Vet ikke helt hva det er.

[stjernestøv]

Noen ganger føler jeg meg som en zombie, er det pga medisinen eller er det og negative symptomer? Altså jeg føler meg avflatet, klarer ikke le skikkelig heller lenger men smile kan jeg jo. Kunne wellurtrin ha hjulpet på negative symptomer? Skal man ikke få mer energi av det? Men man får vel mer angst og av det? 

Og en annen ting, blir man nedvurdert i psykiatrien til eldre man blir? Vet ikke men det er bare en følelse jeg har, at man blir mer overlatt til seg selv? Kanskje fordi man har mer erfaring med egen sykdom enn unge folk? Kjenner seg selv bedre kanskje? 

Så lurer jeg jo litt på å slutte med medisiner igjen, det er jo meg det. 

[Gjest Liviane]

stjernestøv skrev (21 minutter siden):

Noen ganger føler jeg meg som en zombie, er det pga medisinen eller er det og negative symptomer? Altså jeg føler meg avflatet, klarer ikke le skikkelig heller lenger men smile kan jeg jo. Kunne wellurtrin ha hjulpet på negative symptomer? Skal man ikke få mer energi av det? Men man får vel mer angst og av det? 

Og en annen ting, blir man nedvurdert i psykiatrien til eldre man blir? Vet ikke men det er bare en følelse jeg har, at man blir mer overlatt til seg selv? Kanskje fordi man har mer erfaring med egen sykdom enn unge folk? Kjenner seg selv bedre kanskje? 

Så lurer jeg jo litt på å slutte med medisiner igjen, det er jo meg det. 

Vet dessverre ikke svaret på det første du spør om, men kan si hva jeg tror når det kommer til det andre, og det jeg vet når det kommer til det tredje. 

Jeg tror ikke at man blir nedprioritert til eldre man blir. Jeg tror alle uansett alder får hjelp hvis de trenger det, men jeg er kanskje litt naiv der.. Uansett tror jeg vi er rundt samme alder du og jeg, og vi får jo begge hjelp 🙂

Det er ingen god ide å slutte med medisiner som hjelper deg! Jeg er der selv noen ganger at jeg slutter, men det straffer seg. Alltid. Så min sterke anbefaling er at du fortsetter å ta de medisinene som legen din mener at du trenger! ❤️

Endret 18. april 2022 av Liviane

[stjernestøv]

Liviane skrev (7 minutter siden):

Vet dessverre ikke svaret på det første du spør om, men kan si hva jeg tror når det kommer til det andre, og det jeg vet når det kommer til det tredje. 

Jeg tror ikke at man blir nedprioritert til eldre man blir. Jeg tror alle uansett alder får hjelp hvis de trenger det, men jeg er kanskje litt naiv der.. Uansett tror jeg vi er rundt samme alder du og jeg, og vi får jo begge hjelp 🙂

Det er ingen god ide å slutte med medisiner som hjelper deg! Jeg er der selv noen ganger at jeg slutter, men det straffer seg. Alltid. Så min sterke anbefaling er at du fortsetter å ta de medisinene som legen din mener at du trenger! ❤️

Ok. Ikke lett å vite hva som er hva. 

Ja vi får jo hjelp, det er ikke det  Jeg bare føler meg så gammel og utdatert, tenker andre tenker det samme om meg. Føler meg enda mindre verdt enn tidligere og det skal noe til. 

Jo det pleier jo å straffe seg, det er vel bare jeg som lever i håpet om at det skal gå bra. At jeg skal klare meg bra, men er vel for gammel til det og. Men takk for råd ❤️ Det er jo en anbefaling fra psykiateren at jeg må ta medisiner. 

[Gjest Liviane]

stjernestøv skrev (24 minutter siden):

Ok. Ikke lett å vite hva som er hva. 

Ja vi får jo hjelp, det er ikke det  Jeg bare føler meg så gammel og utdatert, tenker andre tenker det samme om meg. Føler meg enda mindre verdt enn tidligere og det skal noe til. 

Jo det pleier jo å straffe seg, det er vel bare jeg som lever i håpet om at det skal gå bra. At jeg skal klare meg bra, men er vel for gammel til det og. Men takk for råd ❤️ Det er jo en anbefaling fra psykiateren at jeg må ta medisiner. 

Jeg tror jeg forstår deg godt! ❤️

Jeg har tenkt en del rundt dette med medisiner. Jeg har ikke de samme diagnosene eller symptomene som deg, men jeg tror vi begge likevel skal være glade for at vi lever i denne tidsperioden i psykiatriens historie. I dag finnes det god kunnskap om hvordan behandle de ulike psykiske lidelsene. Vi er så heldige at vi lever nå, og i et land som tar psykiatri på alvor. Jeg har fått både medisiner og samtalebehandling. I det siste har jeg tenkt på at om jeg f.eks hadde levd på 1700-tallet så hadde ikke slik hjelp vært tilgjengelig eller mulig for meg å få.

Jeg har spesielt tenkt på det nå etter siste sykdomsperiode hvor heldig jeg tross alt er. Uten hjelp av medisiner er jeg redd jeg hadde vært veldig syk, og hadde kanskje i lengre perioder (eller permanent) måttet være oppbevart på et "sinnsykeasyl". Det var vel gjerne sånn det gikk med datidens psykisk syke mennesker, og det hendte til og med med pasienter som var mye mindre syke enn meg. Jeg har bipolar og uten medisiner hadde episodene i mitt tilfelle mest sannsynlig skjedd oftere, vært mer alvorlige, og vart lengre enn det gjør nå med medisiner. Ja, jeg hadde kanskje til og med vært død. Jeg kan også av og til bli veldig paranoid og redd. Uten medisiner hadde det kanskje vært en kronisk tilstand. Hvem vet? Jeg hadde kanskje vært et vrak, et totalhavari av et menneske. Som sinnsyk, gal og veldig redd hadde jeg kanskje måttet leve i min egen fæle, skumle verden og blitt passet på av sykesøstre på et skittent asyl! 😅 

Skrekkscenario til tross, jeg tror vi begge skal være glade for at psykofarmaka finnes! Moralen er derfor: Ta medisinene! 😉

Endret 18. april 2022 av Liviane

[Marye]

Jeg tror ikke jeg hadde nådd 25 år uten medisiner… 

[stjernestøv]

Liviane skrev (7 minutter siden):

Jeg tror jeg forstår deg godt! ❤️

Jeg har tenkt en del rundt dette med medisiner. Jeg har ikke de samme diagnosene eller symptomene som deg, men jeg tror vi begge likevel skal være glade for at vi lever i denne tidsperioden i psykiatriens historie. I dag finnes det god kunnskap om hvordan behandle de ulike psykiske lidelsene. Vi er så heldige at vi lever nå, og i et land som tar psykiatri på alvor. Jeg har fått både medisiner og samtalebehandling. I det siste har jeg tenkt på at om jeg f.eks hadde levd på 1700-tallet så hadde ikke slik hjelp vært tilgjengelig eller mulig for meg å få.

Jeg har spesielt tenkt på det nå etter siste sykdomsperiode hvor heldig jeg tross alt er. Uten hjelp av medisiner er jeg redd jeg hadde vært veldig syk, og hadde kanskje i lengre perioder (eller permanent) måttet være oppbevart på et "sinnsykeasyl". Det var vel gjerne sånn det gikk med datidens psykisk syke mennesker, og det hendte til og med med pasienter som var mye mindre syke enn meg. Jeg har bipolar og uten medisiner hadde episodene i mitt tilfelle mest sannsynlig skjedd oftere, vært mer alvorlige, og vart lengre enn det gjør nå med medisiner. Ja, jeg hadde kanskje til og med vært død. Jeg kan også av og til bli veldig paranoid og redd. Uten medisiner hadde det kanskje vært en kronisk tilstand. Hvem vet? Jeg hadde kanskje vært et vrak, et totalhavari av et menneske. Som sinnsyk, gal og veldig redd hadde jeg kanskje måttet leve i min egen fæle, skumle verden og blitt passet på av sykesøstre på et skittent asyl! 😅 

Skrekkscenario til tross, jeg tror vi begge skal være glade for at psykofarmaka finnes! Moralen er derfor: Ta medisinene! 😉

 

Ja du har rett i det, har ofte tenkt jeg ville blitt brent på bålet som heks. Det hadde jeg sikkert blitt, eller havnet på et asyl ja. Dårehus var det ikke det de kalte det? Jeg hadde nok havnet der ja så vi skal være glad for medisiner og denne tiden ja. 

[stjernestøv]

Marye skrev (6 minutter siden):

Jeg tror ikke jeg hadde nådd 25 år uten medisiner… 

Saken med meg at jeg har vært mye av og på medisiner mesteparten av livet mitt, men jeg lærer jo aldri. Det er rart det der, lurer på hvorfor jeg er sånn. 

[Marye]

stjernestøv skrev (16 minutter siden):

Saken med meg at jeg har vært mye av og på medisiner mesteparten av livet mitt, men jeg lærer jo aldri. Det er rart det der, lurer på hvorfor jeg er sånn. 

Jeg hadde for stor smerte 

[stjernestøv]

Marye skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde for stor smerte 

Ja jeg og, likevel har jeg holdt på med dette i alle år. Kanskje på tide å gi seg. 

[stjernestøv]

Men jeg tror ikke jeg slutter med medisiner nå, har jo ikke tørt å minke på dosen heller. Er livredd for å bli dårligere, klarer ikke det. Husker sist sommer når jeg måtte holde meg i veggen for å gå, vil ikke dit igjen.