Synes det på deg at du har det vanskelig?

[Gjest saudade-]

Har ikke tenkt over hvordan det eventuelt synes på meg, har bare fått høre at når jeg begynner å bli litt bedre etter å ha hatt vanskeligere perioder, så synes det på meg at jeg har det bedre.

[hipohopp2022]

Hurja skrev (1 time siden):

Jeg kan opplyse om at det var en lege i spesialisering med veiledning fra NHD som diagnostiserte meg med alvorlig depresjon til tross for at det ikke vistes på meg. Jeg stoler på at de kunne jobben sin (jeg ble henvist dit da mitt lokale dps avviste meg/sa jeg var frisk). Så jeg er så hjertens enig med deg i alt du skriver. Man skal være forsiktig med å dømme. En jeg kjenner skjulte  også sin smerte godt - alle rundt fikk sjokk da han tok sitt liv, t o m kona. 

Den du minst ser det på kan ha den dypeste smerte. Men det er ikke alle en kan se det på med tårer eller andre ‘Klassiske’ tegn så at noen sier at hvis man er alvorlig deprimert så ses det stemmer ikke!! 

Endret 23. april 2022 av hipohopp2022

[Gjest Hurja]

hipohopp2022 skrev (22 timer siden):

Den du minst ser det på kan ha den dypeste smerte. Men det er ikke alle en kan se det på med tårer eller andre ‘Klassiske’ tegn så at noen sier at hvis man er alvorlig deprimert så ses det stemmer ikke!! 

Jeg har vært knust inni meg mange ganger og gått strålende på jobb med en glød av smil og positivitet. Dette er min måte å beskytte meg på. Jeg har beskyttet meg selv på denne måten fra jeg var liten jente. Jeg husker så godt læreren min på ungdomsskolen fanget meg opp og sa: «jeg er sikker på at det skjuler seg mye smerte bak dine smilende øyne» - og det hadde han rett i. 
Jeg kan være fryktelig svak inni meg, men jeg er fryktellg sterk utad. Og enda har ikke mitt steinansikt raknet overfor andre enn min mann, selv om jeg har vært helt knust inni meg og opplevd så dyp og uhåndterlig smerte som har ført til at jeg ville dø. 

[hipohopp2022]

Hurja skrev (3 minutter siden):

Jeg har vært knust inni meg mange ganger og gått strålende på jobb med en glød av smil og positivitet. Dette er min måte å beskytte meg på. Jeg har beskyttet meg selv på denne måten fra jeg var liten jente. Jeg husker så godt læreren min på ungdomsskolen fanget meg opp og sa: «jeg er sikker på at det skjuler seg mye smerte bak dine smilende øyne» - og det hadde han rett i. 
Jeg kan være fryktelig svak inni meg, men jeg er fryktellg sterk utad. Og enda har ikke mitt steinansikt raknet overfor andre enn min mann, selv om jeg har vært helt knust inni meg og opplevd så dyp og uhåndterlig smerte som har ført til at jeg ville dø. 

❤️

[Eva Sofie]

Hurja skrev (På 23.4.2022 den 10.20):

Jeg kan opplyse om at det var en lege i spesialisering med veiledning fra NHD som diagnostiserte meg med alvorlig depresjon til tross for at det ikke vistes på meg. Jeg stoler på at de kunne jobben sin (jeg ble henvist dit da mitt lokale dps avviste meg/sa jeg var frisk). Så jeg er så hjertens enig med deg i alt du skriver. Man skal være forsiktig med å dømme. En jeg kjenner skjulte  også sin smerte godt - alle rundt fikk sjokk da han tok sitt liv, t o m kona. 

Jeg tviler ikke på deg. Jeg er også en av de som kan smile og le. En gang gjorde jeg det under en tvangsinnleggelse, og jeg ble mistenkt for å gå på narkotika (jeg har aldri brukt det). Det samme med å gjennomføre eksamen dagen etter at jeg hadde gjort et alvorlig selvmordsforsøk dagen før (under samme innleggelse), men noen av oss fungerer slik. Jeg spurte senest en av mine assistenter som har jobbet hos meg i 13 år om hun har forventet at jeg har skullet bli akutt innlagt eller forsøke å ta livet av meg noen gang opp igjennom. Hun svarte - "nei, aldri, du er jo alltid så blid og smilende".

Og vi har alle våre mestringsstrategier. Jeg tror det er en stereotopi at den deprimerte suicidale lyser det ut av øynene på en at "jeg er døden nær" og i mange tilfeller ervære totalt ute av stand til å ta vare på seg selv. Om så var, hadde man klart å forhindre flere selvmord.

Det er mange uhensiktsmessige måter på lang sikt å distansere seg fra sine problemer, som f.eks. å lesse seg ned med arbeid eller studier fra morgen til kveld, drukne seg i alkohol eller rusmisbruk, overspising eller sulting, tvangsritualer, isolere seg fullstendig eller være hypersosial, nekte seg selv å tillate at tanker kommer til m.m., og vi alle tar vel i bruk disse for en kortere periode. Problemet blir når det går over lang tid. Da vil fortiden som regel til sist innhente deg en eller annen gang i fremtiden... Selv har jeg testet ut førstnevnte metode... Og det fungerte i 6 år. Da smalt det i 2002 og jeg sitter i konsekvensene enda...

[Gjest Hurja]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jeg tviler ikke på deg. Jeg er også en av de som kan smile og le. En gang gjorde jeg det under en tvangsinnleggelse, og jeg ble mistenkt for å gå på narkotika (jeg har aldri brukt det). Det samme med å gjennomføre eksamen dagen etter at jeg hadde gjort et alvorlig selvmordsforsøk dagen før (under samme innleggelse), men noen av oss fungerer slik. Jeg spurte senest en av mine assistenter som har jobbet hos meg i 13 år om hun har forventet at jeg har skullet bli akutt innlagt eller forsøke å ta livet av meg noen gang opp igjennom. Hun svarte - "nei, aldri, du er jo alltid så blid og smilende".

Og vi har alle våre mestringsstrategier. Jeg tror det er en stereotopi at den deprimerte suicidale lyser det ut av øynene på en at "jeg er døden nær" og i mange tilfeller ervære totalt ute av stand til å ta vare på seg selv. Om så var, hadde man klart å forhindre flere selvmord.

Det er mange uhensiktsmessige måter på lang sikt å distansere seg fra sine problemer, som f.eks. å lesse seg ned med arbeid eller studier fra morgen til kveld, drukne seg i alkohol eller rusmisbruk, overspising eller sulting, tvangsritualer, isolere seg fullstendig eller være hypersosial, nekte seg selv å tillate at tanker kommer til m.m., og vi alle tar vel i bruk disse for en kortere periode. Problemet blir når det går over lang tid. Da vil fortiden som regel til sist innhente deg en eller annen gang i fremtiden... Selv har jeg testet ut førstnevnte metode... Og det fungerte i 6 år. Da smalt det i 2002 og jeg sitter i konsekvensene enda...

Takk for svaret ditt og for deling av erfaring. Tror vi er like på dette området. Kjenner meg helt igjen i det du beskriver. Jeg brukte denne metoden hele livet i 30 år. Distanserte meg med arbeid fra morgen til kveld og lot ikke tanker og følelser komme til - og så smalt det. Jeg har ikke hatt energi til det etter det. Og alt som har ligget under har kommet til overflaten som et stort og langvarig nedbør jeg fortsatt sllter med å håndtere. Men en dag skal jeg vinne denne kampen (også). 

[Glitter]

Hurja skrev (1 time siden):

Takk for svaret ditt og for deling av erfaring. Tror vi er like på dette området. Kjenner meg helt igjen i det du beskriver. Jeg brukte denne metoden hele livet i 30 år. Distanserte meg med arbeid fra morgen til kveld og lot ikke tanker og følelser komme til - og så smalt det. Jeg har ikke hatt energi til det etter det. Og alt som har ligget under har kommet til overflaten som et stort og langvarig nedbør jeg fortsatt sllter med å håndtere. Men en dag skal jeg vinne denne kampen (også). 

Sånn var det for meg også. Jeg sjonglerte smerten og holdt den ut samtidig som jeg tok utdanning, jobbet, fikk barn osv. Fram til jeg knakk sammen da jeg var 25 etter samlivsbrudd. Og etter det har det vært umulig å håndtere i mer enn korte perioder. Psykiatrien kunne ikke skjønne hvordan jeg har holdt meg unna all psykiatri for så å plutselig knekke sammen så kolossalt. De skrev jeg hadde et alvorlig og dramatisk funksjonsfall. Tror langt flere enn man tror egentlig som tilsynelatende fungerer, sliter enormt på innsiden. 

[Eva Sofie]

Hurja skrev (3 timer siden):

Takk for svaret ditt og for deling av erfaring. Tror vi er like på dette området. Kjenner meg helt igjen i det du beskriver. Jeg brukte denne metoden hele livet i 30 år. Distanserte meg med arbeid fra morgen til kveld og lot ikke tanker og følelser komme til - og så smalt det. Jeg har ikke hatt energi til det etter det. Og alt som har ligget under har kommet til overflaten som et stort og langvarig nedbør jeg fortsatt sllter med å håndtere. Men en dag skal jeg vinne denne kampen (også). 

Jo, vi må stå på og velge å være en overlever og ikke bare mestrer (som før). Jeg håper at du får hjelp til å mestre all nedbøren som kommer din vei...

Jeg opptok mitt dobbeltliv der jeg klarte igjen allerede etter to år å gjenoppta deler av aktivitetene mine, hvor jeg i til sammen halvannet av de årene var innlagt. Så på flere arenaer fremstår jeg som en ikke-psykiatrisk pasient, mens hjemme kan jeg være tappet for energi i samme periode og andre perioder er bedre. Men jeg tror vi alle har godt av, i den grad vi får det til, å ha deler av livet vårt utenfor psykiatriens dører. Det har jeg selv sett en stor verdi i. Der det har vært nødvendig at noen har fått en forklaring på min variasjon innen kapasitet/yteevne,har jeg involvert én eller to av de nærmeste som vet at jeg strever psykisk - resten av folkene kan gi blanke.

Og når jeg sitter på venterommet til psykologen, ser de aller fleste menneskene helt normale ut. Noen hektiske. Noen fordypet i telefonen. Andre rolig og velbalanserte. Noen ganger tenker jeg "hva gjør du her, du ser ut som en vellykket forretningsmann?", men psykologen min har sagt at i blant er det nettopp de med det mest vellykkede ytre han får på kontoret sitt og som kan fortelle ting man aldri kunne forestille seg eller knekke sammen i gråt. Slik jeg selv kan gjøre i blant... Vi er alle mennesker... Ingen er forskånet fra livets utfordringer. Det studier viser, er hvilket sosialt nettverk en har rundt seg, kan være beskyttende om en f.eks. gjennomgår noe livsbelastende.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (17 minutter siden):

Jo, vi må stå på og velge å være en overlever og ikke bare mestrer (som før). Jeg håper at du får hjelp til å mestre all nedbøren som kommer din vei...

Jeg opptok mitt dobbeltliv der jeg klarte igjen allerede etter to år å gjenoppta deler av aktivitetene mine, hvor jeg i til sammen halvannet av de årene var innlagt. Så på flere arenaer fremstår jeg som en ikke-psykiatrisk pasient, mens hjemme kan jeg være tappet for energi i samme periode og andre perioder er bedre. Men jeg tror vi alle har godt av, i den grad vi får det til, å ha deler av livet vårt utenfor psykiatriens dører. Det har jeg selv sett en stor verdi i. Der det har vært nødvendig at noen har fått en forklaring på min variasjon innen kapasitet/yteevne,har jeg involvert én eller to av de nærmeste som vet at jeg strever psykisk - resten av folkene kan gi blanke.

Og når jeg sitter på venterommet til psykologen, ser de aller fleste menneskene helt normale ut. Noen hektiske. Noen fordypet i telefonen. Andre rolig og velbalanserte. Noen ganger tenker jeg "hva gjør du her, du ser ut som en vellykket forretningsmann?", men psykologen min har sagt at i blant er det nettopp de med det mest vellykkede ytre han får på kontoret sitt og som kan fortelle ting man aldri kunne forestille seg eller knekke sammen i gråt. Slik jeg selv kan gjøre i blant... Vi er alle mennesker... Ingen er forskånet fra livets utfordringer. Det studier viser, er hvilket sosialt nettverk en har rundt seg, kan være beskyttende om en f.eks. gjennomgår noe livsbelastende.

Du får virkelig sagt det❤️

Anonymkode: aee02...7a2

[Gjest Hurja]

Eva Sofie skrev (49 minutter siden):

Jo, vi må stå på og velge å være en overlever og ikke bare mestrer (som før). Jeg håper at du får hjelp til å mestre all nedbøren som kommer din vei...

Jeg opptok mitt dobbeltliv der jeg klarte igjen allerede etter to år å gjenoppta deler av aktivitetene mine, hvor jeg i til sammen halvannet av de årene var innlagt. Så på flere arenaer fremstår jeg som en ikke-psykiatrisk pasient, mens hjemme kan jeg være tappet for energi i samme periode og andre perioder er bedre. Men jeg tror vi alle har godt av, i den grad vi får det til, å ha deler av livet vårt utenfor psykiatriens dører. Det har jeg selv sett en stor verdi i. Der det har vært nødvendig at noen har fått en forklaring på min variasjon innen kapasitet/yteevne,har jeg involvert én eller to av de nærmeste som vet at jeg strever psykisk - resten av folkene kan gi blanke.

Og når jeg sitter på venterommet til psykologen, ser de aller fleste menneskene helt normale ut. Noen hektiske. Noen fordypet i telefonen. Andre rolig og velbalanserte. Noen ganger tenker jeg "hva gjør du her, du ser ut som en vellykket forretningsmann?", men psykologen min har sagt at i blant er det nettopp de med det mest vellykkede ytre han får på kontoret sitt og som kan fortelle ting man aldri kunne forestille seg eller knekke sammen i gråt. Slik jeg selv kan gjøre i blant... Vi er alle mennesker... Ingen er forskånet fra livets utfordringer. Det studier viser, er hvilket sosialt nettverk en har rundt seg, kan være beskyttende om en f.eks. gjennomgår noe livsbelastende.

Jeg jobber på en psykiatrisk klinikk, og jeg har også ofte tenkt det samme selv, men jeg forstår det. 
Ja, vi må bare stå på, og du er jo virkelig flink.
Ps. Jeg fikk sånn ros i går  av en svært oppegående pasient som jeg satte så stor pris på. Hn bekreftet at jeg er slik jeg selv føler jeg fremstår. Det er det første gang noen har gjort, og jeg velger å stole på det fordi det er akkurat sånn jeg opplever jeg er utad. 

[Eva Sofie]

Hurja skrev (På 24.4.2022 den 10.18):

Jeg har vært knust inni meg mange ganger og gått strålende på jobb med en glød av smil og positivitet. Dette er min måte å beskytte meg på. Jeg har beskyttet meg selv på denne måten fra jeg var liten jente. Jeg husker så godt læreren min på ungdomsskolen fanget meg opp og sa: «jeg er sikker på at det skjuler seg mye smerte bak dine smilende øyne» - og det hadde han rett i. 
Jeg kan være fryktelig svak inni meg, men jeg er fryktellg sterk utad. Og enda har ikke mitt steinansikt raknet overfor andre enn min mann, selv om jeg har vært helt knust inni meg og opplevd så dyp og uhåndterlig smerte som har ført til at jeg ville dø. 

Men det jeg synes er viktig å få frem her, i hvert fall for egen del, er at jeg mye heller skulle være i stand til å vise andre mennesker følelser fremfor å stenge de ute eller i verste fall avvise forsøk på trøst/nærhet. Jeg synes det er vanskelig å vise følelsene mine overfor min egen samboer også, dessverre, og forakter meg selv for det. Jeg tenker at vi som bærer et skjold rundt oss i frykt for å vise følelser, bør tørre å våge å bli sett fordi vi fortjener det etter så mange år i ensomhet. Det er ingen god mestringsstrategi, er min konklusjon, men Gud skal vite at det er vanskelig å bryte ut av et livsmønster man har blitt tvunget inn i fra barnehagealder...

Alle trenger hjelp uansett hvilken type mestring man har sett seg nødt til å ty til i livet. Vi har alle gjort vårt beste i å overleve gitt forutsetninger og kort utdelt på hånden.

[Gjest Hurja]

Eva Sofie skrev (23 minutter siden):

Men det jeg synes er viktig å få frem her, i hvert fall for egen del, er at jeg mye heller skulle være i stand til å vise andre mennesker følelser fremfor å stenge de ute eller i verste fall avvise forsøk på trøst/nærhet. Jeg synes det er vanskelig å vise følelsene mine overfor min egen samboer også, dessverre, og forakter meg selv for det. Jeg tenker at vi som bærer et skjold rundt oss i frykt for å vise følelser, bør tørre å våge å bli sett fordi vi fortjener det etter så mange år i ensomhet. Det er ingen god mestringsstrategi, er min konklusjon, men Gud skal vite at det er vanskelig å bryte ut av et livsmønster man har blitt tvunget inn i fra barnehagealder...

Alle trenger hjelp uansett hvilken type mestring man har sett seg nødt til å ty til i livet. Vi har alle gjort vårt beste i å overleve gitt forutsetninger og kort utdelt på hånden.

Du aner ikke hvor godt det er å «snakke» med noen som har det likt. Jeg er så hjertens enig med deg. Selv driver jeg og trener på å vise følelser. Idag feks snakket jeg med nestleder på avd jeg jobber på. Han er interessert i en hobby jeg har, og jeg fortalte han om hvor bra jeg gjorde det på siste stevne og hvor glad og stolt jeg var over det. Han syntes jeg var råtøff, og jeg greide å vise at tilbakemeldingen hans betydde mye for meg. Det endte t o m med at jeg fortalte han at vi feiret en 50-årsdag på jobb idag og at jeg hadde kost meg med kake - og da sa han at han og andre på avs ønsket at jeg skulle være med og spise kake på avd deres også når de har kake og at jeg ikke måtte være beskjeden, jeg sa jo alltid nei når de tilbyr meg det sa han 😆- og jeg sier nei fordi da kommer de for tett innpå meg, men nå skal jeg trene på det også 😆 jeg trener som sagt hver dag, og jeg har blitt langt bedre på det, håper du også trener på det  

Endret 29. april 2022 av Hurja

[Eva Sofie]

Hurja skrev (På 29.4.2022 den 16.18):

Du aner ikke hvor godt det er å «snakke» med noen som har det likt. Jeg er så hjertens enig med deg. Selv driver jeg og trener på å vise følelser. Idag feks snakket jeg med nestleder på avd jeg jobber på. Han er interessert i en hobby jeg har, og jeg fortalte han om hvor bra jeg gjorde det på siste stevne og hvor glad og stolt jeg var over det. Han syntes jeg var råtøff, og jeg greide å vise at tilbakemeldingen hans betydde mye for meg. Det endte t o m med at jeg fortalte han at vi feiret en 50-årsdag på jobb idag og at jeg hadde kost meg med kake - og da sa han at han og andre på avs ønsket at jeg skulle være med og spise kake på avd deres også når de har kake og at jeg ikke måtte være beskjeden, jeg sa jo alltid nei når de tilbyr meg det sa han 😆- og jeg sier nei fordi da kommer de for tett innpå meg, men nå skal jeg trene på det også 😆 jeg trener som sagt hver dag, og jeg har blitt langt bedre på det, håper du også trener på det  

Gratulerer! Et viktig steg i riktig retning har du tatt der. Jeg merker at det er så utrolig lett å snakke for andres rettigheter og kjempe for andres saker enn det er for mine egne. Det gjelder også innen interessepolitiske saker innen organisasjonslivet - der har jeg ingen problemer med å være bestemt og snakke direkte fra leveren, tale folk rett imot på saklig nivå og si hva jeg mener.

Jeg ser det her gjentatte ganger på forumet også - at mange er flinke til å fremsnakke andres saker og gi personlig støtte (inkl. u.t.), men hva når det kommer til seg selv og egen sak... Og det er jo nettopp da min egen terapeut spør meg om det umulige spørsmålet å besvare: Hvorfor skal det være andre regler for deg enn andre? Hvorfor skal du være mindre verdt enn andre? Hva har du gjort for å ikke ha den samme verdi? Og han tolererer ingen useriøse eller bortforklarende svar - og jeg blir svar skyldig. Innser at jeg nedvurderer meg selv uten å ha en god grunn for det. At jeg selv fortsetter et mønster som andre en gang har påført meg for 25-30 år siden - og ønsker jeg å fortsette et slikt liv? Blir neste spørsmål fra terapeuten. Nei, selvsagt ikke. Jobben er tøff, og jeg jobber med det, men jeg er takknemlig for å ha en så direkte terapeut som gir et fraspark. På den måten kommer jeg meg fremover. Men han er også så direkte fordi han vet at jeg tåler det... Han var ikke så direkte i starten, men han ser at jeg står oppreist i krav og motvind.

[Gjest Hurja]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Gratulerer! Et viktig steg i riktig retning har du tatt der. Jeg merker at det er så utrolig lett å snakke for andres rettigheter og kjempe for andres saker enn det er for mine egne. Det gjelder også innen interessepolitiske saker innen organisasjonslivet - der har jeg ingen problemer med å være bestemt og snakke direkte fra leveren, tale folk rett imot på saklig nivå og si hva jeg mener.

Jeg ser det her gjentatte ganger på forumet også - at mange er flinke til å fremsnakke andres saker og gi personlig støtte (inkl. u.t.), men hva når det kommer til seg selv og egen sak... Og det er jo nettopp da min egen terapeut spør meg om det umulige spørsmålet å besvare: Hvorfor skal det være andre regler for deg enn andre? Hvorfor skal du være mindre verdt enn andre? Hva har du gjort for å ikke ha den samme verdi? Og han tolererer ingen useriøse eller bortforklarende svar - og jeg blir svar skyldig. Innser at jeg nedvurderer meg selv uten å ha en god grunn for det. At jeg selv fortsetter et mønster som andre en gang har påført meg for 25-30 år siden - og ønsker jeg å fortsette et slikt liv? Blir neste spørsmål fra terapeuten. Nei, selvsagt ikke. Jobben er tøff, og jeg jobber med det, men jeg er takknemlig for å ha en så direkte terapeut som gir et fraspark. På den måten kommer jeg meg fremover. Men han er også så direkte fordi han vet at jeg tåler det... Han var ikke så direkte i starten, men han ser at jeg står oppreist i krav og motvind.

Jeg har tenkt det samme som deg og terapeuten din mange ganger; Hvorfor snakker jeg så ekstremt annerledes til meg selv enn til andre? 

Du er så flink  ta det til deg. Rom ble ikke bygget på en dag - Ting Tar Tid. Vi skal vinne denne kampen en vakker dag, Eva S.  Vi skal stå på, kjempe og jobbe oss gjennom det og sørge for at skadene andre påførte oss da vi vokste opp ikke skal få frarøve oss et normalt liv resten av vårt liv (det er iallefall sånn jeg tenker). 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4/22/2022 den 13.54):

Synes det på deg at du har det vanskelig? Når du begynner å bli deprimert igjen eller har det vanskelig på andre måter, er det slik at folk klarer se det på deg at du sliter? Hvordan tror du det vises?

For min del skal jeg være ganske så dårlig før noen ser. Får mindre mimikk i ansiktet, svarer kortere, holder ikke like mye blikkontakt. 

Anonymkode: 1d45c...d19

Sånn rent utseendesmessig så mister jeg fargen i ansiktet, poser/skygger under øynene, stive bevegelser, lut holdning, og jeg ser plutselig mye eldre ut. Veldig alvorlig mimikk i ansiktet. Ser ned, kan sitte i timesvis fremoverbøyd i en stol, blir på en måte lammet. Kunne ønske jeg klarte å skjule det mer. 

Anonymkode: 93236...35e