This too shall pass..

[AnonymBruker]

Saken er at jeg i lengre tid har hatt det veldig vanskelig, og det ene problemet har liksom avløst det andre. Nytt nå er at jeg er blitt en smule suicidal. 

Men tenker at det ikke er grunn til bekymring, heller bare tenke at det vil gå over og bli bedre snart dette også. Enig eller uenig? Noen? 

Anonymkode: c6d52...90f

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Saken er at jeg i lengre tid har hatt det veldig vanskelig, og det ene problemet har liksom avløst det andre. Nytt nå er at jeg er blitt en smule suicidal. 

Men tenker at det ikke er grunn til bekymring, heller bare tenke at det vil gå over og bli bedre snart dette også. Enig eller uenig? Noen? 

Anonymkode: c6d52...90f

Hvor alvorlig det er vet du bare selv, er det alvorlig bør du kontakte legevakten. Ellers går det sikkert over ja, mange kan få slike tanker innimellom og spesielt når man har store problemer. 

[ISW]

Hvis du mener at det er en nærværende reell risiko for at du kommer til å ta livet ditt, synes jeg du skal kontakte legevakten.

Hvis du «kun» har passive dødsønsker eller du tenker at livet er tungt men du vet at du ikke vil ta livet ditt, ville jeg heller snakket med fastlegen til uka. Du får bedre hjelp der.

 

[Gjest Liviane]

ISW skrev (2 timer siden):

Hvis du mener at det er en nærværende reell risiko for at du kommer til å ta livet ditt, synes jeg du skal kontakte legevakten.

Hvis du «kun» har passive dødsønsker eller du tenker at livet er tungt men du vet at du ikke vil ta livet ditt, ville jeg heller snakket med fastlegen til uka. Du får bedre hjelp der.

 

Det er bare flyktige tanker om at jeg ikke orker mer, men noen ganger blir jeg sittende fast i dem og dvele og tenker ut metoder. Synes bare det har vært veldig mye nå, og tanken på døden som utfrielse er fristende. Ser liksom ikke noen ende på dette, og lurer på hva det neste blir. Håp om bedring forsvinner litt, samtidig ser jeg jo at ting har bedret seg betraktelig bare de siste dagene. Vet bare ikke hvor lenge det varer før jeg blir kastet inn i "bokseringen" på nytt til en ny runde med kamp. 

Men er vel ingenting annet å gjøre enn å bare fortsette dette livet. Vi strever jo alle mann med ulike ting. Livet er ikke bare lett for andre heller. Alle har vi en jobb å gjøre på ulike områder, og jeg får vel bare fortsette å gjøre min. 

Trådstarter.

[hipohopp2022]

Liviane skrev (39 minutter siden):

Det er bare flyktige tanker om at jeg ikke orker mer, men noen ganger blir jeg sittende fast i dem og dvele og tenker ut metoder. Synes bare det har vært veldig mye nå, og tanken på døden som utfrielse er fristende. Ser liksom ikke noen ende på dette, og lurer på hva det neste blir. Håp om bedring forsvinner litt, samtidig ser jeg jo at ting har bedret seg betraktelig bare de siste dagene. Vet bare ikke hvor lenge det varer før jeg blir kastet inn i "bokseringen" på nytt til en ny runde med kamp. 

Men er vel ingenting annet å gjøre enn å bare fortsette dette livet. Vi strever jo alle mann med ulike ting. Livet er ikke bare lett for andre heller. Alle har vi en jobb å gjøre på ulike områder, og jeg får vel bare fortsette å gjøre min. 

Trådstarter.

Er det ditt innlegg Liviane…?😕

[Gjest Liviane]

hipohopp2022 skrev (1 minutt siden):

Er det ditt innlegg Liviane…?😕

Hehe ja, du siterte meg jo. 😉 Men ja, tråden er "min", det er jeg som er ts. 

Tenkte at det ikke er så ille å bruke nicket. Alle sliter jo med ting, og mange får selvmordstanker i blant. Det behøver ikke å være noe farlig ved det. 

[hipohopp2022]

Liviane skrev (Akkurat nå):

Hehe ja, du siterte meg jo. 😉 Men ja, tråden er "min", det er jeg som er ts. 

Tenkte at det ikke er så ille å bruke nicket. Alle sliter jo med ting, og mange får selvmordstanker i blant. Det behøver ikke å være noe farlig ved det. 

Alle kan kjenne seg igjen i dette, alle har perioder som føles tyngre enn andre. Men det finnes løsninger fine deg, som er bedre og mer nyttige. Tenk alle du har rundt deg, barna dine, familien din, vennene dine, med mer. Det finnes løsninger på det man kjenner på!! Dersom du har sånne mørke tanker, så ring noen- legevakten- NOEN!!!!!! Det finnes håp selvom det føles mørkt og det blir bedre!!!! 

[Gjest Liviane]

hipohopp2022 skrev (Akkurat nå):

Alle kan kjenne seg igjen i dette, alle har perioder som føles tyngre enn andre. Men det finnes løsninger fine deg, som er bedre og mer nyttige. Tenk alle du har rundt deg, barna dine, familien din, vennene dine, med mer. Det finnes løsninger på det man kjenner på!! Dersom du har sånne mørke tanker, så ring noen- legevakten- NOEN!!!!!! Det finnes håp selvom det føles mørkt og det blir bedre!!!! 

Tusen takk, snille deg! ❤️ Men dette går nok helt sikkert fint, og ikke så mye å bekymre seg for. Har nemlig hatt det sånn noen ganger før, og jeg lever jo enda! 😉 Har ingen planer om å dø, og det skal mye til før man gjør handling ut av tanker! 🙂

[hipohopp2022]

Liviane skrev (8 minutter siden):

Tusen takk, snille deg! ❤️ Men dette går nok helt sikkert fint, og ikke så mye å bekymre seg for. Har nemlig hatt det sånn noen ganger før, og jeg lever jo enda! 😉 Har ingen planer om å dø, og det skal mye til før man gjør handling ut av tanker! 🙂

Sant, og veldig bra du snakker høyt om det❤️ For det er alltid noen, en setning, eller noe som kan bedre det mørke en kjenner på. Av og til er det bare det å kunne gråte så føles det litt bedre. Om det er noe noen eller jeg kan gjøre for at noe skal føles litt bedre så bare si ifra. Jeg er her❤️

[hipohopp2022]

Jeg vil bare gi deg denne, selv har jeg følt mye trøst i den. Grått har jeg også og den hjelper på godt og vondt når man har det vanskelig. Håper den også kan hjelpe deg. 

[Gjest Liviane]

hipohopp2022 skrev (15 minutter siden):

Sant, og veldig bra du snakker høyt om det❤️ For det er alltid noen, en setning, eller noe som kan bedre det mørke en kjenner på. Av og til er det bare det å kunne gråte så føles det litt bedre. Om det er noe noen eller jeg kan gjøre for at noe skal føles litt bedre så bare si ifra. Jeg er her❤️

Får nesten litt dårlig samvittighet her, for intensjonen min med å "stå fram" var jo ikke å gjøre andre bekymret. Tenkte heller mer i retning av at dette er så vanlige tanker å ha noen ganger at det går an å snakke om det under nick også. Jeg trenger ikke å skjule meg liksom 🙂

Alle har vi vårt å slite med som sagt, jeg har mine og du har dine. Av og til kan noen altså få det sånn at de tenker at døden er en utfrielse/befrielse, men det er sjeldent en god løsning. Som du sier så finnes det andre løsninger som er bedre og mer nyttige, og du har også helt rett i at vi alle har noen som er glade i oss og som trenger oss. Det har du også, og jeg håper du selv snart finner "lyset", - det lyset akkurat du trenger. ❤️

 

hipohopp2022 skrev (4 minutter siden):

Jeg vil bare gi deg denne, selv har jeg følt mye trøst i den. Grått har jeg også og den hjelper på godt og vondt når man har det vanskelig. Håper den også kan hjelpe deg. 

Tusen takk, den vil jeg høre på snart 😊

Ønsker deg masse lykke til videre med din egen kamp! Klem ❤️

[hipohopp2022]

Liviane skrev (4 minutter siden):

Får nesten litt dårlig samvittighet her, for intensjonen min med å "stå fram" var jo ikke å gjøre andre bekymret. Tenkte heller mer i retning av at dette er så vanlige tanker å ha noen ganger at det går an å snakke om det under nick også. Jeg trenger ikke å skjule meg liksom 🙂

Alle har vi vårt å slite med som sagt, jeg har mine og du har dine. Av og til kan noen altså få det sånn at de tenker at døden er en utfrielse/befrielse, men det er sjeldent en god løsning. Som du sier så finnes det andre løsninger som er bedre og mer nyttige, og du har også helt rett i at vi alle har noen som er glade i oss og som trenger oss. Det har du også, og jeg håper du selv snart finner "lyset", - det lyset akkurat du trenger. ❤️

 

Tusen takk, den vil jeg høre på snart 😊

Ønsker deg masse lykke til videre med din egen kamp! Klem ❤️

Det trenger du ikke og ha. Jeg blir bare bekymret uansett når noen snakker om dette, fordi jeg vet hvordan det er å stå igjen på andre siden. Så mulig jeg er føre var. Uansett så hvis det var noe jeg kunne bidratt med så gjør jeg gjerne det. Det koster meg 0. Selvom jeg i mitt liv strever så kan jeg meddele deg at det går rett vei (vektmessig) i alle fall har det gitt noen resultater så håper jeg at jeg klarer og forsette sånn❤️Alle har vi en kamp vi kjemper, noen synlige og andre usynlige. Og det er veldig bra å snakke om det som er vanskelig🧚🌻

[Glitter]

Jeg pleier å forsøke å holde fast ved at jeg ønsker jo ikke dø hele tiden. Når jeg er så dårlig at jeg er suicidal så er det sykdom. Ellers gjennom året ønsker jeg ikke å dø. Så jeg har gått fra å trøste meg selv med at "jeg kan hvis jeg vil", og å alltid holde døren åpen, til å tenke at dette går nok over denne gangen også, selv om det akkurat da kan føles som det eneste riktige. Jeg har brukt lang tid på å begynne å tenke slik da. Jeg var jo veldig suicidal i januar/februar, spesielt februar og det var nære på, men det var dette som gjorde at jeg greide å ikke gjøre handling ut av det, og det er framgang for i fjor sommer og for to år siden da det var på samme viset så endte det med alvorlig forsøk. Men også det at jeg pratet med behandler om det var til hjelp, og etter jeg fikk bipolar-diagnosen (og heller ikke lenger har slike impulsive forsøk slik jeg hadde før pga min borderline) så virker det som at hun også tar det langt mer alvorlg. Jeg vet ikke egentlig. Nå har jeg litt påtrengende tanker om det igjen, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det for et par mnd siden og det er ikke oppe til vurdering en gang hos meg. For jeg ønsker egentlig å leve, det bare er tungt akkurat nå. Vil vel egentlig si jeg har en sterk livslyst i meg, det er bare at sykdom kan virkelig tulle med hodet. 

Er dette noe du klarer å snakke med behandler om? Jeg finner stor nytte i at det er helt ufarlig for meg å fortelle min behandler at jeg har slike tanker og at hun da i mine stunder hvor jeg selv ikke greier å huske på at jeg har kommet meg gjennom slikt flere ganger før. Før hadde jeg lavere terskel på å handle på det, jeg måtte ikke være alvorlig syk en gang før tankene mine gikk den veien. En enkelt kjip hendelse kunne tippe meg over. Nå er det kun ved alvorlig depresjon at det oppstår. 

Det er ikke farlig å ha slike tanker. Det er vondt. Det som er farlig er jo når man legger konkret plan og bestemmer seg for å faktisk gjøre det. Men min erfaring er at det bygger seg lettere opp dit hvis man går alene om det framfor å involvere sine hjelpere i det. 

[frosken]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Saken er at jeg i lengre tid har hatt det veldig vanskelig, og det ene problemet har liksom avløst det andre. Nytt nå er at jeg er blitt en smule suicidal. 

Men tenker at det ikke er grunn til bekymring, heller bare tenke at det vil gå over og bli bedre snart dette også. Enig eller uenig? Noen? 

Anonymkode: c6d52...90f

Enig.

Å huske at det vil bli bedre igjen, er usedvanlig viktig.

[kupton]

Det er liten grunn til bekymring om man er « en smule suicidal».

[Gjest Liviane]

Glitter skrev (14 timer siden):

Jeg pleier å forsøke å holde fast ved at jeg ønsker jo ikke dø hele tiden. Når jeg er så dårlig at jeg er suicidal så er det sykdom. Ellers gjennom året ønsker jeg ikke å dø. Så jeg har gått fra å trøste meg selv med at "jeg kan hvis jeg vil", og å alltid holde døren åpen, til å tenke at dette går nok over denne gangen også, selv om det akkurat da kan føles som det eneste riktige. Jeg har brukt lang tid på å begynne å tenke slik da. Jeg var jo veldig suicidal i januar/februar, spesielt februar og det var nære på, men det var dette som gjorde at jeg greide å ikke gjøre handling ut av det, og det er framgang for i fjor sommer og for to år siden da det var på samme viset så endte det med alvorlig forsøk. Men også det at jeg pratet med behandler om det var til hjelp, og etter jeg fikk bipolar-diagnosen (og heller ikke lenger har slike impulsive forsøk slik jeg hadde før pga min borderline) så virker det som at hun også tar det langt mer alvorlg. Jeg vet ikke egentlig. Nå har jeg litt påtrengende tanker om det igjen, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det for et par mnd siden og det er ikke oppe til vurdering en gang hos meg. For jeg ønsker egentlig å leve, det bare er tungt akkurat nå. Vil vel egentlig si jeg har en sterk livslyst i meg, det er bare at sykdom kan virkelig tulle med hodet. 

Er dette noe du klarer å snakke med behandler om? Jeg finner stor nytte i at det er helt ufarlig for meg å fortelle min behandler at jeg har slike tanker og at hun da i mine stunder hvor jeg selv ikke greier å huske på at jeg har kommet meg gjennom slikt flere ganger før. Før hadde jeg lavere terskel på å handle på det, jeg måtte ikke være alvorlig syk en gang før tankene mine gikk den veien. En enkelt kjip hendelse kunne tippe meg over. Nå er det kun ved alvorlig depresjon at det oppstår. 

Det er ikke farlig å ha slike tanker. Det er vondt. Det som er farlig er jo når man legger konkret plan og bestemmer seg for å faktisk gjøre det. Men min erfaring er at det bygger seg lettere opp dit hvis man går alene om det framfor å involvere sine hjelpere i det. 

Takk for at du delte, Glitter! 🙂

Ja, det er nettopp det. Har vært syk en stund nå, og det er nok derfor disse tankene/lystene dukket opp. Jeg er nok bare veldig sliten! Først noen uker med blandet episode, så en stund med "paranoia", og nå dette. Har ikke full klarhet i om alt er overlappende eller avgrensede tilfeller, men tror det første. Men snart må jeg regne med at jeg kommer ut av alt sammen. Har stadig hatt tro og håp om det da, men så blir jeg liksom ikke helt ferdig likevel. Men jeg tillegger altså alt slitenhet og rester etter den blandede episoden. Det er episodens aller siste krampetrekninger dette, eller så er det bare en reaksjon på alt som har vært. Uansett er det nok bare hjernen min som prøver å kødde med meg. (Satt på spissen er bipolar en malign hjernesykdom som prøver å drepe meg! 😯)

Utenom bipolar er det den sosiale angsten min og den stadige vekslende troen/tvilen på meg selv som kan hemme livskvaliteten min. Jeg vingler noe veldig fra normal tro på meg selv til ekstremt dårlig. I elevert stemning kan jeg også ha en tro på meg selv som er en del over normalen. Foruten sykdom er det en litt krevende livssituasjon jeg står i. 

Ja, jeg snakker med behandler om vanskelighetene mine, men dette med fast behandler er et kapittel for seg selv. Får liksom ikke noe kontinuitet i ting siden det stadig er behandlerbytter. Kanskje jeg burde vurdere å gå privat for å få hjelp med den sosiale angsten og selvtilliten min. DPS er nok det riktige stedet å gå når det gjelder behandling av bipolaren, selv om det også har vært en del tull der i form av behandlerbytter og prøving og feiling ift medisiner. Men det er blitt bedre, for har nok funnet den riktige medisinkomboen nå. Men nå lurer jeg litt på om den sosiale angsten også bør behandles med medisiner. 

Helt enig i at selvmordstanker ikke er farlige. De er ubehagelige, og noen ganger også fristende, men ikke farlige. Som du sier så blir det ikke farlig før man har bestemt seg og begynt å legge planer, men jeg er ikke der. 🙂

[Glitter]

Liviane skrev (1 time siden):

Takk for at du delte, Glitter! 🙂

Ja, det er nettopp det. Har vært syk en stund nå, og det er nok derfor disse tankene/lystene dukket opp. Jeg er nok bare veldig sliten! Først noen uker med blandet episode, så en stund med "paranoia", og nå dette. Har ikke full klarhet i om alt er overlappende eller avgrensede tilfeller, men tror det første. Men snart må jeg regne med at jeg kommer ut av alt sammen. Har stadig hatt tro og håp om det da, men så blir jeg liksom ikke helt ferdig likevel. Men jeg tillegger altså alt slitenhet og rester etter den blandede episoden. Det er episodens aller siste krampetrekninger dette, eller så er det bare en reaksjon på alt som har vært. Uansett er det nok bare hjernen min som prøver å kødde med meg. (Satt på spissen er bipolar en malign hjernesykdom som prøver å drepe meg! 😯)

Utenom bipolar er det den sosiale angsten min og den stadige vekslende troen/tvilen på meg selv som kan hemme livskvaliteten min. Jeg vingler noe veldig fra normal tro på meg selv til ekstremt dårlig. I elevert stemning kan jeg også ha en tro på meg selv som er en del over normalen. Foruten sykdom er det en litt krevende livssituasjon jeg står i. 

Ja, jeg snakker med behandler om vanskelighetene mine, men dette med fast behandler er et kapittel for seg selv. Får liksom ikke noe kontinuitet i ting siden det stadig er behandlerbytter. Kanskje jeg burde vurdere å gå privat for å få hjelp med den sosiale angsten og selvtilliten min. DPS er nok det riktige stedet å gå når det gjelder behandling av bipolaren, selv om det også har vært en del tull der i form av behandlerbytter og prøving og feiling ift medisiner. Men det er blitt bedre, for har nok funnet den riktige medisinkomboen nå. Men nå lurer jeg litt på om den sosiale angsten også bør behandles med medisiner. 

Helt enig i at selvmordstanker ikke er farlige. De er ubehagelige, og noen ganger også fristende, men ikke farlige. Som du sier så blir det ikke farlig før man har bestemt seg og begynt å legge planer, men jeg er ikke der. 🙂

Du er sikkert veldig sliten og stresset etter alt som har vært i det siste og hvis du er som meg så øker det trykket mtp slike tanker og følelser. 

[Gjest Liviane]

Glitter skrev (1 time siden):

Du er sikkert veldig sliten og stresset etter alt som har vært i det siste og hvis du er som meg så øker det trykket mtp slike tanker og følelser. 

Ja, slitenhet er nok det som er forklaringen.

Men nei, vi har det jo ikke likt. Det virker som om du har helt andre utfordringer med suicidalitet enn det jeg har. Hos meg oppstår dette relativt sjeldent, men hos deg har jeg inntrykk av at det selvdestruktive dessverre mer eller mindre er en konstant kamp. Når det er så sjeldent forekommende hos meg, blir jeg også naturligvis litt mer engstelig når slike tanker først kommer. (Må nok jobbe litt med angsten min generelt 😛).

[Glitter]

Liviane skrev (1 time siden):

Ja, slitenhet er nok det som er forklaringen.

Men nei, vi har det jo ikke likt. Det virker som om du har helt andre utfordringer med suicidalitet enn det jeg har. Hos meg oppstår dette relativt sjeldent, men hos deg har jeg inntrykk av at det selvdestruktive dessverre mer eller mindre er en konstant kamp. Når det er så sjeldent forekommende hos meg, blir jeg også naturligvis litt mer engstelig når slike tanker først kommer. (Må nok jobbe litt med angsten min generelt 😛).

Nei jeg er ikke ofte suicidal lenger. Har vært det en gang siden i fjor sommer og jeg var alvorlig deprimert da. Er ikke lenger noe jeg kjemper stadig imot.