sint mor

[Gjest (ikke undertegnet)]

Min mor på 71 år er blitt helt umulig. Hun er fysisk ganske frisk for alderen, sliter litt med høyt blodtrykk og småplager som hun alltid gjør stort vesen av. Det verste er at hun er sint på alt og alle. Nå har hun nesten sluttet med å gå ut (shopping var noe hun likte før) , hun tror alle snakker nedlatende om henne, det er noe galt med alt og alle. Hun kritiserer folk som drar på ferie, hun skjønner ikke at de orker å reise med buss, bil, fly, alt er galt. Når noen av oss bemerker at hun kanskje bør gå i seg selv litt, får vi en utskjelling uten like, da det det oss det er noe i veien med. Jeg tror kanskje hun kan ha en depresjon, men å nevne det for henne er det samme som å be om krig. Hun kan ikke gå i selskaper, da er det alltid noe i veien med andre som skal dit. Min far godtar stilletiende hennes væremåte, han får også gjennomgå for at han i det hele tatt har kontakt med sine slektninger, samtidig med at hun blir sint hvis de samme slektningene ikke tar kontakt på en stund. (og jeg skjønner ikke at de gidder) Hun tåler ikke at jeg, hennes datter på snart 50 år, har egne venninner, alle er å betrakte som horer i hennes øyne. Den eneste som gjør alt "riktig " og som hun alltid er enig med er hennes sønn (min bror). Han er rene guruen.

Hennes eneste interesse er å spille penger på automat. Hun ser ut som den reneste fantekjerring i klesveien, enda de har god økonomi. Antyder vi noe får vi bare en skyllebøtte igjen ang. vår egen og andres forferdelige klesstil. At hun har det vondt er lett å se, men hvordan gripe det ann? Når hun får det til å høres som om det er alle andre det er noe i veien med, uansett. Innimellom har hun noen brukbare dager og er lett å snakke med og i godt humør osv. Da er det farlig å si ting til henne, for det bruker hun og dolker meg i ryggen med når hun får nedtur. Jeg har i det siste trukket meg mye vekk fra henne, enda jeg bor veldig nær henne. Jeg inlemmer henne ikke så mye i mitt privatliv, forteller henne ikke når jeg har besøk og av hvem . Av og til har jeg følelsen av at hun helst ønsket å være min venninne og delta på alle mine sammenkomster, men det blir ikke aktuelt.

Hva er det som feiler henne og hvordan kan vi hjelpe henne uten å bli overhøvlet?

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Det kan ligge flere ting bak en slik personlighetsutvikling! Dette virker ikke normalt. Jeg tror det beste for henne vil være å få henne til å forstå at dette kan dreie seg om en sykdom, og at hun trenger en samtale med legen om det. Jeg tror henvisning til psykiater vil være en fordel i denne vanskelige situasjonen. Problemet vil trolig være å få henne motivert. Lykke til!