon, men jeg håper for din skyld at du virkelig klarer å ta imot hjelp og at du velger å prioritere deg selv fremfor å kun være enda mer selvdestruktiv mot din egen kropp. Selv om du kanskje ikke selv tenker det akkurat nå, er det det du er - på sikt om du ikke snur og følger legens anbefaling.

Jeg fikk for to år siden definisjonen "et usunt forhold til mat" av min terapeut, men jeg har ikke spesifikt passet inn under noen av spiseforstyrrelsene i ICD-10 ifølge hans vurdering. Jeg har ikke hatt noe økt fokus på trening, ønske om lavest mulig vekt, forvrengt syn på egen kropp m.m., men vansker med å ta til meg mat pga. at det skapte flashbacks. Det ble og delvis er en form for unngåelsesadferd som mange lett utvikler når man har vært utsatt for traumer, for å unngå å bli minnet om det traumatiske. Men jeg og terapeuten min arbeider med det så å si nesten hver eneste uke og jeg har hatt stor fremgang innen dette de siste to årene. Målet er jo å ta tilbake den adferden jeg har unnveket med tiden - ta tilbake kontrollen og angsten. Unnvikelse skaper kun nye problemer, bokstavelig talt... Men det er et stort og kompleks område som handler om så ekstremt mye mer enn bare mat...

Sommeren for to års tid siden, da det var snakk om sondeernæring og akuttinnleggelse, og jeg hadde samtale med ernæringsfysiolog annenhver uke og gjennom juli og halve august ukentlig av legevikaren og jeg ble oppfordret til å telle kalorier for å se hvor mye jeg fikk i meg pr. dag, var det dette som var med på at jeg fikk på meg noen kilo i starten. Jeg fant også frem til noen næringstette næringsdrikker hvor 200 ml inneholdt 400 kcal som jeg i ett år fikk innvilget på blå resept som jeg brukte som supplement. Jeg husker at jeg ved middagsbordet en gang satt og gråt av fortvilelse og frustrasjon fordi jeg ble så raskt mett mot min egen vilje når jeg endelig fant noe jeg likte godt. Det hører med til historien at jeg har en liten magesekk pga. operasjon. Jeg husker at det likevel virket fullstendig uoppnåelig å klare å i det hele tatt komme opp i en BMI rundt 17-18 igjen. Den som var helt overbevist om at jeg kom til å klare det, var samboeren min. Det er fremdeles en kamp å beholde vekten, å klare å legge på seg, å minne på seg å spise m.m. Etter et operativt inngrep jeg hadde i januar, gikk jeg ned 8 kg, og det strever jeg nå med å legge på meg igjen...

men et konkret tips: Om du nå ser på målvekten din langt der fremme, vil jeg tro at det føles som om du mister pusten. Sett deg delmål. At du kanskje setter x kg om gangen. Vi mennesker har lett for å se helt frem til mål og glemme å sette oss delmål på veien. Da føles det fullstendig uoppnåelig. Det føltes det når jeg så for meg at ernæringsfysiologen hadde som mål at jeg skulle opp 17 kg. Jeg tenkte at jeg kunne gi opp før jeg hadde startet - men et sted må en jo starte. Et par kilo her og et par kilo der... Kanskje det holder med ett kilo i starten også...

Men igjen, Du må selv ville det. Det nytter ikke at legen gjerne vil. Eller at familien eller venner sier at du bør. Det er du som må ville og må gjøre jobben. Lykke, lykke til  

Først - god morgen. Ganske dårlig i dag, ble litt for full i går. Håndtert pandemien ganske bra. Ikke kjent på ensomhet som mange har gjort. Har et stort nettverk og mange rundt meg. Håndterte disse ‘problemene’ kanskje litt bedre før jeg fikk covid. Da jeg lå på sykehuset var jeg ganske syk med lavt blodtrykk, høy feber og en ekstrem utmattelse. Det som var krevende der var å ligge på isolasjon. Og det å ikke kunne komme meg ut fra det rommet. Til tross for at jeg måtte ha hjelp til den minste ting. Som sagt aldri vært så syk før. Jeg hadde et stort behov for å bevege meg der også men fysisk klarte jeg det ikke så det var surrealistisk. Mens jeg lå der og etterpå har jeg mistet matlysten mer og mer- så covid tok med seg de andre problemene og. Men som sagt jeg spiser og spiser det jeg skal. Blir som en treningsøkt i seg selv bare med maten. Leser mye bøker når jeg får ro. Nettopp ferdig med * Før jeg sovner med SJ WATSON* på 348 sider. Den leste jeg ut på 1 dag. Kan anbefales. Glad i å lese og gjør det mye (ikke eksamens relaterte ting da🤢) men det gjør jeg også. Bruker også tid på sosiale medier men det finnes en grense for mye man orker av det. Frisk luft, naturlig sol og D vitamin gjør mye mer enn bare ‘trening’- faktisk styrker det psykisk helse. Det er forsket på. Det nærmer seg at jeg får komme til, ganske ufattelig og forstå at jeg har måtte vente så lenge ut fra årsaken til at jeg ble henvist. Men det er lange ventelister hos de med bedriftsavtale. Glad du sier at et traume er mer enn bare mat- det er det så absolutt!! Må opp 1 kg i uken, det er et krav og derfor må jeg veies 2 ganger i uken😑 Er i 20 årene. 

[hipohopp2022]

hipohopp2022 skrev (13 minutter siden):

Først - god morgen. Ganske dårlig i dag, ble litt for full i går. Håndtert pandemien ganske bra. Ikke kjent på ensomhet som mange har gjort. Har et stort nettverk og mange rundt meg. Håndterte disse ‘problemene’ kanskje litt bedre før jeg fikk covid. Da jeg lå på sykehuset var jeg ganske syk med lavt blodtrykk, høy feber og en ekstrem utmattelse. Det som var krevende der var å ligge på isolasjon. Og det å ikke kunne komme meg ut fra det rommet. Til tross for at jeg måtte ha hjelp til den minste ting. Som sagt aldri vært så syk før. Jeg hadde et stort behov for å bevege meg der også men fysisk klarte jeg det ikke så det var surrealistisk. Mens jeg lå der og etterpå har jeg mistet matlysten mer og mer- så covid tok med seg de andre problemene og. Men som sagt jeg spiser og spiser det jeg skal. Blir som en treningsøkt i seg selv bare med maten. Leser mye bøker når jeg får ro. Nettopp ferdig med * Før jeg sovner med SJ WATSON* på 348 sider. Den leste jeg ut på 1 dag. Kan anbefales. Glad i å lese og gjør det mye (ikke eksamens relaterte ting da🤢) men det gjør jeg også. Bruker også tid på sosiale medier men det finnes en grense for mye man orker av det. Frisk luft, naturlig sol og D vitamin gjør mye mer enn bare ‘trening’- faktisk styrker det psykisk helse. Det er forsket på. Det nærmer seg at jeg får komme til, ganske ufattelig og forstå at jeg har måtte vente så lenge ut fra årsaken til at jeg ble henvist. Men det er lange ventelister hos de med bedriftsavtale. Glad du sier at et traume er mer enn bare mat- det er det så absolutt!! Må opp 1 kg i uken, det er et krav og derfor må jeg veies 2 ganger i uken😑 Er i 20 årene. 

 Målet er 10 kg opp.  Aldri vært opptatt av vekt eller kalorier. Er flat som et strykejern , akkurat det synes jeg er litt kjipt. Føler på en måte at jeg ikke alltid henger helt med. Er litt i en boble. Som en drøm, vanskelig og forklare. Føles som bomull. Men kan drømme meg bort i bøker. Totalt lest 15 bøker siden dette startet, ila 2 uker. Likevel har jeg energi som jeg ikke får brukt. En dag har jeg en drøm om å være frivillig for sånne som meg. Så kan jeg muligens bruke egne erfaringer til og hjelpe andre🧚‍♂️

[Glitter]

hipohopp2022 skrev (2 timer siden):

 Målet er 10 kg opp.  Aldri vært opptatt av vekt eller kalorier. Er flat som et strykejern , akkurat det synes jeg er litt kjipt. Føler på en måte at jeg ikke alltid henger helt med. Er litt i en boble. Som en drøm, vanskelig og forklare. Føles som bomull. Men kan drømme meg bort i bøker. Totalt lest 15 bøker siden dette startet, ila 2 uker. Likevel har jeg energi som jeg ikke får brukt. En dag har jeg en drøm om å være frivillig for sånne som meg. Så kan jeg muligens bruke egne erfaringer til og hjelpe andre🧚‍♂️

Men lyver du ikke litt til deg selv? Hvorfor har du spurt hvordan jeg har gått ned i vekt, og tips om hva jeg spiser, hvis du ikke er opptatt av vekten? 

[hipohopp2022]

Glitter skrev (10 minutter siden):

Men lyver du ikke litt til deg selv? Hvorfor har du spurt hvordan jeg har gått ned i vekt, og tips om hva jeg spiser, hvis du ikke er opptatt av vekten? 

Jo. Jeg vil bare ikke være syk. Du ville ikke svare på det så der kom jeg ikke noe vei….. møtte bare veggen hos deg😬 

[Glitter]

hipohopp2022 skrev (7 minutter siden):

Jo. Jeg vil bare ikke være syk. Du ville ikke svare på det så der kom jeg ikke noe vei….. møtte bare veggen hos deg😬 

Selvsagt ville jeg ikke svare på det. Både for min egen del som jobber hardt med min spiseforstyrrelse og som opplevde det som ubehagelig, men også for å ikke evt gi deg noen nye tips du ikke alt brukte selv. Men nå trenger du jo ikke tips heller akkurat. Du har jo en mer alvorlig grad enn meg. 

Jeg skjønner du ikke vil være syk, men når du søker tips til å gå ned i vekt så stemmer ikke det du sier om at du ikke bryr deg om kcal og vekt. For det gjør du. Du bare lurer deg selv for å slippe å se at du har et alvorlig problem. 

Men det er vanlig å være ambivalent, og du veksler nok en del mtp innsikt.

[hipohopp2022]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Selvsagt ville jeg ikke svare på det. Både for min egen del som jobber hardt med min spiseforstyrrelse og som opplevde det som ubehagelig, men også for å ikke evt gi deg noen nye tips du ikke alt brukte selv. Men nå trenger du jo ikke tips heller akkurat. Du har jo en mer alvorlig grad enn meg. 

Jeg skjønner du ikke vil være syk, men når du søker tips til å gå ned i vekt så stemmer ikke det du sier om at du ikke bryr deg om kcal og vekt. For det gjør du. Du bare lurer deg selv for å slippe å se at du har et alvorlig problem. 

Men det er vanlig å være ambivalent, og du veksler nok en del mtp innsikt.

Det er ikke alvorlig. Det er bare et lite problem. Vil ikke ha noe alvorlig problem. Klarer ikke tanken på det, for jeg greier meg fint. Helt selv. Beklager  at det gjorde deg opprørt. 

[Glitter]

hipohopp2022 skrev (40 minutter siden):

Det er ikke alvorlig. Det er bare et lite problem. Vil ikke ha noe alvorlig problem. Klarer ikke tanken på det, for jeg greier meg fint. Helt selv. Beklager  at det gjorde deg opprørt. 

Det går bra.

Men det er jo nettopp det, du trenger å innse at det er jo faktisk alvorlig. Legen hadde ikke fulgt deg opp på den måten hvis det ikke var alvorlig. 

[hipohopp2022]

Glitter skrev (35 minutter siden):

Det går bra.

Men det er jo nettopp det, du trenger å innse at det er jo faktisk alvorlig. Legen hadde ikke fulgt deg opp på den måten hvis det ikke var alvorlig. 

Det er fordi vi ikke er enig om hva det er med meg. Synes det er håpløst og bli nektet det som gir meg energi og motivasjon til og fungere. En rolig gå tur skader ikke. 

Endret 27. mars 2022 av hipohopp2022

[Vhanja]

hipohopp2022 skrev (8 minutter siden):

Det er fordi vi ikke er enig om hva det er med meg. Synes det er håpløst og bli nektet det som gir meg energi og motivasjon til og fungere. En rolig gå tur skader ikke. 

Du forstår oppriktig ikke hva som er årsaken til at du ikke får gå en tur? Hva konsekvensen kan bli?

[Glitter]

hipohopp2022 skrev (20 minutter siden):

Det er fordi vi ikke er enig om hva det er med meg. Synes det er håpløst og bli nektet det som gir meg energi og motivasjon til og fungere. En rolig gå tur skader ikke. 

Jeg overså alle kroppens signaler i 2017. Var innlagt i akuttpsykiatrien. Gikk lange turer osv. Jeg var ikke undervektig da, men hadde noen uker før et stort blodtap og jeg spiste lite og bevegde meg mye. Da jeg først skjønte hvor ille jeg var og sa ifra til de ansatte, hvor de tok målinger av meg, så ble jeg sendt på sykehus og innlagt på overvåkningen, og det viste seg at jeg hadde begynnende tegn på hjertesvikt. Altså var jeg dårlig. Da jeg kom tilbake til psykiatrien så mistet jeg all utgang og ble sånn sett innestengt på avdelingen. Det var skikkelig frustrerende, men de skjønte at hvis jeg omså fikk gå 10 min ut alene, så kom jeg til å gå langt og lenge. 

Ja det var jævlig å bli bestemt over, men jeg forstod jo hvorfor. Jeg hadde kjørt kroppen min til bristepunktet. Hver morgen måtte jeg sitte på gulvet for å kle på meg. Men lange turer og lite mat skulle det være likevel. Og jeg skjønte ikke hvor sliten jeg var før kroppen kollapset. Hadde ikke de stanset meg hadde jeg kanskje fortsatt til kroppen skrudde seg av. Jeg tok det ikke alvorlig, men legen sa kroppen min var i "shut down".

Det er det din lege vil hindre.

Endret 27. mars 2022 av Glitter

[hipohopp2022]

Vhanja skrev (29 minutter siden):

Du forstår oppriktig ikke hva som er årsaken til at du ikke får gå en tur? Hva konsekvensen kan bli?

Jo det forstår jeg for det har jeg lest av dere og hørt ti tusen ganger. Men selvom det er så føles det umenneskelig 

Endret 27. mars 2022 av hipohopp2022

[hipohopp2022]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg overså alle kroppens signaler i 2017. Var innlagt i akuttpsykiatrien. Gikk lange turer osv. Jeg var ikke undervektig da, men hadde noen uker før et stort blodtap og jeg spiste lite og bevegde meg mye. Da jeg først skjønte hvor ille jeg var og sa ifra til de ansatte, hvor de tok målinger av meg, så ble jeg sendt på sykehus og innlagt på overvåkningen, og det viste seg at jeg hadde begynnende tegn på hjertesvikt. Altså var jeg dårlig. Da jeg kom tilbake til psykiatrien så mistet jeg all utgang og ble sånn sett innestengt på avdelingen. Det var skikkelig frustrerende, men de skjønte at hvis jeg omså fikk gå 10 min ut alene, så kom jeg til å gå langt og lenge. 

Ja det var jævlig å bli bestemt over, men jeg forstod jo hvorfor. Jeg hadde kjørt kroppen min til bristepunktet. Hver morgen måtte jeg sitte på gulvet for å kle på meg. Men lange turer og lite mat skulle det være likevel. Og jeg skjønte ikke hvor sliten jeg var før kroppen kollapset. Hadde ikke de stanset meg hadde jeg kanskje fortsatt til kroppen skrudde seg av. Jeg tok det ikke alvorlig, men legen sa kroppen min var i "shut down".

Det er det din lege vil hindre.

Uff så skummelt. Bra du fikk hjelp❤️