ER en sine følelser?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor er det ingen som tror på meg når jeg sier at jeg blid og positiv utenfor terapirommet, sammen med andre, og at jeg ikke er negativ? Jeg blir så oppgitt! Jeg HAR innsikt. Men jeg bllr ikke trodd. Kanskje jeg ikke blir trodd fordi det er som en annen over her sier noe om: at det å være positiv er min måte å beskytte meg selv på. At det er en maske, og at jeg bak den masken er en negativ person, og dermed hadde også min behandler rett. 

Anonymkode: 627cb...966

Jeg kjenner meg igjen i hvordan du beskriver det. Jeg er også en positiv glad person med de rundt meg utenom i behandlingen. Om det er er sted en skal få lov og kjenne på vanskelige følelser må det jo være i behandling? 

Anonymkode: c786e...18c

[ISW]

We are what we repeatedly do. (Aristoteles)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i hvordan du beskriver det. Jeg er også en positiv glad person med de rundt meg utenom i behandlingen. Om det er er sted en skal få lov og kjenne på vanskelige følelser må det jo være i behandling? 

Anonymkode: c786e...18c

Det er det jeg også har tenkt og trodd. Jeg åpner meg ikke for noen andre enn behandleren min heller. Men det har nok noe med mengden å gjøre også.

Det er godt at noen tror på meg, så takk for ditt svar. Takk til dere andre som har svart også, og Trine og ISW, jeg tror jeg avsutter tråden for min del nå. 

Anonymkode: 627cb...966

[frosken]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hvorfor er det ingen som tror på meg når jeg sier at jeg blid og positiv utenfor terapirommet, sammen med andre, og at jeg ikke er negativ? Jeg blir så oppgitt! Jeg HAR innsikt. Men jeg bllr ikke trodd. Kanskje jeg ikke blir trodd fordi det er som en annen over her sier noe om: at det å være positiv er min måte å beskytte meg selv på. At det er en maske, og at jeg bak den masken er en negativ person, og dermed hadde også min behandler rett. 

Anonymkode: 627cb...966

Det er vel ingen som har sagt at du er negativ, - men det er heller ingen som vil forsikre deg om at du ikke er negativ. Dette er en viktig nyanse. 

[cathlin]

Terapeuter har det med å bli opphengte i hvordan man er i terapirommet.

Det bruker å hjelpe å innrømme det. Hvis du innrømmer at ja jeg er negativ her og nå og sammen med deg, altså terapeuten,, da bruker de å roe seg ned på sånt. 
 

 

[AnonymBruker]

cathlin skrev (8 timer siden):

Terapeuter har det med å bli opphengte i hvordan man er i terapirommet.

Det bruker å hjelpe å innrømme det. Hvis du innrømmer at ja jeg er negativ her og nå og sammen med deg, altså terapeuten,, da bruker de å roe seg ned på sånt. 
 

 

Det har jeg gjort, men jeg blir ikke trodd.  

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

frosken skrev (9 timer siden):

Det er vel ingen som har sagt at du er negativ, - men det er heller ingen som vil forsikre deg om at du ikke er negativ. Dette er en viktig nyanse. 

Jeg forstår det, men poenget er at behandleren min ikke trodde på meg. Og det er fryktelig vondt. Hvordan kan en behandler hjelpe en pasient man tror lyver? 
Å bli sammenlignet med en person som alltid er blid, positiv og fornøyd gjorde også vondt. Han ville ikke høre på meg mår jeg sa at det kort sagt kunne være at hun også var positiv utad men negativ innad. Det fikk jeg ikke noe svar på. Han har dømt oss begge - jeg er negativ, og hun (alllitd, som han sa) positiv. 
 

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

Jeg ser at jeg ikke blir trodd, så jeg avslutter tråden. Det blir for vondt for meg. Dere dømmer meg og tror ikke på det jeg sier, alkkurat som behandleren min gjorde. Jeg vet hvordan jeg er sammen med andre, og jeg vet hvordan jeg var i terapirommet. 

Anonymkode: 627cb...966

[kupton]

Det blir mye enten/eller og svart/hvitt her.  En er negativ eller positiv. Og den som ikke er helt enig i din oppfatning, den mener du lyver.

[AnonymBruker]

kupton skrev (13 timer siden):

Jeg mener at en er det en gjør, tenker og føler. 

Så da mener du at jeg ER en negativ person 

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

kupton skrev (3 minutter siden):

Det blir mye enten/eller og svart/hvitt her.  En er negativ eller positiv. Og den som ikke er helt enig i din oppfatning, den mener du lyver.

Jeg har aldri sagt at noen av dere lyver. Jeg har sagt at dere ikke tror på det jeg sier. 

Anonymkode: 627cb...966

[kupton]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har aldri sagt at noen av dere lyver. Jeg har sagt at dere ikke tror på det jeg sier. 

Anonymkode: 627cb...966

Det er akkurat det jeg skriver. Om jeg ikke tror helt på det du sier, kan det være minst to forklaringer. 1. Jeg tror du lyver. 2. Jeg er uenig i din vurdering som ligger til grunn for ditt utsagn.

Om du sier at Vålerenga er verdens beste fotballag, tror jeg ikke på det. Ikke fordi jeg tror du lyver, men fordi jeg ikke er enig i din vurdering som ligger til grunn for ditt utsagn.

[AnonymBruker]

Og jeg skjønner at det dere vil frem til er nyansene. Men jeg er  positiv sammen med andre. Det er min måte å beskytte meg på. Da risikerer jeg bla ikke å ikke bli likt, være til bry osv som jeg ikke orker å skrive om nå. 

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

kupton skrev (30 minutter siden):

Det er akkurat det jeg skriver. Om jeg ikke tror helt på det du sier, kan det være minst to forklaringer. 1. Jeg tror du lyver. 2. Jeg er uenig i din vurdering som ligger til grunn for ditt utsagn.

Om du sier at Vålerenga er verdens beste fotballag, tror jeg ikke på det. Ikke fordi jeg tror du lyver, men fordi jeg ikke er enig i din vurdering som ligger til grunn for ditt utsagn.

Jeg regner med det er sånn du dømmer alle? Ingen er enten/eller, ikke en gang du og de du møter? Forstår jeg deg rett?

Anonymkode: 627cb...966

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg regner med det er sånn du dømmer alle? Ingen er enten/eller, ikke en gang du og de du møter? Forstår jeg deg rett?

Anonymkode: 627cb...966

Har ikke lest tråden så grundig, men bare tenkte på at det er forskjell på å "dømme" og "bedømme". Alle bedømmer vi andre utifra ulike observasjoner, men dømme er det vel forhåpentligvis ikke så mange som gjør. 

Endret 8. mai 2022 av Liviane

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det dere vil frem til er nyansene. Men jeg har mine grunner til å ikke vise andre mine negative følelser og fremstå som positiv, uansett hvor vondt jeg har det. Jeg skal prøve å skrive litt om det. 

Det var sånn jeg vokste opp. Det var forbudt å vise negative følelser, det fikk konsekvenser pga en svært ustabil far som ikke tålte motbør overhode. Jeg var svært utrygg og redd i hjemmet, og gjorde det jeg kunne for at pappa skulle være blid. Alle hjemme gjorde det, og jeg har en bror som er likedan som meg. Dessuten var følelser tabu, en skam. 

 Jeg husker så godt læreren min på ungdomsskolen si «jeg er sikker på at det skjuler seg mye smerte bak dine smilende øyne». Det hadde han rett i. 

Ved å fremstå som blid og positiv støter jeg ikke noen bort fra meg, og jeg er heller ikke til bry for noen. Og siden det er så ekstremt viktig for meg å bli likt av dem jeg omgås så er jeg positiv. Og da risikerer jeg heller ikke at noen kommet for tett inn på me, jeg holder en viss emosjonell avstand til alle jeg omgås. Da er jeg trygg. Men jeg reagerer derimot på andres humør, om du er sur og ikke smiler til meg, slutter jeg også å smile til deg. 

For noen år siden skilte jeg meg fra mannen min. Da snakket jeg mye med en i familien som jeg har kjent i 30 år og omgått svært mye. Han sa til meg at han var så glad i meg, for han hadde aldri sett meg sur og negativ, jeg var alltid blid og positiv sa han. Og han hadde rett. Det er sånn jeg er mot alle jeg omgås.

Under skilsmissen reiste jeg og min bestevenninne til syden sammen i to uker. Hun visste at jeg sleit fordi hun var med meg på første time hos en psykiater pga depresjon, men jeg var jkke negativ mot henne. I steder for å grave meg ned fokuserte jeg på å finne løsninger. Hun insisterte flere ganger på at jeg skulle snakke med henne og bruke henne som klagemur under turen, altså snakke om følelsene mine, men jeg gjorde det ikke, jeg var blid og positiv, og da hadde jeg diagnosen alvorlig depresjon. Følelsene mine var forbeholdt terapirommet. Jeg tvang meg selv til å åpne meg i terapirommet og ga alt fordi jeg ville fremover, og det er dette min bebandler har dømt meg for. Han tror ikke på meg når jeg sier at jeg er en helt annen i terapirommet og at jeg er blid og positiv sammen med alle jeg omgås, og der er fryktelig sårt. 

Jeg har levd med vold i 30 år. Ved å være blld og positiv unngikk jeg dårllg stemning, bli slått osv. Ved å være blid og positiv sammen med andre er jeg heller ikke til bry for noen. Ved å være blid og positiv blir jeg godt likt. 
Jeg omgås fagpersoner på jobb hver dag. Noen prøver å komme inn på meg, men jeg slipper dem ikke inn på meg, jeg viser ikke negative følelser og slipper ingen inn på meg, for jeg vil ikke at de og noem andre skal endre sitt syn på meg. Jeg har fått mange bekreftelser på at jeg er blid og positiv. En solstråle er et ord noen har brukt. 

Jeg har vært knust etter en behandllgstime mange ganger. Jeg har følt meg helt rasert og grått inni meg. Gått på do om jeg ikke klarte å holde tårene unna. Men jeg har smilt utad.

Jeg forstår svarene deres. Jeg forstår hva dere vil frem til. Men jeg vet hvordan jeg er sammen med andre. Jeg er slik jeg har vært hele livet, det er mitt sikkerhetsnett. Jeg er kjempesterk når det kommer til å ikke la maska falle. Og jeg har så langt i livet klart å ikke la den falle. 

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg skjønner at det dere vil frem til er nyansene. Men jeg har mine grunner til å ikke vise andre mine negative følelser og fremstå som positiv, uansett hvor vondt jeg har det. Jeg skal prøve å skrive litt om det. 

Det var sånn jeg vokste opp. Det var forbudt å vise negative følelser, det fikk konsekvenser pga en svært ustabil far som ikke tålte motbør overhode. Jeg var svært utrygg og redd i hjemmet, og gjorde det jeg kunne for at pappa skulle være blid. Alle hjemme gjorde det, og jeg har en bror som er likedan som meg. Dessuten var følelser tabu, en skam. 

 Jeg husker så godt læreren min på ungdomsskolen si «jeg er sikker på at det skjuler seg mye smerte bak dine smilende øyne». Det hadde han rett i. 

Ved å fremstå som blid og positiv støter jeg ikke noen bort fra meg, og jeg er heller ikke til bry for noen. Og siden det er så ekstremt viktig for meg å bli likt av dem jeg omgås så er jeg positiv. Og da risikerer jeg heller ikke at noen kommet for tett inn på me, jeg holder en viss emosjonell avstand til alle jeg omgås. Da er jeg trygg. Men jeg reagerer derimot på andres humør, om du er sur og ikke smiler til meg, slutter jeg også å smile til deg. 

For noen år siden skilte jeg meg fra mannen min. Da snakket jeg mye med en i familien som jeg har kjent i 30 år og omgått svært mye. Han sa til meg at han var så glad i meg, for han hadde aldri sett meg sur og negativ, jeg var alltid blid og positiv sa han. Og han hadde rett. Det er sånn jeg er mot alle jeg omgås.

Under skilsmissen reiste jeg og min bestevenninne til syden sammen i to uker. Hun visste at jeg sleit fordi hun var med meg på første time hos en psykiater pga depresjon, men jeg var jkke negativ mot henne. I steder for å grave meg ned fokuserte jeg på å finne løsninger. Hun insisterte flere ganger på at jeg skulle snakke med henne og bruke henne som klagemur under turen, altså snakke om følelsene mine, men jeg gjorde det ikke, jeg var blid og positiv, og da hadde jeg diagnosen alvorlig depresjon. Følelsene mine var forbeholdt terapirommet. Jeg tvang meg selv til å åpne meg i terapirommet og ga alt fordi jeg ville fremover, og det er dette min bebandler har dømt meg for. Han tror ikke på meg når jeg sier at jeg er en helt annen i terapirommet og at jeg er blid og positiv sammen med alle jeg omgås, og der er fryktelig sårt. 

Jeg har levd med vold i 30 år. Ved å være blld og positiv unngikk jeg dårllg stemning, bli slått osv. Ved å være blid og positiv sammen med andre er jeg heller ikke til bry for noen. Ved å være blid og positiv blir jeg godt likt. 
Jeg omgås fagpersoner på jobb hver dag. Noen prøver å komme inn på meg, men jeg slipper dem ikke inn på meg, jeg viser ikke negative følelser og slipper ingen inn på meg, for jeg vil ikke at de og noem andre skal endre sitt syn på meg. Jeg har fått mange bekreftelser på at jeg er blid og positiv. En solstråle er et ord noen har brukt. 

Jeg har vært knust etter en behandllgstime mange ganger. Jeg har følt meg helt rasert og grått inni meg. Gått på do om jeg ikke klarte å holde tårene unna. Men jeg har smilt utad.

Jeg forstår svarene deres. Jeg forstår hva dere vil frem til. Men jeg vet hvordan jeg er sammen med andre. Jeg er slik jeg har vært hele livet, det er mitt sikkerhetsnett. Jeg er kjempesterk når det kommer til å ikke la maska falle. Og jeg har så langt i livet klart å ikke la den falle. 

Anonymkode: 627cb...966

Ps. Mamma var også likedan som meg. Vet dere hva hun gjorde for at pappa skulle være blid? Hun lot seg voldta uten motstand, hun gikk med på trekantsex med gamle menn og damer, hun ble spyttet på, tatt kvelertak på, mishandlet grovt både fysisk og psykisk, huset ble rasert innvendig, politet kom og roet han ned. Jeg kjenner ingen som var så tapper og blid som henne. Selv da hun var lenket til sengen i 8 år uten å være oppe var hun misfornøyd. Og sånn er jeg også. Forskjellen på meg og henne var at jeg oppsøkte psykiatrisk hjelp, ikke hun. Derfor var det Ingen som fikk vite hvordan hun egentlig hadde det inni seg, jeg tror hun hadde mye vondt  

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

Liviane skrev (50 minutter siden):

Har ikke lest tråden så grundig, men bare tenkte på at det er forskjell på å "dømme" og "bedømme". Alle bedømmer vi andre utifra ulike observasjoner, men dømme er det vel forhåpentligvis ikke så mange som gjør. 

Ja, det er en vesentlig forskjell. 

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

@kupton og @froskentror dere meg på det jeg skriver i det lange innlegget mitt for 3 timer siden? At det å være postitiv utad sammen med andre har vært min måte å overleve på gjennom hele livet? Jeg er overbevist om at det er derfor jeg har klart meg så bra i livet som jeg har. Behandleren min kalte meg en gang et løvetannbarn, til tross for alt jeg har opplevd har jeg klart meg bra i livet, mot alle odds. De aller fleste hadde vært ufør og/eller rusmisbruker sa han. I det lange innlegget har jeg kort beskrevet hvorfor jeg har klart meg så bra. Jeg sa også flere ganger til min behandler: ta det som et tegn på tillit og at jeg føler meg trygg på deg at jeg åpner meg og viser deg alle følelsne mine, det er ingen andre som får det. Og jeg var sikker på at han trodde meg på det, men jeg sitter igjen med tanker om at han ikke trodde på det  

 

Anonymkode: 627cb...966

[AnonymBruker]

Her er en artikkel om K-ptsd. Jeg kjenner meg igjen i sgs alt som står i denne. Den forklarer også en del av det jeg prøver å si, men som dere ikke tror på. Legg allerede merke til den første setningen - jeg er positiv utad for å føle meg elsket, selv om det egentlig ikke er bra for meg å alltid ha en maske på og skjule følelsene (det er slitsomt, og ingen kommer inn på meg): SÅR FRA BARNDOMMEN: Barn som ikke er blitt bekreftet som seg selv i oppveksten, utvikler ofte destruktive strategier for å føle seg elsket, skriver Tormod Huseby 

 

 

Å leve med en overveldende forlatthetsfølelse

Mange pasienter med sosial angst beretter om en barndom full av sår, og om en grunnleggende, overveldende forlatthetsfølelse, skriver Tormod Huseby.

SÅR FRA BARNDOMMEN: Barn som ikke er blitt bekreftet som seg selv i oppveksten, utvikler ofte destruktive strategier for å føle seg elsket, skriver Tormod Huseby. Foto: Aurora Nordnes.

Tormod Huseby
 

Sist oppdatert: 16.12.21  Publisert: 03.05.18

 

Forfatterinfo

«Menneskets skjebne er ensomhet», skrev Erich Fromm (1900–1980). Den tysk-amerikanske sosialpsykologen hevder at alt vi mennesker har gjort til alle tider og innenfor alle kulturer, er å søke gjenforening, å nærme oss hverandre, men forgjeves. Som Halldis Moren Vesaas (1907–1995) er inne på i diktet «Ord over grind», vil vi bare delvis lykkes – det vil alltid være en grind mellom menneskene.

 

Sosial smerte og unnvikende adferd er vanlig ved sosial angst. Unnvikelsen skyldes frykt for å bli ydmyket eller latterliggjort, slik mange av disse i barndommen. Disse symptomene minner om posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Riktignok beretter få av pasientene mine med sosial angst om voldsomme traumer, men om barndommer fulle av sår. Deres ofte ubevisste strategi er å unngå det som minner om disse sårene: ydmykelser, krenkelser og utestenging. De prøver å unngå emosjonelle flashbacks, noe som er typisk for en PTSD-diagnose. De har en relasjonsskade som medfører tilknytningsvansker.

• NKVTS søker prosjektmedarbeider til opplæring i implementeringsledelse

Kompleks PTSD regnes gjerne som den mest alvorlige varianten av PTSD og kan være vanskelig å behandle. Kompleks PTSD finnes gjerne hos mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn. De har ofte problemer på flere livsområder. De kan for eksempel ha problemer med å tolerere og håndtere følelser, være preget av selvforakt og mistillit til andre, og de har gjerne problemer med nærhet.

Psykoterapeuten og traumeeksperten Pete Walker har skrevet at hvis kompleks PTSD (som ennå ikke er en offisiell diagnose) ble fullt ut erkjent, ville svært mange diagnoser kunne elimineres fra diagnosesystemet. Han mener at emosjonell neglisjering av barnet alene kan væe en årsak til denne diagnosen, og at forakt for barnet ikke er uvanlig. Noen av mine pasienter beretter at de har opplevd slik forakt, og ikke sjelden har de i sin tur utviklet selvforakt: En ung kvinne forteller at faren ropte at han skulle ønske at hun hadde forblitt en sædflekk på lakenet. En mann i førtiårene forteller at helt siden han var liten gutt har moren fortalt ham at han er udugelig. Begge to har utviklet kompleks PTSD.

Pete Walker beskriver «kompleks PTSD med forlatthet» som enda en underdiagnose av PTSD. Jo mer neglisjering, kritikk og forakt pasientene har opplevd i barndommen, desto mer øker sannsynligheten for denne diagnosen. Diagnosen kan ses som et kontinuum. En hyppig fellesnevner er perfeksjonisme. Dette er interessant fordi dagens ungdomsgenerasjon ofte kalles generasjon perfekt.

Kan minne om «demon»-utdrivelse

Barn som ikke er blitt bekreftet som seg selv i oppveksten, utvikler ofte destruktive strategier for å føle seg elsket – dog ikke som seg selv, for det har de i stor grad gitt opp. Disse strategiene er automatiske og som regel livslange. Disse personene blir ofte selvoppofrende «people pleasers». De utvikler også strenge standarder (perfeksjonisme) for hvor flinke, snille og gode de skal være. De prøver ikke være bedre enn andre, men vil føle seg like verdifulle. De har ofte et trekk vi kaller negativ narsissisme: De er overopptatt av selvkritikk og bekymringer over hvordan de blir oppfattet av andre. Disse maskeradespillerne lever med en indre ensomhet og tomhet bak skammens mur. De er ofte deprimerte. Imidlertid er dette gjerne en forlatthetsdepresjon, en iboende tristhet preget av ensomhet, tomhet og ikke sjelden selvforakt og skam. Men dette er ikke normal skam, som vi trenger for å fungere i fellesskapet. Dette er toksisk skam.

Depresjonsbehandling opplever jeg ofte som «demon»-utdrivelse. Ikke sjelden er pasientene blinde for at deres indre «demoner» kan være uttrykk for ubevisste minner om foreldrenes kritiske, svikefulle, eller til og med foraktfulle holdning overfor det lille barnet de engang var. Lojalitet til foreldrene kan være medvirkende til denne «blindheten». Foreldrenes holdninger er nå internalisert, de er blitt en del av dem selv. Det sunne, selvhevdende barnet ble ikke møtt, og dets naturlige selvutvikling er blitt skadelidende.

Den amerikanske traumeeksperten John Bradshaw (1933–2016) skriver at toksisk skam handler om en overveldende følelse av å være vemmelig, stygg, dum eller uopprettelig defekt. Mennesker fylt av toksisk skam opplever overveldende selvforakt. Emosjonelle flashbacks er gjenopplevelser av barndommens opprivende og dype sår. Det er traumer skapt av deres foreldres – eller av andre næres – holdninger overfor barnet om at de fortjente forakt og «gapestokk».

Bekymrer seg over å ikke være flink nok

Toksisk skam kan altså oppstå utelukkende på grunn av konstant neglisjering av barnets mentale behov. Den kan oppstå selv uten fysisk eller seksuelt misbruk, som jo også er å forlate barnet. La oss se på de tre pasient­vignettene Rebekka, Therese og Jonas:

Rebekka er en singel mastergradsstudent på 28 år. Hun beskriver at hun «gikk på tærne i barndomshjemmet». Hun vokse opp med en alenemor som var konstant ustabil. Rebekka turte sjelden å uttrykke egne sanne følelser og behov. Slik mistet hun muligheten for en sunn psykisk tilknytningsevne. Hvor er mor nå? tenkte hun. Hvordan kan jeg oppføre meg så hun ikke blir fryktelig sint og kjefter på meg fordi hun ikke syns jeg er bra nok?

Hun skammer seg over å være seg selv og passer alltid på å være sminket og blid, og hun bekymrer seg konstant over å ikke være flink nok på jobben. Hun er konstant redd for å bli avslørt. I starten av terapien var hun stadig redd for at (også) jeg skulle avsløre og bli sint på henne. Rebekka er nå trygg på at jeg er der for henne, og hun avslører en hemmelighet hun har skjult for alle: Hun bruker store summer på shopping. Slik får hun utladning for angsten, og slik føler hun seg verdifull en stakket stund – inntil dopaminrusen går over. Å ha en dyr veske, tenker hun, kan indikere at hun er rik – og dermed suksessfull, en verdsatt person. Men hun skammer seg ikke bare over at hun skjuler seg selv, men også over forsvaret mot å være seg selv, nemlig shoppingen. Den lindrer følelsen av å være forlatt og skamfull, men fører etter hvert til ny skam. Tomheten vedvarer og setter seg.

Min enda yngre pasient, Therese, ser ut som hun ikke kan gjøre en flue fortred. I første time forteller hun at hennes største frykt «er at hun skal oppfattes som slem». Jeg konfronterer henne med C. G. Jungs uttalelse om at «det er bedre å være hel enn god», at det er av ytterste viktighet for vår mentale helse at vi er oppmerksomme på, anerkjenner og klarer å uttrykke egne følelser, også de vanskelige som sinne, grådighet, skam og sjalusi. Hun spør så: Kan jeg være meg selv hvis jeg ikke bare er god?

Therese opplever at foreldrene er glad i henne. Men moren sliter selv med å føle seg god nok. Gjennom oppveksten følte Therese at hun ikke var bra nok. Hun fikk stadig beskjed om å trene mer og spise mindre og sunnere, samtidig som hun fikk mye positiv oppmerksomhet for skoleresultatene. Da hun opplevde at hennes meninger ikke var interessante nok for foreldrene, passet hun på å ikke å holde ordet for lenge, noe hun har fortsatt med også overfor venner og andre. Hun er redd for å være til bry, som er noe kvinner skammer seg mest over.

Etter avsluttet bacheloroppgave hadde Therese lyst til å bruke en uke på «ingenting», men hun hadde først og fremst veldig lyst til å gå på kafé og kose seg og treffe venner. Istedenfor ble hun sittende hjemme og se på TV. Hun fryktet at hun kunne bli avvist, avslørt som lite spennende (som i barndomshjemmet). Sittende alene overspiste og spydde hun i flere dager. Etter et par dager følte hun seg ensom, tom og ikke minst skamfull. Thereses indre tomhet representerte hennes sult etter å bli tatt i mot, om å være ønsket og beundret. Disse behovene var skambelagte og farlige, og hun fryktet de kunne føre til utålelig avvisning. Hun erstattet følelsene og behovene sine med mat, som endte i oppkast og ytterligere skam.

Livredd for sjefen

Jonas er snart femti år. For et år siden avslørte han for meg og samboeren sin at han ble voldtatt 12 år gammel. Jonas ble konstant foraktet og neglisjert av foreldrene gjennom barndommen. Han unngår nære relasjoner, mangler tillit til nesten alle, og han er sårbar for avvisning og kritikk. Han bruker konstant jobbing og alkohol som en buffer mot følelsen av forlatthet.

Erfaringer jeg gjorde meg med Jonas, ga meg en dypere forståelse av forlatthet og toksisk skam. Jonas ble sykmeldt pga. en arbeidskonflikt. Fordi han mangler tillit til sjefen, innkalte jeg henne til møte sammen med Jonas. Der tok Jonas mot til seg, og med skjelvende stemme og hender formidlet han at han ville fortelle om sin «skjøre» psyke og hvordan den kunne spille en rolle i konflikten. Sjefen avbrøt ham umiddelbart og sa hun ikke var psykolog. Jonas ble satt ut resten av møtet. I de påfølgende dagene var han lettere suicidal.

I samtalen med ham noen dager senere ble han rasende på meg. Jeg hadde forsiktig spurt ham hva han kunne bidra med i konflikten. Dette tok han som kritikk. Gjennom terapien hadde han alltid vært høflig og var heller redd for å være til bry. Nå utbrøt han med kraftig stemme at jeg hadde vært livredd for sjefen, og at han følte seg alene og naken.

• Veien ut av tåkelandskapet

Jeg påpekte urimeligheten av at jeg skulle være livredd – at det var en projeksjon av hans egen frykt og forlatthetsfølelse, og at han følte at jeg ikke var der for ham. Jonas innså selv at han hadde dissosiert.

Jonas opplevde emosjonell flashback fra egen oppvekst. Sjefen tok foreldrenes sted – selv om Jonas var godt voksen. Han opplevde å bli snakket til som et barn som foreldrene ikke hadde respekt for. Og ikke minst følte han seg helt alene, selv om jeg var der for ham – en ytterligere gjenopplevelse av den forlattheten han opplevde i barndommen. Der i terapirommet forstod Jonas at han hadde opplevd emosjonelle flashbacks. Disse få timene der ble til ytterligere vekst. I samspillene med meg og med sjefen hans hadde han fått en emosjonell erkjennelse, et nytt innblikk i hvordan barndommens sår fortsatt påvirket hans voksne liv.

Tapt i emosjonelle flashbacks

Pasientenes flashbacks er gjerne sterkt emosjonelle og smertefulle. De oppstår ofte plutselig i sosiale settinger, og de er oftest preget av episoder med frykt og/eller desperasjon. De er forlengede regresjoner (tilbakefall) til skremmende episoder i barndommen. Den sterke smerten den fører med seg, skyldes at den indre kritikeren overstrømmer dem med toksisk skam. Dette hindrer dem i å søke den nødvendige støtten og trøsten de trenger. Istedenfor blir de overveldet av en ydmykende følelse av å være defekt. De befinner seg i opplevelsen av å være isolert og forlatt.

Dette er pasienter som i stor grad fyller kriteriene for et mangfold av offisielle diagnoser. Det mest dekkende vil være å si at de har en tilknytningsforstyrrelse. Terapeutens viktigste bidrag for disse pasientene er å skape en opplevelse av trygghet slik at de kan fortelle om sine opplevelser av skam. Økt tillit hos pasientene skal få dem til å gå fra frykten for å bli avslørt til å være selvavslørende, noe som er ytterst nyttig for bedring.

Pete Walker skriver at pasienten ofte forblir tapt i sine emosjonelle flashbacks. Han hjelper pasienten til å se at de har ulike forsvar mot det de oppfatter som uhåndterbare følelser, hvordan de avsporer egne følelser. Disse er gjerne både primitive og selvskadende. En type forsvar, som kalles kamp, ser jeg ikke så ofte. Her finner vi en narsissistisk selvberettigelse, pasienter som opphever seg selv overfor andre. Jeg ser vanligvis flukt, som er preget av tvang. Her er arbeidsnarkomani, sexavhengighet og rusmiddelmisbruk vanlig. Ved frys er det vanlig at følelsene blir numne, og dissosiasjoner er vanlig, for eksempel overdreven soving og overopptatthet av TV-titting. Ved medavhengighet (fawn) avviser pasienten seg selv og oppfører seg underdanig. Underkastelse kan relateres til frykt, mens selvoppofrelse oftere relateres til skyldfølelse.

En minister mot ensomhet

Det sies at vi lever i ensomhetens tidsalder. I Norge anslår man at 800 000 mennesker opplever ensomhet, og den britiske statsministeren Theresa May opprettet nylig et «departement mot ensomhet». I vår narsissistiske kultur er vi overopptatt av at andre skal speile oss, og konkurransen oss mennesker imellom er hard. Fellesskapet forvitrer. Behovet for omsorg, som jeg anser som kanskje det viktigste behovet vårt, har dårlige kår. Markedskreftene, derimot, vinner stadig mer terreng.

 

Mange i «generasjon perfekt» sliter med depresjon. Kanskje er dette egentlig forlatthets­depresjoner.

I økende grad sitter unge mennesker innendørs (med sine foreldre) – «lenket» til sosiale medier. Undersøkelser tyder på at vi gjennomsnittlig sjekker sosiale medier hvert sjette minutt. Slik avhengighet er blitt en del av kulturen vår. Vi drives mot de sosiale mediene i en tvangslignende tilstand: Er vi likt av mange nok, går vi glipp av noe? Vi må for all del forsikre oss om at vi ikke faller utenfor.

Jeg startet dette essayet med Erich Fromms visdomsord om ensomhetens fengsel, ord som synes å være stadig mer gyldige. Mange i «generasjon perfekt» sliter med depresjoner. Kanskje er dette egentlig forlatthetsdepresjoner. Og kanskje er sosiale medier en vesentlig årsak. En tidligere Google-ansatt, James Williams, har uttalt til Dagsavisen at oppmerksomhetsøkonomien, som sosiale medier er en del av, driver oss fra hverandre. At ved å fange oppmerksomheten vår, påvirker den våre handlinger og dermed hvem vi er – selve vår identitet.

Vi er blitt alene sammen, og vi drives stadig mer fra hverandre. Vi er i ferd med å forlate hverandre – og oss selv.

Anonymkode: 627cb...966