Hvordan kan jeg bruke slike ord til å endre meg?

[AnonymBruker]

Hvordan ville du håndtert det om noen sa til deg «jeg kjenner ingen som er så hårsår som deg og som greier å tolke mine hyggellge svar så negativt som deg»? Hvordan kan jeg bruke slike ord til å endre meg? 

Anonymkode: e6dbd...00c

[kupton]

Hva med å være bevisst på tilbøyeligheten til å tolke negativt, stoppe opp, se om det er en rimelig tolkning, eller om det finnes andre og mer positive måter å tolke noe på? I tillegg: Om en er i tvil om tolkningen, velg den mest positive. Det gir et bedre liv både for deg og omgivelsene.

[AnonymBruker]

kupton skrev (5 timer siden):

Hva med å være bevisst på tilbøyeligheten til å tolke negativt, stoppe opp, se om det er en rimelig tolkning, eller om det finnes andre og mer positive måter å tolke noe på? I tillegg: Om en er i tvil om tolkningen, velg den mest positive. Det gir et bedre liv både for deg og omgivelsene.

Det skal jeg gjøre, Kupton. Jeg skal jobbe med relasjonen. Tusen takk!

Anonymkode: e6dbd...00c

[Eva Sofie]

Om noen sier til deg at "så flink du er til..." eller berømmer deg for noe pent ved deg e.l., har jeg innsett at det er nokså ufint og frekt av meg å motsi en annen persons meninger. Istedenfor sier jeg "takk for at du mener det" e.l. og ev. holder mine egne tanker for meg selv. Jeg trenger ikke berøve en annens mening om meg selv om jeg ikke er enig. Andre skal faktisk få lov til å ha sine meninger om meg, uansett hva jeg selv måtte mene. Hva tenker du selv når du berømmer noen og vedkommende protesterer heftig på at det er sant?

Og, dessuten, hva med å kanskje etter hvert øve seg opp til å stole på hva andre sier til en i dag? Min erfaring gjennom de siste årene i terapi, har vist meg at jeg er nokså blind av fortidens (negative) maleskrin og har nokså godt av å få nye, friske innspill. At jeg kanskje bør være bevisst på hvem jeg velger å lytte til. Som å male over et gammelt bilde med nye farger. Det er på tide å se fremover og ikke bakover.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (7 minutter siden):

Om noen sier til deg at "så flink du er til..." eller berømmer deg for noe pent ved deg e.l., har jeg innsett at det er nokså ufint og frekt av meg å motsi en annen persons meninger. Istedenfor sier jeg "takk for at du mener det" e.l. og ev. holder mine egne tanker for meg selv. Jeg trenger ikke berøve en annens mening om meg selv om jeg ikke er enig. Andre skal faktisk få lov til å ha sine meninger om meg, uansett hva jeg selv måtte mene. Hva tenker du selv når du berømmer noen og vedkommende protesterer heftig på at det er sant?

Og, dessuten, hva med å kanskje etter hvert øve seg opp til å stole på hva andre sier til en i dag? Min erfaring gjennom de siste årene i terapi, har vist meg at jeg er nokså blind av fortidens (negative) maleskrin og har nokså godt av å få nye, friske innspill. At jeg kanskje bør være bevisst på hvem jeg velger å lytte til. Som å male over et gammelt bilde med nye farger. Det er på tide å se fremover og ikke bakover.

Jeg har blitt flink til å ta til meg fine ord. Jeg har øvd lenge på det. Jeg svarer høflig og viser at jeg setter pris på det. Jeg vet at mange setter pris på meg og det jeg gjør, og jeg vet at de mener det. Jeg tror på det med hele meg. 

Anonymkode: e6dbd...00c