ALLE MINE PROBLEMER - Har jeg en diagnose eller er jeg bare normal?

[lyseblå]

Liviane skrev (5 timer siden):

Nei, en diagnose definerer en ikke som person, men det kan i alle fall definere hva en sliter med. 

Jeg synes det er nødvendig at det settes diagnoser, for da kan man lettere få den riktige hjelpen. 

Et par eksempler: Hvis du stadig gikk med magesmerter, ville du ikke ha likt å vite hva det skyldtes? Det kan jo skyldes så mye, og en utredning ville kanskje ha gitt et sikkert svar sånn at riktig behandling kunne settes inn som hjelp. Hvis bare symptomene (magesmerter) skulle behandles uten å vite årsaken til dem, kan det gjøre mer skade en gagn siden det f.eks finnes så mange "kjerringråd" der ute som ikke er medisinsk rotfestet. En medisiner/lege ville nok ikke uten videre behandle slike symptomer uten å utrede årsaken til dem først. Dessuten vil du uten utredning og diagnose risikere å ikke få hjelp i tide og faktisk dø av det, hvis det f.eks viste seg at magesmertene skyldtes kreft. 

Hvis du opplever å få veldig vondt i foten og tror selv det skyldes en forstuing som snart vil gå over, men som likevel ikke går over, ville du ikke da til slutt gå til legen for å få det sjekket? F.eks skal et beinbrudd behandles litt annerledes enn en forstuing. Hvis du ikke får dette sjekket (les utredet og diagnostisert) kan det ende med at foten din ødelegges permanent. 

Skal dette overføres til psykiatri, så er det like viktig å få en utredning og en diagnose der. På den måten vil en få klarhet i hva som feiler en sånn at riktig hjelp kan settes inn. For de ulike diagnosene finnes det ulike hjelp, og en diagnose er derfor nødvendig for å kunne få den riktige hjelpen, f.eks mtp type medisiner og type samtalebehandling. 

Ikke meningen å avspore. Men jeg lurer på om jeg kanskje har feil diagnose til tross for at jeg har blitt utredet to ganger. Er det noe jeg burde gjøre noe med? Symptomene er de samme, men mulig jeg ville fått annen behandling? Har verken blitt bedre eller verre etter at jeg fikk diagnosen og begynte i ordentlig behandling for den.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2022 den 16.21):

Så fint å høre at det går bra med deg. Kan jeg spørre hvilken type samtaleterapi du gikk i? Og kanskje hvordan du arbeidet for å bli bedre? Skulle så gjerne blitt bra. Eller bedre i alle fall. Er jo ikke så lett å ha det slik, har innerst inne ett ønske om å endre meg samtidig som det oppleves veldig trygt å ha det slik jeg har det. Så vet jeg ikke helt hva jeg burde gjøre heller... 

Anonymkode: f2a6f...568

Psykodynamisk terapi. Hvis man strever med en del personlighetsmessige problemer så er kanskje ikke kognitiv terapi den beste terapiformen, det hadde dårlig effekt på mine plager. Jeg skjønner godt at det oppleves trygt å ha det slik, jeg følte det samme. Det kan være behagelig å holde en viss distanse fra andre mennesker, og det kan være behagelig å gi etter for angsten og alle de negative følelsene. Terapien var veldig krevende, og jeg fikk frem mye vonde følelser. I begynnelsen slet jeg med å åpne meg, men etter hvert så begynte jeg gradvis å stole mer og mer på psykologen. Jeg tok også opp at jeg følte at det var trygt å være slik jeg var og ha det slik jeg hadde det. Jeg fikk da mulighet til å undersøke årsakene til hvorfor jeg følte det, og jeg fikk jobbet med det. Jeg fikk mye en mye bedre forståelse av meg selv, og jeg fikk jobbe med de underliggende problemene og ikke bare symptomlidelsen. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg jobbet for å bli bedre, men mye av bedringen kom av en større innsikt i livet mitt, hvordan jeg fungerte i relasjoner og hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde. Jeg fikk også en positiv og trygg relasjon til psykologen som gjorde at jeg også ble tryggere i relasjonene utenfor terapien. Mye av jobben faller seg naturlig hvis man går inn i terapien med en interesse for å utforske eget sinn. Jeg var ikke veldig motivert for å bli bedre, men jeg var motivert for å utforske meg selv. 

Anonymkode: 6a8ba...5f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2022 den 21.12):

Psykodynamisk terapi. Hvis man strever med en del personlighetsmessige problemer så er kanskje ikke kognitiv terapi den beste terapiformen, det hadde dårlig effekt på mine plager. Jeg skjønner godt at det oppleves trygt å ha det slik, jeg følte det samme. Det kan være behagelig å holde en viss distanse fra andre mennesker, og det kan være behagelig å gi etter for angsten og alle de negative følelsene. Terapien var veldig krevende, og jeg fikk frem mye vonde følelser. I begynnelsen slet jeg med å åpne meg, men etter hvert så begynte jeg gradvis å stole mer og mer på psykologen. Jeg tok også opp at jeg følte at det var trygt å være slik jeg var og ha det slik jeg hadde det. Jeg fikk da mulighet til å undersøke årsakene til hvorfor jeg følte det, og jeg fikk jobbet med det. Jeg fikk mye en mye bedre forståelse av meg selv, og jeg fikk jobbe med de underliggende problemene og ikke bare symptomlidelsen. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg jobbet for å bli bedre, men mye av bedringen kom av en større innsikt i livet mitt, hvordan jeg fungerte i relasjoner og hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde. Jeg fikk også en positiv og trygg relasjon til psykologen som gjorde at jeg også ble tryggere i relasjonene utenfor terapien. Mye av jobben faller seg naturlig hvis man går inn i terapien med en interesse for å utforske eget sinn. Jeg var ikke veldig motivert for å bli bedre, men jeg var motivert for å utforske meg selv. 

Anonymkode: 6a8ba...5f5

Tusen takk for et langt og utfyllende svar. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Er istdp en form for psykodynamisk terapi? (Har forsøkt å google men fant ikke ut av det).

Anonymkode: f2a6f...568