Å akseptere diagose

[AnonymBruker]

Hvordan klarte du å akseptere diagnosen din? Trenger tips og råd, hvis noen har! 🙂

Anonymkode: fbb3a...16c

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å ta tiden til hjelp og også lese meg opp rundt sykdommen og delta på psykoedukasjon . Først var jeg rasende, fornærmet og utagerte hjemme hos meg selv fordi jeg virkelig ikke ville ha den sykdommen, men innså etterhvert at det var mine egne fordommer jeg ble konfrontert med og som gjorde meg så sint.

Nå syns jeg ikke at det gjør noe, og er heller ikke flau hvis jeg forteller noen hvilken diagnose jeg har.  Det er en skikkelig overgang fra da jeg fikk diagnosen og de første ukene oppriktig vurderte å ta mitt eget liv.

Anonymkode: cd095...262

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

For meg hjalp det å ta tiden til hjelp og også lese meg opp rundt sykdommen og delta på psykoedukasjon . Først var jeg rasende, fornærmet og utagerte hjemme hos meg selv fordi jeg virkelig ikke ville ha den sykdommen, men innså etterhvert at det var mine egne fordommer jeg ble konfrontert med og som gjorde meg så sint.

Nå syns jeg ikke at det gjør noe, og er heller ikke flau hvis jeg forteller noen hvilken diagnose jeg har.  Det er en skikkelig overgang fra da jeg fikk diagnosen og de første ukene oppriktig vurderte å ta mitt eget liv.

Anonymkode: cd095...262

Takk for svaret ditt! Jeg er veldig lei meg, for det er en alvorlig diagnose jeg har fått. Jeg har vært i en slags fornektelse (og er det kanskje enda), til tross for at jeg har gått på psykosepoliklinikk de siste månedene og hatt visshet om at diagnosen har vært mistenkt/tentativ hele tida. Men jeg har likevel ikke helt tatt innover meg at det liksom gjelder meg.. Hadde trodd/håpet at de tok feil.. Det er kanskje fordommer i mitt tilfelle også, og jeg er flau og skammer meg på en måte. 

Anonymkode: fbb3a...16c

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svaret ditt! Jeg er veldig lei meg, for det er en alvorlig diagnose jeg har fått. Jeg har vært i en slags fornektelse (og er det kanskje enda), til tross for at jeg har gått på psykosepoliklinikk de siste månedene og hatt visshet om at diagnosen har vært mistenkt/tentativ hele tida. Men jeg har likevel ikke helt tatt innover meg at det liksom gjelder meg.. Hadde trodd/håpet at de tok feil.. Det er kanskje fordommer i mitt tilfelle også, og jeg er flau og skammer meg på en måte. 

Anonymkode: fbb3a...16c

Det var vel mer skam før i tiden, det med psykiske lidelser er mer åpent i dag. Det var en skam for min far da jeg kom inn i psykiatrien og jeg har alltid skammet meg over det, men det er jo ikke sånn at det er et valg vi aktiv har tatt. Ingen vil jo være psykisk syk men man trenger jo ikke fortelle andre diagnosen sin, det viktigste er at man snakker om det med behandlerne. Og i psykiatrien er de vant til alle slags diagnoser, ovenfor dem trenger du ikke skamme deg og du kan være trygg. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (7 minutter siden):

Det var vel mer skam før i tiden, det med psykiske lidelser er mer åpent i dag. Det var en skam for min far da jeg kom inn i psykiatrien og jeg har alltid skammet meg over det, men det er jo ikke sånn at det er et valg vi aktiv har tatt. Ingen vil jo være psykisk syk men man trenger jo ikke fortelle andre diagnosen sin, det viktigste er at man snakker om det med behandlerne. Og i psykiatrien er de vant til alle slags diagnoser, ovenfor dem trenger du ikke skamme deg og du kan være trygg. 

Tusen takk for fint svar, stjernestøv! Ja, jeg kommer til å holde dette hemmelig. Det er tre stk nå som vet det, men de stoler jeg på. Andre trenger ikke å vite noe, bortsett fra de i behandlingsapparatet. 

 

Anonymkode: fbb3a...16c

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for fint svar, stjernestøv! Ja, jeg kommer til å holde dette hemmelig. Det er tre stk nå som vet det, men de stoler jeg på. Andre trenger ikke å vite noe, bortsett fra de i behandlingsapparatet. 

 

Anonymkode: fbb3a...16c

Ja noen få vet om min diagnose og, men ser ikke noen grunn til at alle skal vite det. Det er jo ganske personlig men noen er jo åpen om det også da, det er et valg en må ta. Men syns ikke vi skal gå rundt å skamme oss  

[Fru2020]

Jeg har fire diagnoser. Tre synes jeg var veldig greit å få, de bekreftet mine antakelser og gjorde det lettere å forstå meg selv.

Den siste sliter jeg veldig med å akseptere. Jeg kjenner meg lite igjen i beskrivelsene, eller jeg mener at jeg har ikke symptomer nok til å tilfredsstille diagnosekravene. Men helsevesenet står på sitt og mener jeg har den forstyrrelsen i alvorlig grad. Det som gjør at jeg såvidt har begynt å akseptere diagnosen (det går litt frem og tilbake) er at jeg stoler veldig på de folkene som har satt diagnosen. Eller ikke hun som satte den, hun så meg bare noen uker. Men de behandlene som har sett meg gjennom flere år, de har jeg jo tillit til at kan jobben sin. Og de er veldig sikre i sin sak. Overlegen skriver i hver epikrise at min væremåte på post er forenelig med diagnosen.

Og så har jeg tatt tiden til hjelp. Det er ikke en så skremmende diagnose i dag som for tre år siden når alt var nytt.

[Den forsvunne diamanten]

Jeg har også vansker med å akseptere min diagnose schizofreni så du er ikke alene om det❤️ Føler ofte at helsevesenet bare prøver å lure meg.

[Fionys]

Jeg har aldri hatt problemer med å akseptere at jeg har fått "en merkelapp" på mine problemer. Sliter mer med å akseptere at jeg ikke klarer å leve på samme måte som før jeg ble veldig syk. Tidligere har jeg alltid fundert hvordan menneskene rundt meg har klart dagene så mye enklere enn meg, om jeg rett og slett ikke har presset meg nok. 

Tror også at jeg ikke har hatt problemer me å akseptere diagnosene siden jeg alltid har vært åpen om mine plager med venner og familie. De har aldri tenkt på meg som en diagnose og de har fått en bedre forståelse av meg og aksepterer at jeg ikke alltid klarer det de klarer. Vi snakker sjeldent om min sykdom for jeg føler jeg blir mye dårligere av det. 

Det beste er nok å tenke at diagnosene er et hjelpemiddel og ikke tenke på det som "en merkelapp" på deg.

[AnonymBruker]

Fionys skrev (37 minutter siden):

Jeg har aldri hatt problemer med å akseptere at jeg har fått "en merkelapp" på mine problemer. Sliter mer med å akseptere at jeg ikke klarer å leve på samme måte som før jeg ble veldig syk. Tidligere har jeg alltid fundert hvordan menneskene rundt meg har klart dagene så mye enklere enn meg, om jeg rett og slett ikke har presset meg nok. 

Tror også at jeg ikke har hatt problemer me å akseptere diagnosene siden jeg alltid har vært åpen om mine plager med venner og familie. De har aldri tenkt på meg som en diagnose og de har fått en bedre forståelse av meg og aksepterer at jeg ikke alltid klarer det de klarer. Vi snakker sjeldent om min sykdom for jeg føler jeg blir mye dårligere av det. 

Det beste er nok å tenke at diagnosene er et hjelpemiddel og ikke tenke på det som "en merkelapp" på deg.

Takk for svar. Grunnen til at jeg har problemer med det er fordi det er en psykoselidelse. Den er litt hardere å svelge enn den diagnosen jeg hadde før. Har ikke helt trodd på det en gang, men må jo det nå. Det oppleves som et "slag i trynet" og jeg har litt vansker med å akseptere det. 

 

Den forsvunne diamanten skrev (21 timer siden):

Jeg har også vansker med å akseptere min diagnose schizofreni så du er ikke alene om det❤️ Føler ofte at helsevesenet bare prøver å lure meg.

Takk for forståelse! ❤️

 

Fru2020 skrev (22 timer siden):

Jeg har fire diagnoser. Tre synes jeg var veldig greit å få, de bekreftet mine antakelser og gjorde det lettere å forstå meg selv.

Den siste sliter jeg veldig med å akseptere. Jeg kjenner meg lite igjen i beskrivelsene, eller jeg mener at jeg har ikke symptomer nok til å tilfredsstille diagnosekravene. Men helsevesenet står på sitt og mener jeg har den forstyrrelsen i alvorlig grad. Det som gjør at jeg såvidt har begynt å akseptere diagnosen (det går litt frem og tilbake) er at jeg stoler veldig på de folkene som har satt diagnosen. Eller ikke hun som satte den, hun så meg bare noen uker. Men de behandlene som har sett meg gjennom flere år, de har jeg jo tillit til at kan jobben sin. Og de er veldig sikre i sin sak. Overlegen skriver i hver epikrise at min væremåte på post er forenelig med diagnosen.

Og så har jeg tatt tiden til hjelp. Det er ikke en så skremmende diagnose i dag som for tre år siden når alt var nytt.

Takk for svar fra deg også! 🙂

Anonymkode: fbb3a...16c

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar. Grunnen til at jeg har problemer med det er fordi det er en psykoselidelse. Den er litt hardere å svelge enn den diagnosen jeg hadde før. Har ikke helt trodd på det en gang, men må jo det nå. Det oppleves som et "slag i trynet" og jeg har litt vansker med å akseptere det. 

Det skjønner jeg godt. Jeg hadde også slitt med å få en så alvorlig diagnose. Håper du finner veien gjennom det.