Jeg fortjener ikke hjelp

[lyseblå]

Jeg har siden jeg kom inn i psykiatrien tenkt at jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får. Det er mange grunner til det. Jeg føler jeg ikke er verdt å hjelpe, at der ikke er noe håp for meg uansett så det er ikke verdt å bruke tid på å forsøke...

Det har ødelagt for meg på mange måter. Jeg avslutter behandling igjen og igjen. Jeg selvsaboterer. Jeg gjør ingen fremgang. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg burde vel forsøke endre denne tanken?

[AnonymBruker]

lyseblå skrev (1 minutt siden):

Jeg har siden jeg kom inn i psykiatrien tenkt at jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får. Det er mange grunner til det. Jeg føler jeg ikke er verdt å hjelpe, at der ikke er noe håp for meg uansett så det er ikke verdt å bruke tid på å forsøke...

Det har ødelagt for meg på mange måter. Jeg avslutter behandling igjen og igjen. Jeg selvsaboterer. Jeg gjør ingen fremgang. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg burde vel forsøke endre denne tanken?

Hvis ikke du vil følge behandlingsråd og selvsaboterer med å slutte i behandling og med medisiner så er det vel best å finne på noe annet. Man er først så heldig at man får gå i behandling og så ødelegger du det. Du ødelegger ikke bare for deg selv men også for andre som kunne ha nyttiggjort seg behandlingen bedre, og du ødelegger også for behandleren når du holder på slik. Enten får du ta deg sammen og fullføre eller så får du avslutte helt. 

Anonymkode: 0068f...dbb

[stjernestøv]

lyseblå skrev (8 minutter siden):

Jeg har siden jeg kom inn i psykiatrien tenkt at jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får. Det er mange grunner til det. Jeg føler jeg ikke er verdt å hjelpe, at der ikke er noe håp for meg uansett så det er ikke verdt å bruke tid på å forsøke...

Det har ødelagt for meg på mange måter. Jeg avslutter behandling igjen og igjen. Jeg selvsaboterer. Jeg gjør ingen fremgang. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg burde vel forsøke endre denne tanken?

Jeg kjenner til det, har sabotert for meg selv mange ganger og bare sluttet. Men nå har jeg vært i fact i mange år, men de respekterer at jeg slutter med medisiner da så det føler jeg er en respekt for meg og mitt liv. Men har ofte følt jeg ikke fortjener hjelp, tror det har med dårlig selvbilde å gjøre. Kanskje det er sånn for deg også? 

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvis ikke du vil følge behandlingsråd og selvsaboterer med å slutte i behandling og med medisiner så er det vel best å finne på noe annet. Man er først så heldig at man får gå i behandling og så ødelegger du det. Du ødelegger ikke bare for deg selv men også for andre som kunne ha nyttiggjort seg behandlingen bedre, og du ødelegger også for behandleren når du holder på slik. Enten får du ta deg sammen og fullføre eller så får du avslutte helt. 

Anonymkode: 0068f...dbb

Ja, jeg vet. Har veldig dårlig samvittighet. Har vert veldig nær å avslutte all behandling nå for bare litt siden, men har bestemt meg for å heller forsøke redusere antall timer. Jeg forsøker virkelig ta meg sammen, jeg vil jo ikke være slik.

[lyseblå]

stjernestøv skrev (4 minutter siden):

Jeg kjenner til det, har sabotert for meg selv mange ganger og bare sluttet. Men nå har jeg vært i fact i mange år, men de respekterer at jeg slutter med medisiner da så det føler jeg er en respekt for meg og mitt liv. Men har ofte følt jeg ikke fortjener hjelp, tror det har med dårlig selvbilde å gjøre. Kanskje det er sånn for deg også? 

Ja, det kan være. Jeg har veldig dårlig selvbilde.

[Glitter]

Det er nok en form for unnvikelse å avslutte hjelpen. Det blir kanskje for vanskelig å forholde seg til det å faktisk få, og ta imot hjelp, og da er det lettere å bare slutte der. 

Jeg vet nå ikke om det er riktig at du reduserer timene heller. Du behøver jo å trene på nettopp det å ta i å ta imot hjelp, og jobbe med ditt eget syn på deg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hvis ikke du vil følge behandlingsråd og selvsaboterer med å slutte i behandling og med medisiner så er det vel best å finne på noe annet. Man er først så heldig at man får gå i behandling og så ødelegger du det. Du ødelegger ikke bare for deg selv men også for andre som kunne ha nyttiggjort seg behandlingen bedre, og du ødelegger også for behandleren når du holder på slik. Enten får du ta deg sammen og fullføre eller så får du avslutte helt. 

Anonymkode: 0068f...dbb

Enig i dette. 

Hvis man ikke er motivert for behandling så tar man bare plass som andre sårt kunne trengt. 

Anonymkode: f740f...b21

[lyseblå]

Glitter skrev (8 minutter siden):

Det er nok en form for unnvikelse å avslutte hjelpen. Det blir kanskje for vanskelig å forholde seg til det å faktisk få, og ta imot hjelp, og da er det lettere å bare slutte der. 

Jeg vet nå ikke om det er riktig at du reduserer timene heller. Du behøver jo å trene på nettopp det å ta i å ta imot hjelp, og jobbe med ditt eget syn på deg selv. 

Ja, det er akkurat slik det er. Hodet er stadig fult av tanker om at jeg ikke fortjener hjelp, at jeg ikke er verdt det. Og det gjør det veldig lett for meg å avslutte. Du har rett i at jeg må trene på å ta imot hjelp og endre synet på meg selv. Det er noe av det jeg sliter mest med. 

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Enig i dette. 

Hvis man ikke er motivert for behandling så tar man bare plass som andre sårt kunne trengt. 

Anonymkode: f740f...b21

Jeg er motivert, jeg bare sliter med å se det at jeg er verdt å hjelpe. Som sagt er jeg veldig klar over at jeg tar opp plass som andre kanskje trenger mer enn meg og for det har jeg veldig dårlig samvittighet. Jeg forsøker virkelig ta meg sammen, jeg vil jo ikke være slik. Det siste jeg vil er å være en som ødelegger for andre. Jeg har vert veldig nær å avslutte all behandling nå for bare litt siden, men har bestemt meg for å heller forsøke redusere antall timer. Håper det kan bli en slags kompromiss mellom det å avslutte og det å ta imot all hjelp. 

[Glitter]

lyseblå skrev (18 minutter siden):

Ja, det er akkurat slik det er. Hodet er stadig fult av tanker om at jeg ikke fortjener hjelp, at jeg ikke er verdt det. Og det gjør det veldig lett for meg å avslutte. Du har rett i at jeg må trene på å ta imot hjelp og endre synet på meg selv. Det er noe av det jeg sliter mest med. 

Ja, og å ta imot hjelpen er å ta seg selv på alvor. Men å ta seg selv på alvor kan gjøre vondt, og vondt vil vi jo ikke ha det? Men vi må rett inn i det vonde for å kunne skape endring. 

Å føle en ikke fortjener eller er verdt hjelp, har jeg lært at kan handle om selvaggresjon. Det er noe som har gjort at en har fått denne følelsen, og i stedet for å rette sinne der det hører hjemme, så tar følelsen en u-sving inn mot seg selv, og en blir nedtrykt, motløs, selvhatet vokser og blir til et stort monster, til det blir til en absolutt sannhet og en sitter fastlåst i at en ikke fortjener noe som helst. Det handler også om å ha manglet trygghet. Noe som er viktig for å utvikle seg til å bli et menneske som er god mot seg selv.

Og den fastlåstheten er vanskelig. Sliter med slikt selv.

Endret 17. mai 2022 av Glitter

[lyseblå]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Ja, og å ta imot hjelpen er å ta seg selv på alvor. Men å ta seg selv på alvor kan gjøre vondt, og vondt vil vi jo ikke ha det? Men vi må rett inn i det vonde for å kunne skape endring. 

Å føle en ikke fortjener eller er verdt hjelp, har jeg lært at kan handle om selvaggresjon. Det er noe som har gjort at en har fått denne følelsen, og i stedet for å rette sinne der det hører hjemme, så tar følelsen en u-sving inn mot seg selv, og en blir nedtrykt, motløs, selvhatet vokser og blir til et stort monster, til det blir til en absolutt sannhet og en sitter fastlåst i at en ikke fortjener noe som helst. 

Og den fastlåstheten er vanskelig. Sliter med slikt selv.

Du skriver godt. Det høres fornuftig ut at en må gå inn i det vonde for kunne skape endring. Slik har jeg ikke tenkt på det før. Men det gir mening. Jeg retter alltid sinnet innover, egentlig uansett hva det gjelder. Behandler har snakket litt om at hun tenker at det kan føre til enkelte problemer, der i blant depresjon (som jeg sliter en del med). Jeg har tenkt en del på at jeg burde utforske det mer. Nå som jeg husker på det igjen skal jeg ta det opp neste time. Er vanskelig å være så fastlåst ja. 

[Glitter]

lyseblå skrev (12 timer siden):

Du skriver godt. Det høres fornuftig ut at en må gå inn i det vonde for kunne skape endring. Slik har jeg ikke tenkt på det før. Men det gir mening. Jeg retter alltid sinnet innover, egentlig uansett hva det gjelder. Behandler har snakket litt om at hun tenker at det kan føre til enkelte problemer, der i blant depresjon (som jeg sliter en del med). Jeg har tenkt en del på at jeg burde utforske det mer. Nå som jeg husker på det igjen skal jeg ta det opp neste time. Er vanskelig å være så fastlåst ja. 

Takk. Jeg er jo i behandling hvor jeg lærer litt nytt samt leser en veldig god bok om akkurat disse tingene.

Så bra! Jeg er på samme måte så vet hvilken kamp det er.

Endret 18. mai 2022 av Glitter