Selvhat, lav selvfølelse, usikkerhet og manglende identitet

[lyseblå]

Jeg sliter blant annet med mye med et stort selvhat, lav selvfølelse, usikkerhet, redsel for nærhet og følelsen av manglende identitet. Det er lenge noe jeg har forsøkt å ikke forholde meg til (og tenkt at det er bare slik det er). Men i det siste har jeg forsøk å finne mer ut av det, spesielt da med tanke på hvorfor jeg har det og hvor det kommer fra.

Jeg har brukt en del tid på å google og kom over en artikkel om negative leveregel der det sto litt om at det vonde som skjer med oss som barn tar vi oss med i voksenlivet og gjør at vi oppsøker lignende situasjoner nå. Så vidt jeg forsto artikkelen hadde dette mye å gjøre med blant annet selvfølelsen, spesielt om man ikke fikk den omsorgen man trengte. (Veldig kort gjenfortalt, og ta forbehold om at jeg kanskje har misforstått noe). 

Jeg har vokst opp med familie og venner som har støttet meg, vert glade i meg og akseptert meg for den jeg er. Jeg hadde en helt normal oppvekst. Det har aldri skjedd meg noe. Kan man ikke ha fått disse problemene på andre måter? En kan vel bli slik uten en grunn?

Akkurat dette forvirrer meg litt og det plager meg litt at jeg ikke forstår hvor alt selvhatet, usikkerheten og redselen kommer fra. 

[Everybody]

Har du fått noe hjelp for dette? Det kan være depresjon, angst, sosial angst. Det kan være mye.

[Glitter]

Det kan være du har en genetisk sårbarhet som har skapt usikkerhet i deg og videre har det ført til selvhat. Kanskje har det også vært noe i oppveksten din som har generert usikkerhet uten at du har vært så bevisst på det.

[lyseblå]

Everybody skrev (9 timer siden):

Har du fått noe hjelp for dette? Det kan være depresjon, angst, sosial angst. Det kan være mye.

Jeg har gått i behandling i 7 år så har vel fått hjelp, men ikke akkurat spesifikt for dette. Jeg har vel nevnt det, men vi har ikke gått noe dypere inn i det. Du har nok rett i at det kan være mye. Jeg synes bare det er så rart at det kommer opp så lite om det når man googler.

[lyseblå]

Glitter skrev (1 time siden):

Det kan være du har en genetisk sårbarhet som har skapt usikkerhet i deg og videre har det ført til selvhat. Kanskje har det også vært noe i oppveksten din som har generert usikkerhet uten at du har vært så bevisst på det.

Ja, det kan nok godt være genetisk. Det har jeg ikke tenkt over. Så vidt jeg kan huske har jeg alltid vert usikker, så vil tro det er slik for meg. Mens alt det andre som selvhat og redsel (for nærhet) tror jeg kom senere. Kan ikke helt huske når eller om det er relatert til noe, men som du sier kan det jo være man ikke har vert bevisst på det. Forsøker virkelig tenke tilbake, men har ikke så mange negative minner. Tror egentlig hjernen min glemmer alt slikt rett og slett for at jeg ikke orker bære på det (vet ikke om det er forståelig og det høres såfall kanskje litt tullete ut, men er beste måten jeg klarer forklare det på). 

[lyseblå]

Jeg har tenkt litt mer på dette, googlet mer og har skrevet litt mer. Om noen vil gi tilbakemelding på det hadde jeg satt veldig pris på det 🙂

Identitet blir formet av arv og miljø. De genene vi arver fra foreldre. Det miljøet vi vokser opp i og de relasjonene vi har til menneskene i livet vårt.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan si om de genene jeg har arvet. Hvordan beskriver jeg foreldrene mine?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om miljøet jeg vokste opp i. Det var trygt, det var vanelig, ikke så mye å si noe om… 

Mye av identiteten vår blir til i møte med andre. Jeg har ikke så mange relasjoner, og derfor heller ikke så ofte jeg møter noe, jeg får ikke så mye respons på det jeg sier og gjør og den jeg er. Det gjør det kanskje vanskeligere å forme en identitet, bli trygg på seg selv og den en er? 

Det å være ambivalent og ikke vite er en del av min identitet? Har jeg alltid vert slik? Jeg vil heller at andre skal ta valg for meg enn å måtte velge selv. Og jeg trenger enormt mye bekreftelse. Jeg er redd for å være sårbar, åpen, nær noen. Jeg er usikker på meg selv og engstelig. Jeg tror det har alltid vert slik for meg. 

[Gjest Hurja]

lyseblå skrev (1 minutt siden):

Jeg har tenkt litt mer på dette, googlet mer og har skrevet litt mer. Om noen vil gi tilbakemelding på det hadde jeg satt veldig pris på det 🙂

Identitet blir formet av arv og miljø. De genene vi arver fra foreldre. Det miljøet vi vokser opp i og de relasjonene vi har til menneskene i livet vårt.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan si om de genene jeg har arvet. Hvordan beskriver jeg foreldrene mine?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om miljøet jeg vokste opp i. Det var trygt, det var vanelig, ikke så mye å si noe om… 

Mye av identiteten vår blir til i møte med andre. Jeg har ikke så mange relasjoner, og derfor heller ikke så ofte jeg møter noe, jeg får ikke så mye respons på det jeg sier og gjør og den jeg er. Det gjør det kanskje vanskeligere å forme en identitet, bli trygg på seg selv og den en er? 

Det å være ambivalent og ikke vite er en del av min identitet? Har jeg alltid vert slik? Jeg vil heller at andre skal ta valg for meg enn å måtte velge selv. Og jeg trenger enormt mye bekreftelse. Jeg er redd for å være sårbar, åpen, nær noen. Jeg er usikker på meg selv og engstelig. Jeg tror det har alltid vert slik for meg. 

Unnvikende/engstelig pf?

[AnonymBruker]

Hurja skrev (7 timer siden):

Unnvikende/engstelig pf?

Jeg har blitt utredet for det, men fikk ikke diagnosen. Men kan jo være jeg egentlig har diagnosen likevel? Jeg vet ikke, er vanskelig å si. 

Anonymkode: fa64d...48a

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har blitt utredet for det, men fikk ikke diagnosen. Men kan jo være jeg egentlig har diagnosen likevel? Jeg vet ikke, er vanskelig å si. 

Anonymkode: fa64d...48a

Det var jeg som skrev dette. Klarte visst å trykke på anonym.