Er jeg i en slags krise, bare sorg, eller hva?

[Gjest Liviane]

Jeg synes fremdeles det er hardt å akseptere diagnosen jeg fikk. Føler jeg ikke kan stole på meg selv og egne vurderinger lenger etter dette, for hva om jeg oppfatter ting feil? Hva om det jeg tror er virkelig ikke en gang skjer? Og det som kanskje er verre er at andre aldri mer kommer til å stole på meg og mine vurderinger. Kanskje har de til og med aldri gjort det? Er redd de da bare har vurdert, vurderer eller kommer til å vurdere alt jeg sier opp mot en slags sannhetsgehalt og har avskrevet/avskriver det meste jeg sier med tvil og tenke at de aldri kan ta meg seriøst. "Liviane bare innbiller seg ting. Hun er helt koko". 

Men hva er sannhet? Hva er virkelig? Tenk om det jeg tror er virkelig og sant, ikke er det? Tenk om jeg bare har innbilt meg ting og holdt meg selv og andre for narr uten å vite det? Tenk om andre har gjort det samme med meg? At de bare har jattet med og vært hyggelige mot meg bare av medlidenhet? Hvordan kan jeg med sikkerhet vite at jeg opplever verden på den riktige måten?

Er det noen som forstår meg? 

Jeg føler meg ganske så fortvilet, trist og redd, og føler at jeg ikke vet verken ut eller inn akkurat nå! 😟😥 Alt jeg har trodd er kanskje bare en bløff? Det føles som om verdenen min, den jeg trodde var riktig og sann, aldri har eksistert. Kanskje den til og med ikke eksisterer nå? Tenk om jeg bare innbiller meg at jeg skriver her? At jeg innbiller meg at det finnes et forum som heter doktoronline og at jeg skriver her nå? Hvordan kan jeg vite det? Tenk om jeg bare innbiller meg at jeg er gift og har to barn? 😭 Jeg tror jo det, men tenk om det ikke er sant og virkelig? Har jo fått høre at jeg har vrangforestillinger og at jeg ikke opplever ting som er reelt og forenlig med den virkeligheten andre har. At det jeg tror er virkelig, ikke er det. Nei, jeg vet ikke om dette er til å leve med!

Er det noen som forstår meg? Er det i det hele tatt noen som ser at jeg er til? Hvis det finnes et virkelig forum her med virkelige mennesker (jeg tror jo det), vil jeg spørre hva  dere ville ha gjort i min situasjon? Men tenk om svarene jeg evt får bare er noe jeg innbiller meg? At det er hjernen som spiller meg et puss? Nei, dette er for mye å bære.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg, og det er helt normalt å få sånne tanker som du har nå når du har fått en diagnose som rokker med hvordan du ser på deg selv. 

 

Anonymkode: 668fa...edf

[Glitter]

Jeg forstår godt at dette er vanskelig. Jeg kan også få slike tanker, uten at jeg har den type diagnose. Har vært psykotisk rusutløst og jeg trodde jo på den virkeligheten. Så kan skjønne ting føles usikkert og vondt for deg. 

Jeg vet ikke om jeg har noen råd. Kanskje prøve å stole på de rundt deg? 

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg forstår deg, og det er helt normalt å få sånne tanker som du har nå når du har fått en diagnose som rokker med hvordan du ser på deg selv. 

 

Anonymkode: 668fa...edf

 

Glitter skrev (31 minutter siden):

Jeg forstår godt at dette er vanskelig. Jeg kan også få slike tanker, uten at jeg har den type diagnose. Har vært psykotisk rusutløst og jeg trodde jo på den virkeligheten. Så kan skjønne ting føles usikkert og vondt for deg. 

Jeg vet ikke om jeg har noen råd. Kanskje prøve å stole på de rundt deg? 

Takk for forståelse, begge to! Jeg hadde bare en kort "melt-down" (eller hva jeg skal kalle det) hvor jeg ikke visste ut eller inn på noe. Er meg selv igjen nå

[Glitter]

Liviane skrev (43 minutter siden):

 

Takk for forståelse, begge to! Jeg hadde bare en kort "melt-down" (eller hva jeg skal kalle det) hvor jeg ikke visste ut eller inn på noe. Er meg selv igjen nå

Det er helt lov å ha følelser og reaksjoner.

[AnonymBruker]

Så bra at du føler deg bedre 😀

Anonymkode: 668fa...edf

[Fru2020]

Så bra at du har det bedre. Skjønner veldig godt reaksjonen din. Jeg hatt ikke samme diagnose, men har hatt en lignende reaksjon på en av diagnosene mine. Jeg måtte stille spørsmålstegn ved min forståelse av historien min.

Jeg tror du kommer til å få slike tanker igjen. Det tar tid å venne seg til tanken om en så alvorlig diagnose. Symptomene vil jo også variere i styrke. Men jeg tror at en etterhvert kan falle til ro med sin egen diagnose. I hvertfall til en viss grad.

[stjernestøv]

Jeg tenker alle har sin egen mening om hva som er sant, ingen kan vite helt sikkert hva som er vrangforestillinger. Jeg lever etter min sannhet og andre etter sin,så enkelt er det bare. Det er så mange forskjellige mennesker og ingen sitter på hele sannheten,men jeg har fått beskjed om å realitetsorientere meg. Det gjør jeg også. 

[Gjest Anonym 2]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Jeg tenker alle har sin egen mening om hva som er sant, ingen kan vite helt sikkert hva som er vrangforestillinger. Jeg lever etter min sannhet og andre etter sin,så enkelt er det bare. Det er så mange forskjellige mennesker og ingen sitter på hele sannheten,men jeg har fått beskjed om å realitetsorientere meg. Det gjør jeg også. 

Veldig bra skrevet. Jeg er så enig. 

[Gjest Grevlingen 37]

Glitter skrev (På 15.5.2022 den 12.42):

Jeg forstår godt at dette er vanskelig. Jeg kan også få slike tanker, uten at jeg har den type diagnose. Har vært psykotisk rusutløst og jeg trodde jo på den virkeligheten. Så kan skjønne ting føles usikkert og vondt for deg. 

Jeg vet ikke om jeg har noen råd. Kanskje prøve å stole på de rundt deg? 

Det er utrolig ansvarsløst og empatiløst å ruse seg om du vet du kan bli psykotisk av det. 

[AnonymBruker]

Gjest Liviane skrev (På 15.5.2022 den 10.37):

Jeg synes fremdeles det er hardt å akseptere diagnosen jeg fikk. Føler jeg ikke kan stole på meg selv og egne vurderinger lenger etter dette, for hva om jeg oppfatter ting feil? Hva om det jeg tror er virkelig ikke en gang skjer? Og det som kanskje er verre er at andre aldri mer kommer til å stole på meg og mine vurderinger. Kanskje har de til og med aldri gjort det? Er redd de da bare har vurdert, vurderer eller kommer til å vurdere alt jeg sier opp mot en slags sannhetsgehalt og har avskrevet/avskriver det meste jeg sier med tvil og tenke at de aldri kan ta meg seriøst. "Liviane bare innbiller seg ting. Hun er helt koko". 

Men hva er sannhet? Hva er virkelig? Tenk om det jeg tror er virkelig og sant, ikke er det? Tenk om jeg bare har innbilt meg ting og holdt meg selv og andre for narr uten å vite det? Tenk om andre har gjort det samme med meg? At de bare har jattet med og vært hyggelige mot meg bare av medlidenhet? Hvordan kan jeg med sikkerhet vite at jeg opplever verden på den riktige måten?

Er det noen som forstår meg? 

Jeg føler meg ganske så fortvilet, trist og redd, og føler at jeg ikke vet verken ut eller inn akkurat nå! 😟😥 Alt jeg har trodd er kanskje bare en bløff? Det føles som om verdenen min, den jeg trodde var riktig og sann, aldri har eksistert. Kanskje den til og med ikke eksisterer nå? Tenk om jeg bare innbiller meg at jeg skriver her? At jeg innbiller meg at det finnes et forum som heter doktoronline og at jeg skriver her nå? Hvordan kan jeg vite det? Tenk om jeg bare innbiller meg at jeg er gift og har to barn? 😭 Jeg tror jo det, men tenk om det ikke er sant og virkelig? Har jo fått høre at jeg har vrangforestillinger og at jeg ikke opplever ting som er reelt og forenlig med den virkeligheten andre har. At det jeg tror er virkelig, ikke er det. Nei, jeg vet ikke om dette er til å leve med!

Er det noen som forstår meg? Er det i det hele tatt noen som ser at jeg er til? Hvis det finnes et virkelig forum her med virkelige mennesker (jeg tror jo det), vil jeg spørre hva  dere ville ha gjort i min situasjon? Men tenk om svarene jeg evt får bare er noe jeg innbiller meg? At det er hjernen som spiller meg et puss? Nei, dette er for mye å bære.

Ser du har slettet deg. Ville bare si at jeg synes det var leit og at jeg håper du kommer tilbake en gang 🙂 

Anonymkode: c2aed...538

[Glitter]

Grevlingen 37 skrev (12 timer siden):

Det er utrolig ansvarsløst og empatiløst å ruse seg om du vet du kan bli psykotisk av det. 

Javel. Hva vet du om mitt forhold til rus nå i dag? Ingenting. Og hva vet du om den store kampen det er å faktisk bli hundre% rusfri? Ikke minst, hvor lenge det er siden jeg ruset meg så mye at jeg ble psykotisk? 

Det empatiløse er å dømme på den måten.

Endret 18. mai 2022 av Glitter