Revisjonistisk kupton andre

[Fru2020]

I journalen min idag står det at jeg har et revisjonistisk syn på livshistorien min. Jeg forstår ikke hva det betyr. Prøvde å google det, men ble ikke klokere. Var siste time før oktober så får ikke spurt heller.

Noen som har hørt ordet før og forstår hva den setningen betyr?

Endret 25. april 2022 av Fru2020

[Benqsiemens]

Det betyr at du endrer hvordan du snakker om / husker livshistorien din i etter at det har skjedd.

[Fru2020]

Benqsiemens skrev (På 25.4.2022 den 22.37):

Det betyr at du endrer hvordan du snakker om / husker livshistorien din i etter at det har skjedd.

Jeg har vært gift med en mann i nesten tjue år. I ekteskapet var det blandt mye fint også endel psykisk og noe fysisk vold. I går sa jeg at jeg savnet mye i ekteskapet. Kan det være at hun mener at jeg romantiserer ekteskapet?

[Stormwind]

Det betyr vel at du endrer ditt syn på ekteskapet ditt ved at du prøver å gi en framstilling av det om at det egentlig ikke var så ille, på tross av det du muligens har fortalt tidligere. 

[Fru2020]

Stormwind skrev (5 timer siden):

Det betyr vel at du endrer ditt syn på ekteskapet ditt ved at du prøver å gi en framstilling av det om at det egentlig ikke var så ille, på tross av det du muligens har fortalt tidligere. 

Kanskje det var det hun mente ja. Jeg liker ikke at helsevesenet fokuserer så veldig på volden som var en del av ekteskapet. Det reduserer hele voksenlivet mitt til noe negativt. Der stemmer ikke med min virkelighet. Jeg har hatt et levd liv med mye vondt, men også mange gleder. I journalen min skrives det bare 20 år samliv med vold. Det blir for enkelt synes jeg.

[Grendel]

Fru2020 skrev (20 minutter siden):

Kanskje det var det hun mente ja. Jeg liker ikke at helsevesenet fokuserer så veldig på volden som var en del av ekteskapet. Det reduserer hele voksenlivet mitt til noe negativt. Der stemmer ikke med min virkelighet. Jeg har hatt et levd liv med mye vondt, men også mange gleder. I journalen min skrives det bare 20 år samliv med vold. Det blir for enkelt synes jeg.

Du får forholde deg til din egen virkelighet tenker jeg.

Samtidig skjønner jeg at de må forenkle litt.

[Fru2020]

Grendel skrev (1 time siden):

Du får forholde deg til din egen virkelighet tenker jeg.

Samtidig skjønner jeg at de må forenkle litt.

Jeg får vel det. Men det er vanskelig når alle i helsevesenet så tydelig synes det var feil av meg å være gift med eksen.

[Eva Sofie]

Fru2020 skrev (18 timer siden):

Kanskje det var det hun mente ja. Jeg liker ikke at helsevesenet fokuserer så veldig på volden som var en del av ekteskapet. Det reduserer hele voksenlivet mitt til noe negativt. Der stemmer ikke med min virkelighet. Jeg har hatt et levd liv med mye vondt, men også mange gleder. I journalen min skrives det bare 20 år samliv med vold. Det blir for enkelt synes jeg.

Er det viktig for deg hva helsevesenet mener og tenker? Hadde du ikke lest journalen, hadde ikke dette vært et problematisk tema for deg som du hadde grublet over. Stol mer på din egen virkelighet, men pass for all del på at du ikke går baklengs inn i fremtiden...

Jeg vil tro det er helt vanlig at man har et ambivalent forhold til en voldelig partner, for ingen mennesker er ensidig onde eller ensidig positive. Vi må ta hverandre slik vi er på godt og vondt. På samme måte har et barn et ambivalent forhold til en forelder. Man gjør seg stadig evige anstrengelser etter anerkjennelser, langt opp i voksenlivet, selv om en innerst inne vet at det eneste en vil få igjen er avvisning, likegyldighet eller en nedverdigende bemerkning. Jeg har forstått det slik at det er oss menneskers trang til å høre til andre og bli sett. I blant er t.o.m. det å bli sett på en negativ måte bedre enn å ikke bli sett over hodet. Men som voksen har en anledning til å finne nye sosiale arenaer. Man kan velge hvem man vil bruke tiden sin på og hvem den ikke er verdt å bruke tiden sin på. Bruk den med omhu. 

[Fru2020]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Er det viktig for deg hva helsevesenet mener og tenker? Hadde du ikke lest journalen, hadde ikke dette vært et problematisk tema for deg som du hadde grublet over. Stol mer på din egen virkelighet, men pass for all del på at du ikke går baklengs inn i fremtiden...

Jeg vil tro det er helt vanlig at man har et ambivalent forhold til en voldelig partner, for ingen mennesker er ensidig onde eller ensidig positive. Vi må ta hverandre slik vi er på godt og vondt. På samme måte har et barn et ambivalent forhold til en forelder. Man gjør seg stadig evige anstrengelser etter anerkjennelser, langt opp i voksenlivet, selv om en innerst inne vet at det eneste en vil få igjen er avvisning, likegyldighet eller en nedverdigende bemerkning. Jeg har forstått det slik at det er oss menneskers trang til å høre til andre og bli sett. I blant er t.o.m. det å bli sett på en negativ måte bedre enn å ikke bli sett over hodet. Men som voksen har en anledning til å finne nye sosiale arenaer. Man kan velge hvem man vil bruke tiden sin på og hvem den ikke er verdt å bruke tiden sin på. Bruk den med omhu. 

Det er ikke bare i journalen jeg opplever at de "dømmer" meg for å ha blitt i ekteskapet. De er ganske tydelige i samtalene vi har også.

Psykiateren min sier at jeg hadde et avhengig forhold. Vi har ikke gått helt inni hva hun mener med det. Men flere av behandlere som jeg har hatt skriver at jeg har trekk fra avhengig personlighetsforstyrrelse. Jeg er jo uenig i det. Jeg tror ikke jeg ble fordi jeg vet avhengig av han. Jeg tror han vart avhengig av meg. 

[Glitter]

Jeg kan savne det bra mellom meg og min eks selv om det var et turbulent forhold med psykisk vold, trusler etc. Har aldri blitt møtt negativt ved å si det. Snarere mot at det er helt naturlig å også huske det som var bra. Et forhold er sjeldent bare dårlig, uansett hvor giftig det måtte være. 

 

[Grendel]

Fru2020 skrev (22 timer siden):

Jeg får vel det. Men det er vanskelig når alle i helsevesenet så tydelig synes det var feil av meg å være gift med eksen.

Jeg tror ikke noen i dag kan tillate seg å mene noe annet enn at man bør gå ut av et voldelig forhold. Spesielt ikke i helsevesenet.

Tråden startet med et spørsmål om du var revisjonistisk. Altså om du i ettertid skjønnmaler forholdet.

Du kan kjenne litt selv på om det kan være noe i det eller ikke. Jeg vet ikke.

Jeg synes uansett det virker best å tenke at man har hatt et ganske bra liv.

[Fru2020]

Grendel skrev (1 time siden):

Jeg synes uansett det virker best å tenke at man har hatt et ganske bra liv

Det synes jeg også. 

Jeg vet jo at jeg hatt fått store skader av samlivet med eksen. Det er mulig jeg skjønnmaler det. Men tror det er en reaksjon på det som jeg mener er svartmaling. 

Til tross for hva jeg nok fremstår som her inne, er jeg en person som ofte bare fokuserer på det positive. Mulig jeg prøver å undertrykke/fortrenge det negative, men jeg mener det har noe for seg å fokusere på det positive.

... men jeg hadde sannsynligvis ringt politiet hvis det som skjedde meg skjedde noen andre. Så jeg skjønner jo at det ikke var greit.

[Eva Sofie]

Fru2020 skrev (11 timer siden):

Psykiateren min sier at jeg hadde et avhengig forhold. Vi har ikke gått helt inni hva hun mener med det. Men flere av behandlere som jeg har hatt skriver at jeg har trekk fra avhengig personlighetsforstyrrelse. Jeg er jo uenig i det. Jeg tror ikke jeg ble fordi jeg vet avhengig av han. Jeg tror han vart avhengig av meg. 

Dette blir nok litt off topic fra det opprinnelige spørsmålet... Men et svært lite nevnt emne generelt...

Det kan ikke jeg uttale meg noe om hva som gjelder deg, men jeg kjenner dessverre litt for mange (føler jeg) som har vært i et mildt sagt uheldig forhold, som innebærer psykisk, emosjonell, fysisk og/eller seksuell vold (og kombinasjoner) og derfor har jeg som utenforstående forsøkt å forstå det. Jeg vet også hvordan det er å leve med en som tidligere har blitt utsatt for psykisk vold og ser hvordan det preger ham på noen få områder fremdeles den dag i dag, selv om det nå er mange år siden, selv om han klarer seg fint... Det er skremmende å se hvordan ett menneske kan psyke ned et annet menneske å frata det sitt eget egetverd og troen på seg selv. Det jeg har fått visshet om, er at det ikke er enkelt å bryte ut av et voldelig forhold - uansett hvor mye oppfordringer helsevesenet og venner/familie måtte gi - fordi trusler, trygling, forsikring om at fra nå av skal alt bli bedre gjentas og gjentas... Det blir da for enkelt å legge alt ansvar for den som blir utsatt for de ulike typer vold - man er alltid to i et forhold. Uansett hvor mange oppfordringer en kan gi på utsiden, må avgjørelsen tas fra den som er i forholdet og vi som står rundt må være beredt på å gi hjelpen når personen ønsker å ta imot den. Men vi kan hele tiden minne om at vi er der ved behov...

Og de som utøver denne volden mot andre (det er både kvinner og menn) fremstår svært ofte som flotte, empatiske og forståelsesfulle mennesker i ene øyeblikket og spiller på frykt og trusler i neste.

Mulig jeg er på viddene, men det er det innblikke jeg har fått etter å ha lest en del artikler, hørt på 10-12 podcaster og sett dokumentarer om emnet. Samt se langtidskonsekvenser på nært hold.

[Fru2020]

Eva Sofie skrev (9 timer siden):

Dette blir nok litt off topic fra det opprinnelige spørsmålet... Men et svært lite nevnt emne generelt...

Det kan ikke jeg uttale meg noe om hva som gjelder deg, men jeg kjenner dessverre litt for mange (føler jeg) som har vært i et mildt sagt uheldig forhold, som innebærer psykisk, emosjonell, fysisk og/eller seksuell vold (og kombinasjoner) og derfor har jeg som utenforstående forsøkt å forstå det. Jeg vet også hvordan det er å leve med en som tidligere har blitt utsatt for psykisk vold og ser hvordan det preger ham på noen få områder fremdeles den dag i dag, selv om det nå er mange år siden, selv om han klarer seg fint... Det er skremmende å se hvordan ett menneske kan psyke ned et annet menneske å frata det sitt eget egetverd og troen på seg selv. Det jeg har fått visshet om, er at det ikke er enkelt å bryte ut av et voldelig forhold - uansett hvor mye oppfordringer helsevesenet og venner/familie måtte gi - fordi trusler, trygling, forsikring om at fra nå av skal alt bli bedre gjentas og gjentas... Det blir da for enkelt å legge alt ansvar for den som blir utsatt for de ulike typer vold - man er alltid to i et forhold. Uansett hvor mange oppfordringer en kan gi på utsiden, må avgjørelsen tas fra den som er i forholdet og vi som står rundt må være beredt på å gi hjelpen når personen ønsker å ta imot den. Men vi kan hele tiden minne om at vi er der ved behov...

Og de som utøver denne volden mot andre (det er både kvinner og menn) fremstår svært ofte som flotte, empatiske og forståelsesfulle mennesker i ene øyeblikket og spiller på frykt og trusler i neste.

Mulig jeg er på viddene, men det er det innblikke jeg har fått etter å ha lest en del artikler, hørt på 10-12 podcaster og sett dokumentarer om emnet. Samt se langtidskonsekvenser på nært hold.

Du har nok rett i endel av det du skriver. Hvorfor noen blir i et ekteskap hvor det også er vold er svært komplisert.

I mitt ekteskap var det flest hverdager, dager uten vold og uten stor glede. Bare sånne helt vanlige dager som de fleste har. Og så hadde vi veldig flotte dager. Og så hadde vi de vonde dagene. Ingen visste helt hva som skjedde noe vi kom hjem, men alle visste at han hadde et alkoholproblem. Det var ingen som noengang da til meg at de syntes jeg skulle vurdere å gå fra han. Men jeg vurderte det hele tiden. Til sist bestemme jeg meg for å bli så lenge det var til det beste for sønnen min, da det ikke var det lenger så gikk jeg.

[Stormwind]

Selv om man har vært i et forhold som var noe preget av vold, så er det kanskje viktig å ikke bebreide seg selv for at det skjedde. Man vet jo ikke på forhånd hvordan den personen man en gang ble forelsket vil oppføre seg når man kommer et stykke uti forholdet.