Ingen ny utredning.

[Fionys]

Det har nå blitt bestemt i lag med meg at jeg ikke skal ha noen ny utredning, jeg beholder mine diagnoser foreløpig. Ikke skal jeg ha traumeterapi eller noe som helst. Det er en fare for at jeg kan bli dårligere av dette. Behandlere og jeg ønsker ikke å risikere at jeg blir dårligere enn jeg og at jeg går rett ned til bunnen. Jeg har det ganske bra nå og mine metoder for å mestre dagene er ikke særlig skadelige for meg. Mest sannsynlig vil jeg trenge behandling senere i livet, men det er ikke riktig tidspunk nå når det går så greit. Det føles ganske greit selv om jeg skulle ønske at jeg hadde kommet litt lengere på disse årene med behandling, men jeg godtar det slik det er nå, i hvertfall nå som jeg har hatt det bra en periode. Jeg kunne gått videre med traumeterapi, men det er ikke noe som jeg ønsker nå. Skal til psykiater til videre vurdering med tanke på medisiner. Kunne godt tenkt meg å bli kvitte en av diagnose, men det får jeg ta litt seinere i livet. En diagnose er en diagnose og ingenting annet. Ting kunne vært bedre og annerledes, men jeg er glad for det går så bra som det går ut i fra mine forutsetninger. Jeg vet jeg vil få hjelp senere i livet hvis jeg skulle trenge det, men nå er det ikke rette tidspunkt for det. Jeg har en overlevelses strategi som ikke er skadelig så jeg må være fornøyd med det. Nå må jeg bare la det synke inn og "lære" meg til å klare meg selv på best mulig måte. Livet må gå videre. 

[Glitter]

Høres ut som en fin løsning. Håper det går fint framover.

[Fionys]

Glitter skrev (4 timer siden):

Høres ut som en fin løsning. Håper det går fint framover.

I dag føles det slettes ikke så bra, får angst og dumme tanker av hele greia. Har gått til behandling på dps siden 2015 og har jo nå i mange år hatt noen som har kunnet hjelpe meg når det har vært behov. Det er vel kanskje tanken på hvordan jeg vil takle ting hvis jeg får det slik jeg hadde det på det vondeste. Da var det slik at det jeg tenkte, sa og gjorde skremte meg selv. Uansett så håper og tror jeg at dette bare vil være en overganskfase slik at ting blir bedre igjen når jeg har blitt vant med tanken. Så det blir sikkert bra etterhvert 🙂

Vet flere her inne har skrevet de har fått en sorgreaksjon når de har blitt avsluttet av dps og mistet behandleren sin. Men dette handler ikke om det.

[Glitter]

Fionys skrev (1 minutt siden):

I dag føles det slettes ikke så bra, får angst og dumme tanker av hele greia. Har gått til behandling på dps siden 2015 og har jo nå i mange år hatt noen som har kunnet hjelpe meg når det har vært behov. Det er vel kanskje tanken på hvordan jeg vil takle ting hvis jeg får det slik jeg hadde det på det vondeste. Da var det slik at det jeg tenkte, sa og gjorde skremte meg selv. Uansett så håper og tror jeg at dette bare vil være en overganskfase slik at ting blir bedre igjen når jeg har blitt vant med tanken. Så det blir sikkert bra etterhvert 🙂

Vet flere her inne har skrevet de har fått en sorgreaksjon når de har blitt avsluttet av dps og mistet behandleren sin. Men dette handler ikke om det.

Skjønner godt at det føles sånn også. Det går an å både føle at det kan være en bra ting, men også kjenne på angst og frykt rundt det tenker jeg. Og det vil jo være en overgang ja. 

[stjernestøv]

Fionys skrev (1 time siden):

I dag føles det slettes ikke så bra, får angst og dumme tanker av hele greia. Har gått til behandling på dps siden 2015 og har jo nå i mange år hatt noen som har kunnet hjelpe meg når det har vært behov. Det er vel kanskje tanken på hvordan jeg vil takle ting hvis jeg får det slik jeg hadde det på det vondeste. Da var det slik at det jeg tenkte, sa og gjorde skremte meg selv. Uansett så håper og tror jeg at dette bare vil være en overganskfase slik at ting blir bedre igjen når jeg har blitt vant med tanken. Så det blir sikkert bra etterhvert 🙂

Vet flere her inne har skrevet de har fått en sorgreaksjon når de har blitt avsluttet av dps og mistet behandleren sin. Men dette handler ikke om det.

Det er ikke rart det gir angst, det er jo en trygghet i å ha kontakt med psykiatrien. Da er det noen som er der hvis det skulle bli ille igjen så forstår deg godt. 

[Fionys]

stjernestøv skrev (4 timer siden):

Det er ikke rart det gir angst, det er jo en trygghet i å ha kontakt med psykiatrien. Da er det noen som er der hvis det skulle bli ille igjen så forstår deg godt. 

Ja det er sant. Vet at jeg kommer til å klare med fint uten hjelp fra psykiatrien. Har hatt lite kontakt med dps etter at pandemien startet. Jeg er ikke helt ferdig med dps, skal til psykiater først og fremst for medisinvurdering. Kanskje blir min bipolare diagnose vurdert. Det er nok bare hjernen min som spiller meg et puss og mulig siden traumene ble rotet litt i før vi tok en vurdering om å ikke gå videre med det.

[stjernestøv]

Fionys skrev (29 minutter siden):

Ja det er sant. Vet at jeg kommer til å klare med fint uten hjelp fra psykiatrien. Har hatt lite kontakt med dps etter at pandemien startet. Jeg er ikke helt ferdig med dps, skal til psykiater først og fremst for medisinvurdering. Kanskje blir min bipolare diagnose vurdert. Det er nok bare hjernen min som spiller meg et puss og mulig siden traumene ble rotet litt i før vi tok en vurdering om å ikke gå videre med det.

Bra du skal til psykiater der da, ønsker deg lykke til  

Jeg har mest telefonkontakt med dem og syns ikke det blir det samme som å møte dem fysisk, det begynte jo med pandemien. 

[Fionys]

stjernestøv skrev (39 minutter siden):

Bra du skal til psykiater der da, ønsker deg lykke til  

Jeg har mest telefonkontakt med dem og syns ikke det blir det samme som å møte dem fysisk, det begynte jo med pandemien. 

Tusen takk 🙂

Psykologen har presisert at jeg må ha fysisk kontakt med psykiater, ikke via telefon. Telefontimer er meningsløse.

[AnonymBruker]

Fionys skrev (20 timer siden):

Det har nå blitt bestemt i lag med meg at jeg ikke skal ha noen ny utredning, jeg beholder mine diagnoser foreløpig. Ikke skal jeg ha traumeterapi eller noe som helst. Det er en fare for at jeg kan bli dårligere av dette. Behandlere og jeg ønsker ikke å risikere at jeg blir dårligere enn jeg og at jeg går rett ned til bunnen. Jeg har det ganske bra nå og mine metoder for å mestre dagene er ikke særlig skadelige for meg. Mest sannsynlig vil jeg trenge behandling senere i livet, men det er ikke riktig tidspunk nå når det går så greit. Det føles ganske greit selv om jeg skulle ønske at jeg hadde kommet litt lengere på disse årene med behandling, men jeg godtar det slik det er nå, i hvertfall nå som jeg har hatt det bra en periode. Jeg kunne gått videre med traumeterapi, men det er ikke noe som jeg ønsker nå. Skal til psykiater til videre vurdering med tanke på medisiner. Kunne godt tenkt meg å bli kvitte en av diagnose, men det får jeg ta litt seinere i livet. En diagnose er en diagnose og ingenting annet. Ting kunne vært bedre og annerledes, men jeg er glad for det går så bra som det går ut i fra mine forutsetninger. Jeg vet jeg vil få hjelp senere i livet hvis jeg skulle trenge det, men nå er det ikke rette tidspunkt for det. Jeg har en overlevelses strategi som ikke er skadelig så jeg må være fornøyd med det. Nå må jeg bare la det synke inn og "lære" meg til å klare meg selv på best mulig måte. Livet må gå videre. 

Du har gått i behandling frem til nå, men skal ikke ha traumebehandling? Hva er det dere har snakket om i alle disse årene da? Har du ikke tatt opp noe som helst av traumene dine? Det høres jo ganske sløste ut. 

Anonymkode: 5113c...bde

[frosken]

Fionys skrev (3 timer siden):

Ja det er sant. Vet at jeg kommer til å klare med fint uten hjelp fra psykiatrien. Har hatt lite kontakt med dps etter at pandemien startet. Jeg er ikke helt ferdig med dps, skal til psykiater først og fremst for medisinvurdering. Kanskje blir min bipolare diagnose vurdert. Det er nok bare hjernen min som spiller meg et puss og mulig siden traumene ble rotet litt i før vi tok en vurdering om å ikke gå videre med det.

Det høres jo ut som om du vil kunne ta kontakt med DPS dersom du skulle bli verre og trenger ny medisinvurdering, alternativt kan fastlegen rehenvise deg. 

Jeg tenker at det er naturlig å oppleve litt "separasjonsangst" ved avslutning av behandling. Ikke fordi du er avhengig av behandler osv, - men fordi du får et noe svakere "sikkerhetsnett". 

[Fionys]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har gått i behandling frem til nå, men skal ikke ha traumebehandling? Hva er det dere har snakket om i alle disse årene da? Har du ikke tatt opp noe som helst av traumene dine? Det høres jo ganske sløste ut. 

Anonymkode: 5113c...bde

Selvfølgelig så har traumene min blitt tatt opp. Har vært i stabiliseringsgruppe(1. år), emdr, støttesamtaler, bipolar lidelse osv. De to 2-3 siste årene har handlet om utprøving av medisiner. Traumeterapi er ikke så enkelt som du tror, enkelte ting må være på plass før det skal bli "vellykket. Nå stilles det spørsmålstegn om jeg egentlig har bipolar lidelse. Det har skjedd mye på disse årene. Som jeg nevnte så har det vært så som så med behandling etter at pandemien startet. Jeg trenger uansett ikke å forsvare tiden jeg har fått hos dps. Kunne fått ganske mye mer tid hvis jeg hadde gått inn for det, målet mitt er ikke målt i antall timer eller år, men hvordan jeg fungerer i hverdagen.

frosken skrev (2 timer siden):

Det høres jo ut som om du vil kunne ta kontakt med DPS dersom du skulle bli verre og trenger ny medisinvurdering, alternativt kan fastlegen rehenvise deg. 

Jeg tenker at det er naturlig å oppleve litt "separasjonsangst" ved avslutning av behandling. Ikke fordi du er avhengig av behandler osv, - men fordi du får et noe svakere "sikkerhetsnett". 

Ja legen han rehenvise meg hvis det trengs. Jeg skal nå ha en medisinvurdering og muligens en vurdering på om bipolar lidelse er en riktig diagnose, men akkurat det med diagnoser er ikke så viktig for meg så lenge jeg har det relativt bra. Har en flink lege som er oppdater på meg og som vil henvise meg hvis det trengs. Hun er ærlig med at hun ikke er særlig flink når det gjelder psykiatri.

Ja sikkerthetsnett blir ikke like bra som det tidligere har vært, det er nok derfor jeg føler på angsten. Dessverre så fører angsten med at jeg for selvmordstanker og behov for selskading. Har ikke selvskadet på 20 år så tviler på at det vil skje nå og selvmordstanker er ikke farlig så lenge det bare er tanker, men likevel meget ubehagelig. Tror innerst inne at det vil gå bra, men vet jeg kan ta kontakt med fastlege, familie eller venner hvis det skal vise seg at det ikke gjør det. Det er egentlig tanken på hvordan jeg har følt og tenkt som har skremt meg, og de tingen jeg har gjort som jeg ikke liker. Jeg er egentlig ikke så glad for å bry familie og venner med slike ting for jeg vet de vil gå rundt å bekymre seg.