Trodde livet kom til å ordne seg

[lyseblå]

For to år siden hadde jeg virkelig troen på at livet kom til å ordne seg for meg. Jeg fikk endelig flyttet ut hjemmefra. Jeg var da godt over 20 år og bodde hjemme fordi jeg ikke hadde råd til å leie leilighet for meg selv. Det var godt å føle seg friere og føle at man mestret livet. Jeg hadde en jobb jeg virkelig trivdes i og der jeg fikk positive tilbakemeldinger fra kollega og fra sjef. Det gjorde at jeg søkte på universitet. Jeg hadde stor tro på at jeg kom til å klare å studere, og så på det å flytte til en ny by som en mulighet til å endelig få den nye starten jeg hadde ønsket meg så lenge. `Jeg var også frivillig, og det å jobben førte til at jeg følte meg endelig til nytte. Den sommeren hadde jeg det virkelig bra. 

Selv om dette er to år siden tenker jeg på det fortsatt. At jeg gjerne skulle vert tilbake der jeg var da. Men jeg klarer det ikke. Uansett hva jeg gjør eller forsøke tenke. så kommer jeg meg ikke fra depresjonene og det destruktive og selvutslettende i meg. Jeg klarer ikke komme meg ut av den ensporede og ødelagte tankegangen jeg har surret meg inn i og hatt så lenge. Dette til tross for at jeg nå har "alt" det jeg hadde da jeg hadde den gode perioden for to år siden. Hva er det som gjør at jeg ikke klarer det samme nå? Hva er det som gjør det? Hva er det jeg gjør feil denne gangen? Det er så vanskelig når det aldri blir bedre. Har mistet håpet for det meste.  

Hva kan jeg gjøre videre nå?

[stjernestøv]

lyseblå skrev (13 timer siden):

For to år siden hadde jeg virkelig troen på at livet kom til å ordne seg for meg. Jeg fikk endelig flyttet ut hjemmefra. Jeg var da godt over 20 år og bodde hjemme fordi jeg ikke hadde råd til å leie leilighet for meg selv. Det var godt å føle seg friere og føle at man mestret livet. Jeg hadde en jobb jeg virkelig trivdes i og der jeg fikk positive tilbakemeldinger fra kollega og fra sjef. Det gjorde at jeg søkte på universitet. Jeg hadde stor tro på at jeg kom til å klare å studere, og så på det å flytte til en ny by som en mulighet til å endelig få den nye starten jeg hadde ønsket meg så lenge. `Jeg var også frivillig, og det å jobben førte til at jeg følte meg endelig til nytte. Den sommeren hadde jeg det virkelig bra. 

Selv om dette er to år siden tenker jeg på det fortsatt. At jeg gjerne skulle vert tilbake der jeg var da. Men jeg klarer det ikke. Uansett hva jeg gjør eller forsøke tenke. så kommer jeg meg ikke fra depresjonene og det destruktive og selvutslettende i meg. Jeg klarer ikke komme meg ut av den ensporede og ødelagte tankegangen jeg har surret meg inn i og hatt så lenge. Dette til tross for at jeg nå har "alt" det jeg hadde da jeg hadde den gode perioden for to år siden. Hva er det som gjør at jeg ikke klarer det samme nå? Hva er det som gjør det? Hva er det jeg gjør feil denne gangen? Det er så vanskelig når det aldri blir bedre. Har mistet håpet for det meste.  

Hva kan jeg gjøre videre nå?

Ta en dag av gangen? Jeg var veldig dårlig i tyveårene og i systemet sa de jeg kunne bli bedre, en psykolog sa jeg ikke kom til å bli bedre. Jeg har nå blitt litt bedre enn jeg var da, blir litt bedre med medisiner men helt bra har jeg gitt opp og bli. Tar en dag av gangen og håper på det beste, men det kan jo være annerledes med deg. Spørs vel hvilke symptomer du har og hvilke utfordringer de gir deg i hverdagen. 

[lyseblå]

stjernestøv skrev (8 timer siden):

Ta en dag av gangen? Jeg var veldig dårlig i tyveårene og i systemet sa de jeg kunne bli bedre, en psykolog sa jeg ikke kom til å bli bedre. Jeg har nå blitt litt bedre enn jeg var da, blir litt bedre med medisiner men helt bra har jeg gitt opp og bli. Tar en dag av gangen og håper på det beste, men det kan jo være annerledes med deg. Spørs vel hvilke symptomer du har og hvilke utfordringer de gir deg i hverdagen. 

Å ta en dag av ganger var en fin tanke og mestringsstrategi. Så fint å høre at du har blitt bedre. Jeg vet ikke hvor mye jeg tør å tro på at det kan bli bedre for meg egentlig, men tiden vil vel vise. Tenker det er viktig å ikke gi helt opp. 

[hipohopp2022]

lyseblå skrev (1 minutt siden):

Å ta en dag av ganger var en fin tanke og mestringsstrategi. Så fint å høre at du har blitt bedre. Jeg vet ikke hvor mye jeg tør å tro på at det kan bli bedre for meg egentlig, men tiden vil vel vise. Tenker det er viktig å ikke gi helt opp. 

Hvorfor skulle det ikke bli bedre for deg? 

[lyseblå]

hipohopp2022 skrev (17 minutter siden):

Hvorfor skulle det ikke bli bedre for deg? 

Jeg tenker at siden det har vart så lenge så minsker sjansen for å bli bedre for hvert år. Tenker det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av og endre uhensiktsmessige mønstre.

[stjernestøv]

lyseblå skrev (10 timer siden):

Å ta en dag av ganger var en fin tanke og mestringsstrategi. Så fint å høre at du har blitt bedre. Jeg vet ikke hvor mye jeg tør å tro på at det kan bli bedre for meg egentlig, men tiden vil vel vise. Tenker det er viktig å ikke gi helt opp. 

Ja det er viktig å ikke gi helt opp, håpet må du ha på at ting kan bli bedre. ❤️ 

[påskelilje]

lyseblå skrev (På 4/17/2022 den 0.38):

For to år siden hadde jeg virkelig troen på at livet kom til å ordne seg for meg. Jeg fikk endelig flyttet ut hjemmefra. Jeg var da godt over 20 år og bodde hjemme fordi jeg ikke hadde råd til å leie leilighet for meg selv. Det var godt å føle seg friere og føle at man mestret livet. Jeg hadde en jobb jeg virkelig trivdes i og der jeg fikk positive tilbakemeldinger fra kollega og fra sjef. Det gjorde at jeg søkte på universitet. Jeg hadde stor tro på at jeg kom til å klare å studere, og så på det å flytte til en ny by som en mulighet til å endelig få den nye starten jeg hadde ønsket meg så lenge. `Jeg var også frivillig, og det å jobben førte til at jeg følte meg endelig til nytte. Den sommeren hadde jeg det virkelig bra. 

Selv om dette er to år siden tenker jeg på det fortsatt. At jeg gjerne skulle vert tilbake der jeg var da. Men jeg klarer det ikke. Uansett hva jeg gjør eller forsøke tenke. så kommer jeg meg ikke fra depresjonene og det destruktive og selvutslettende i meg. Jeg klarer ikke komme meg ut av den ensporede og ødelagte tankegangen jeg har surret meg inn i og hatt så lenge. Dette til tross for at jeg nå har "alt" det jeg hadde da jeg hadde den gode perioden for to år siden. Hva er det som gjør at jeg ikke klarer det samme nå? Hva er det som gjør det? Hva er det jeg gjør feil denne gangen? Det er så vanskelig når det aldri blir bedre. Har mistet håpet for det meste.  

Hva kan jeg gjøre videre nå?

Kjære deg ❤ Hvordan er hverdagen din nå? Har du noe fast du gjør i hverdagen? Jobb, studier, frivillig arbeid, trening? Jeg har veldig tro på at det å ha faste rutiner i hverdagen som en holder fast i uansett om dagen er god eller dårlig, det er med på å komme deg gjennom de tunge dagene. 

Bor du for deg selv nå? Prøv å sette ord på ting du mestrer nå ift for fem år siden. Mye skjer i kropp og hode mellom 18 og 25, når en juridisk sett er voksen, men kanskje mangler en trygghet i hverdagen. Ikke mål deg mot andre. Sett deg små oppnåelige mål  - det kan være en god frokost,  en tur rundt kvartalet, en halvtime i parken i vårsola. Håper denne dagen blir god for deg!

[lyseblå]

påskelilje skrev (På 18.4.2022 den 11.49):

Kjære deg ❤ Hvordan er hverdagen din nå? Har du noe fast du gjør i hverdagen? Jobb, studier, frivillig arbeid, trening? Jeg har veldig tro på at det å ha faste rutiner i hverdagen som en holder fast i uansett om dagen er god eller dårlig, det er med på å komme deg gjennom de tunge dagene. 

Bor du for deg selv nå? Prøv å sette ord på ting du mestrer nå ift for fem år siden. Mye skjer i kropp og hode mellom 18 og 25, når en juridisk sett er voksen, men kanskje mangler en trygghet i hverdagen. Ikke mål deg mot andre. Sett deg små oppnåelige mål  - det kan være en god frokost,  en tur rundt kvartalet, en halvtime i parken i vårsola. Håper denne dagen blir god for deg!

Jeg vil si jeg egentlig har en ganske fin og for så vidt meningsfull hverdag nå, er bare ikke alltid jeg klarer å se det. Jeg jobber ett par ganger i uken, går fjellturer og prøver å trene fast. Jeg klarer som oftest lage middag, se en serie eller lese på en bok. Føler jeg klarer å fylle dagene med mer enn bare destruktive tanker (slik det var før). Jeg bor for meg selv nå, ja. Det var et fint råd å prøve sette ord på det jeg mestrer. Det skal jeg virkelig forsøke. 

[påskelilje]

lyseblå skrev (2 timer siden):

Jeg vil si jeg egentlig har en ganske fin og for så vidt meningsfull hverdag nå, er bare ikke alltid jeg klarer å se det. Jeg jobber ett par ganger i uken, går fjellturer og prøver å trene fast. Jeg klarer som oftest lage middag, se en serie eller lese på en bok. Føler jeg klarer å fylle dagene med mer enn bare destruktive tanker (slik det var før). Jeg bor for meg selv nå, ja. Det var et fint råd å prøve sette ord på det jeg mestrer. Det skal jeg virkelig forsøke. 

Det er så lett å sammenligne seg med andre. Da kan en bli blind på det som faktisk går bra eller i alle fall bedre enn tidligere.

Dattera mi er i begynnelsen av tjueårene. Hun har ikke den enkleste og mest problemfrie hverdagen, men når hun klarer å tenke på hvordan det var for ett, to, tre, fire, fem år siden  så ser hun at mye går faktisk ganske bra nå, selv om hun fortsatt strever en del med ulike ting.

Veldig godt å høre at du gjør gode og meningsfulle ting i hverdagen, og at du klarer deg med bolig, mat, turer etc ❤

[lyseblå]

påskelilje skrev (2 timer siden):

Det er så lett å sammenligne seg med andre. Da kan en bli blind på det som faktisk går bra eller i alle fall bedre enn tidligere.

Dattera mi er i begynnelsen av tjueårene. Hun har ikke den enkleste og mest problemfrie hverdagen, men når hun klarer å tenke på hvordan det var for ett, to, tre, fire, fem år siden  så ser hun at mye går faktisk ganske bra nå, selv om hun fortsatt strever en del med ulike ting.

Veldig godt å høre at du gjør gode og meningsfulle ting i hverdagen, og at du klarer deg med bolig, mat, turer etc ❤

Ja, det er noe jeg gjør alt for ofte. Tenker på hvor langt i livet andre på min alder har kommet i forhold til meg og hvor tilsynelatende bra livene deres er. Jeg tror det er viktig å gjøre som du sier, å prøve og å klare å tenke på hvordan det var før i forhold til nå og at det faktisk er bedre og at man har klart mye. 

[frosken]

lyseblå skrev (På 17.4.2022 den 0.38):

For to år siden hadde jeg virkelig troen på at livet kom til å ordne seg for meg. Jeg fikk endelig flyttet ut hjemmefra. Jeg var da godt over 20 år og bodde hjemme fordi jeg ikke hadde råd til å leie leilighet for meg selv. Det var godt å føle seg friere og føle at man mestret livet. Jeg hadde en jobb jeg virkelig trivdes i og der jeg fikk positive tilbakemeldinger fra kollega og fra sjef. Det gjorde at jeg søkte på universitet. Jeg hadde stor tro på at jeg kom til å klare å studere, og så på det å flytte til en ny by som en mulighet til å endelig få den nye starten jeg hadde ønsket meg så lenge. `Jeg var også frivillig, og det å jobben førte til at jeg følte meg endelig til nytte. Den sommeren hadde jeg det virkelig bra. 

Selv om dette er to år siden tenker jeg på det fortsatt. At jeg gjerne skulle vert tilbake der jeg var da. Men jeg klarer det ikke. Uansett hva jeg gjør eller forsøke tenke. så kommer jeg meg ikke fra depresjonene og det destruktive og selvutslettende i meg. Jeg klarer ikke komme meg ut av den ensporede og ødelagte tankegangen jeg har surret meg inn i og hatt så lenge. Dette til tross for at jeg nå har "alt" det jeg hadde da jeg hadde den gode perioden for to år siden. Hva er det som gjør at jeg ikke klarer det samme nå? Hva er det som gjør det? Hva er det jeg gjør feil denne gangen? Det er så vanskelig når det aldri blir bedre. Har mistet håpet for det meste.  

Hva kan jeg gjøre videre nå?

Men det blir bedre. Gang på gang blir det bedre. Dessverre kommer det også nedturer, men det betyr ikke at nedturene kommer til å være evig. 

Dersom du klarer å unngå for mange selvødeleggende valg, så har du all grunn til å håpe på en stadig bedre fremtid:-) 

[lyseblå]

frosken skrev (3 timer siden):

Men det blir bedre. Gang på gang blir det bedre. Dessverre kommer det også nedturer, men det betyr ikke at nedturene kommer til å være evig. 

Dersom du klarer å unngå for mange selvødeleggende valg, så har du all grunn til å håpe på en stadig bedre fremtid:-) 

Det er helt sant. Det blir bedre. Det er virkelig viktig å huske på. Er lett å ikke se noe håp lengre når man er nede. Jeg har håpet om at det kan bli bedre.