Det å åpne seg, og sosial angst

[Bøtteknotten]

Hei!

Noen som vet om de to tingene kan henge sammen?

Jeg har alltid strevd ganske heftig med enkelte sosiale situasjoner, men har bare prøvd å lære meg å leve med det (unngå det jeg kan, gjennomføre med pulsen i taket og «fake it ‘til you make it» ellers). Trodde det bare var sånn jeg var skrudd sammen. Snakket med legen min (gjør det jevnlig ang noe annet), og da jeg sa noe om en type situasjon på jobb som var vanskelig, så sa han «det du beskriver der er angstsymptomer». Det visste jeg faktisk ikke.. Og videre at han trodde kanskje jeg hadde en form for sosial angst. 

Har lest en del om det i ettertid, og det kan nok stemme på en prikk.

Men da lurer jo jeg på overskrifta her. For selv har jeg aldri kobla mitt enorme ubehag i en del sosiale settinger (som ikke på noen måte inkluderer små grupper med nære venner, familie) med det at jeg er en veldig lukket person. Slipper aldri noen helt inn, hater å prate om meg selv og unngår det så godt som mulig. Om det er aldri så gode venner, familie eller kolleger. Til og med med ektefellen gjennom mange mange år føles det tilnærmet umulig å prate med om ting jeg synes er veldig vanskelig eller flaut 🙈 så da later jeg ofte som det går fint, helt til det gjør det på ordentlig 🙄

Kan det henge sammen? 🤔 Spør mest fordi fastlegen pusher på for å henvise meg til psykolog for noe annet, men jeg holder sånn igjen. Og en viktig grunn til det er at jeg ikke klarer å se at jeg hadde klart å snakke med en psykolog? Åpne meg liksom. Fremstår umulig 🤯

[aa-k-j]

Bøtteknotten skrev (20 minutter siden):

Hei!

Noen som vet om de to tingene kan henge sammen?

Jeg har alltid strevd ganske heftig med enkelte sosiale situasjoner, men har bare prøvd å lære meg å leve med det (unngå det jeg kan, gjennomføre med pulsen i taket og «fake it ‘til you make it» ellers). Trodde det bare var sånn jeg var skrudd sammen. Snakket med legen min (gjør det jevnlig ang noe annet), og da jeg sa noe om en type situasjon på jobb som var vanskelig, så sa han «det du beskriver der er angstsymptomer». Det visste jeg faktisk ikke.. Og videre at han trodde kanskje jeg hadde en form for sosial angst. 

Har lest en del om det i ettertid, og det kan nok stemme på en prikk.

Men da lurer jo jeg på overskrifta her. For selv har jeg aldri kobla mitt enorme ubehag i en del sosiale settinger (som ikke på noen måte inkluderer små grupper med nære venner, familie) med det at jeg er en veldig lukket person. Slipper aldri noen helt inn, hater å prate om meg selv og unngår det så godt som mulig. Om det er aldri så gode venner, familie eller kolleger. Til og med med ektefellen gjennom mange mange år føles det tilnærmet umulig å prate med om ting jeg synes er veldig vanskelig eller flaut 🙈 så da later jeg ofte som det går fint, helt til det gjør det på ordentlig 🙄

Kan det henge sammen? 🤔 Spør mest fordi fastlegen pusher på for å henvise meg til psykolog for noe annet, men jeg holder sånn igjen. Og en viktig grunn til det er at jeg ikke klarer å se at jeg hadde klart å snakke med en psykolog? Åpne meg liksom. Fremstår umulig 🤯

Jeg synes du skal ta i mot tilbudet å bli henvist til psykolog. Du kan be fastlegen skrive i henvisningen at du trenger en person som er flink til å få pasienter trygge og bygge opp tillit. Har erfart at noen er flink og noen ikke like flink med det. 

Å ha angst og å slite med å åpne seg kan ha sammenheng ja. Har mye negative erfaringer med å åpne meg så har fått endel angst for å gjøre det. Prøver å gjøre noe med det selv om det ikke er så lett, men kommer ikke langt ved å gi opp. Som jeg sier til meg selv. Man vet ikke hvordan det går før man har forsøkt. 

[AnonymBruker]

Bøtteknotten skrev (53 minutter siden):

Hei!

Noen som vet om de to tingene kan henge sammen?

Jeg har alltid strevd ganske heftig med enkelte sosiale situasjoner, men har bare prøvd å lære meg å leve med det (unngå det jeg kan, gjennomføre med pulsen i taket og «fake it ‘til you make it» ellers). Trodde det bare var sånn jeg var skrudd sammen. Snakket med legen min (gjør det jevnlig ang noe annet), og da jeg sa noe om en type situasjon på jobb som var vanskelig, så sa han «det du beskriver der er angstsymptomer». Det visste jeg faktisk ikke.. Og videre at han trodde kanskje jeg hadde en form for sosial angst. 

Har lest en del om det i ettertid, og det kan nok stemme på en prikk.

Men da lurer jo jeg på overskrifta her. For selv har jeg aldri kobla mitt enorme ubehag i en del sosiale settinger (som ikke på noen måte inkluderer små grupper med nære venner, familie) med det at jeg er en veldig lukket person. Slipper aldri noen helt inn, hater å prate om meg selv og unngår det så godt som mulig. Om det er aldri så gode venner, familie eller kolleger. Til og med med ektefellen gjennom mange mange år føles det tilnærmet umulig å prate med om ting jeg synes er veldig vanskelig eller flaut 🙈 så da later jeg ofte som det går fint, helt til det gjør det på ordentlig 🙄

Kan det henge sammen? 🤔 Spør mest fordi fastlegen pusher på for å henvise meg til psykolog for noe annet, men jeg holder sånn igjen. Og en viktig grunn til det er at jeg ikke klarer å se at jeg hadde klart å snakke med en psykolog? Åpne meg liksom. Fremstår umulig 🤯

Hei du. Dette kjenner meg igjen i,

Fastlegen ønsket også og henvise meg Tim psykolog og sa de samme glosene -fake it -  you make it. I dag kom jeg i en slik situasjon der alle kjente alle utenom meg. Jeg fake selvtillit og begynte å prate   , med alle. 

angsten forsvant. Så faktisk fake it - you make it den fungerer som bare det. Tips: hopp ut i det. 

Anonymkode: 7aae5...484

[Gjest Hurja]

Bøtteknotten skrev (57 minutter siden):

Hei!

Noen som vet om de to tingene kan henge sammen?

Jeg har alltid strevd ganske heftig med enkelte sosiale situasjoner, men har bare prøvd å lære meg å leve med det (unngå det jeg kan, gjennomføre med pulsen i taket og «fake it ‘til you make it» ellers). Trodde det bare var sånn jeg var skrudd sammen. Snakket med legen min (gjør det jevnlig ang noe annet), og da jeg sa noe om en type situasjon på jobb som var vanskelig, så sa han «det du beskriver der er angstsymptomer». Det visste jeg faktisk ikke.. Og videre at han trodde kanskje jeg hadde en form for sosial angst. 

Har lest en del om det i ettertid, og det kan nok stemme på en prikk.

Men da lurer jo jeg på overskrifta her. For selv har jeg aldri kobla mitt enorme ubehag i en del sosiale settinger (som ikke på noen måte inkluderer små grupper med nære venner, familie) med det at jeg er en veldig lukket person. Slipper aldri noen helt inn, hater å prate om meg selv og unngår det så godt som mulig. Om det er aldri så gode venner, familie eller kolleger. Til og med med ektefellen gjennom mange mange år føles det tilnærmet umulig å prate med om ting jeg synes er veldig vanskelig eller flaut 🙈 så da later jeg ofte som det går fint, helt til det gjør det på ordentlig 🙄

Kan det henge sammen? 🤔 Spør mest fordi fastlegen pusher på for å henvise meg til psykolog for noe annet, men jeg holder sånn igjen. Og en viktig grunn til det er at jeg ikke klarer å se at jeg hadde klart å snakke med en psykolog? Åpne meg liksom. Fremstår umulig 🤯

Det henger sammen. Jeg har vært der selv. Jeg var fullstendig lukket, absolutt ingen kom inn på meg, ikke en gang en psykolog og psykomotorisk fysio. Jeg trodde det skulle være sånn, for jeg visste ikke av noe annet, hadde hatt det sånn hele livet.  Så møtte jeg veggen og bestemte meg for å tvinge meg selv til å åpne meg for å komme videre, selv om  ingenting i meg hadde lyst til å åpne meg. Jeg var villig til å gjøre alt for å bli frisk osv. Jeg fikk diagnosen unnvikende pf og sosial angst.

[stjernestøv]

Jeg blir taus når det er folk jeg ikke kjenner så godt der, det har med angsten å gjøre. Det er så vanskelig med small talk, var på yoga i går og ble taus selv om det var kjente fjes. Kjenner dem jo ikke skikkelig, bare hun ene. Føler meg så dum når jeg blir sånn, det er verdt å ta opp med psykolog. 

[lyseblå]

Jeg synes også du burde ta i mot tilbudet om å bli henvist til psykolog. Du trenger jo ikke begynne rett på å snakke om det er vanskelig med en gang, du vil nok få muligheten til å ta det gradvis i et tempo du er komfortabel med. 

[Bøtteknotten]

Takk for svar alle ❤️
 

Ja, jeg burde nok kanskje ta i mot. Men det handler jo om noe annet, og dette kommer liksom i tillegg. Altså jeg, som ikke klarer å snakke med mannen min (han er den jeg er tryggest på i verden) om en del, skal liksom snakke med en ukjent om det jeg skammer meg aller mest over? Redd for å kaste bort tiden til et presset helsevesen, og burde klare selv.

Men, da vet jeg at det faktisk kan ha en sammenheng. Det var litt interessant. @Hurja Hvordan klarte du å åpne deg? Fikk du hjelp? Er det bedre nå?
 

 

[Gjest Hurja]

Bøtteknotten skrev (11 minutter siden):

1. Hurja Hvordan klarte du å åpne deg?
 

2. Fikk du hjelp?
 

3. Er det bedre nå?

 

 

1. jeg så på det som et nødvendig ånde. Jeg hadde ikke noen valg. Det var noe av det vanskeligste jeg hadde gjort noen gang, kjempeubehagelig å snakke med fremmede om alt jeg skammet meg over, liksom bli hudløs og naken. 

Jeg hadde samme innstilling som når jeg går til lege eller tannlege: det måtte bare gjøres for å få hjelp. De er der for å hjelpe, og de møter mange som oss. Du må bare bestemme deg for om du er villig til å gjøre det som kreves av deg. 

2. Ja, jeg ventet ca 1,5 år på hjelp. 

3. Ja, på mange måter. Har kommet veldlg langt. Sllter fortsatt med ting jeg jobber med, men det er håp. 

Endret 4. mai 2022 av Hurja

[Bøtteknotten]

Takk for utfyllende svar!

Til de som har erfaring med DPS (det fastlegen snakka om) hvordan funker det ift jobb og fravær? 🤔 Jobber ikke så mye akkurat nå, men er på vei tilbake etter lengre tids sykefravær - og vil nødig være borte de få timene jeg er der..
 

[Gjest Hurja]

Bøtteknotten skrev (22 timer siden):

Takk for utfyllende svar!

Til de som har erfaring med DPS (det fastlegen snakka om) hvordan funker det ift jobb og fravær? 🤔 Jobber ikke så mye akkurat nå, men er på vei tilbake etter lengre tids sykefravær - og vil nødig være borte de få timene jeg er der..
 

Du kan kombinere jobb og terapi, bare bli enig med dps om å ikke legge timene til da du skal jobbe.