Kan man være deprimert når flere symptomer ikke stemmer?

[AnonymBruker]

Går ut fra at det er en del her som har erfaring med depresjon, og dermed en del kunnskap.

Er litt usikker jeg.. Legen min tror jeg har utviklet en depresjon (vært der månedlig over to år for noe annet, veldig tøff situasjon) Han kan godt ha rett! Har ingen erfaring med depresjon, og har googlet en del siden jeg var der sist. Tatt diverse sånne tester på nettet også.. Kommer alltid ut som moderat 🤷‍♀️ Vet ikke hvor mye det er å stole på? 

Men uansett, det står så mye forskjellig. Synes det er vanskelig å forstå at det er dette som er depresjon.. alltid sett for meg at en da er sånn skikkelig nedfor og utmatta hele tiden. Jeg oppfyller mange av disse symptomene, nok til at det konsekvent slår ut som moderat som sagt, men noen ting jeg leser passer ikke på meg. Jeg vet altså at en ikke må oppfylle alt, men det er så mange?

- Jeg er nedstemt og fortvila, mer og mer, men ikke fysisk sliten eller utmattet. Jeg trener, og det hjelper litt på alt som er vanskelig. Så når ting blir vanskeligere, så trener jeg mer - nesten som det blir litt mye innimellom. Så absolutt ingen mangel på fysisk energi. Eneste jeg egentlig har lyst til.

- Selv om jeg ikke ønsker å treffe folk (både fordi jeg skammer meg over slik ting er, og fordi det bare ikke frister) så gjør jeg det. Og når jeg er med venner eller familie, ting som egentlig er gøy, så klarer jeg ofte etterhvert å «glemme» (skyve unna, fortrenge?) alt som er vanskelig for en stund. Jeg kan absolutt more meg, le, delta. Og jeg klarer å late som! Ikke over lang tid, men noen timer går bra. Godt å bare leve som om livet er ok for en stund, blir både en pause for meg selv og at jeg slipper at noen spør. Kan en som virkelig er deprimert «glemme» det for en stund? Oppføre seg slik at ingen rundt merker hvordan det står til på innsiden?
 

- Konsentrasjon. Den situasjonen jeg står i i utgangspunktet påvirker den kognitive kapasiteten min kraftig - men jeg blir stadig bedre. Så der jeg for et år siden ikke kunne lese bøker lengre, så kan jeg nå lese lette underholdende bøker. Så det konsentrasjonen over det siste året har blitt stadig sakte bedre, så har tydeligvis ikke denne mulige depresjonen påvirket det? Min konsentrasjon er bedre i dag, da livet føles ganske svart, enn for et halvt år siden når jeg sånn følelsesmessig hadde det bedre 🤷‍♀️
 

Blir henvist til DPS. Har ikke skrevet alt her, er et par andre grunner. Men er så usikker på om det stemmer..kan jeg være deprimert liksom? Selv om jeg har tonnevis med fysisk energi, kan late som alt går fint og ok konsentrasjon?

Anonymkode: 3d02e...506

[AnonymBruker]

Det kan være depresjon ja.

Anonymkode: ff87f...d3d

[lyseblå]

Man trenger ikke oppfylle alle eller de fleste symptomer for å være deprimert. Der er jo alltid individuelle forskjeller. 

[aa-k-j]

Jeg har depresjoner uten å ha alle symtomer. Sliter med å stå opp, lite motivasjon, ser ikke poeng med ting, isolerer meg mye, vanskeligere med å lage mat, gråter lettere samtidig som jeg klarer husarbeid og andre gjøremål (bare det ikke er like lett) og virker ikke deprimert ovenfor andre. Men jeg tar medisiner som nok demper det noe. 

[AnonymBruker]

Du er definitivt ikke moderat deprimert, men lettere deprimert kan du selvsagt være. 

Tenker at en som er moderat deprimert da er man ganske lavt funksjonsnivå så når du skriver at du trener ofte, er ute med venner og familie og ler og har det gøy så er jeg ganske sikker på du ikke er det. 

 

Anonymkode: b8907...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du er definitivt ikke moderat deprimert, men lettere deprimert kan du selvsagt være. 

Tenker at en som er moderat deprimert da er man ganske lavt funksjonsnivå så når du skriver at du trener ofte, er ute med venner og familie og ler og har det gøy så er jeg ganske sikker på du ikke er det. 

 

Anonymkode: b8907...beb

Enig med denne selvsagt individuelt men kan ikke tenke meg en med moderat fungerer såpass. 

Anonymkode: 83f0b...4f1

[frosken]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Går ut fra at det er en del her som har erfaring med depresjon, og dermed en del kunnskap.

Er litt usikker jeg.. Legen min tror jeg har utviklet en depresjon (vært der månedlig over to år for noe annet, veldig tøff situasjon) Han kan godt ha rett! Har ingen erfaring med depresjon, og har googlet en del siden jeg var der sist. Tatt diverse sånne tester på nettet også.. Kommer alltid ut som moderat 🤷‍♀️ Vet ikke hvor mye det er å stole på? 

Men uansett, det står så mye forskjellig. Synes det er vanskelig å forstå at det er dette som er depresjon.. alltid sett for meg at en da er sånn skikkelig nedfor og utmatta hele tiden. Jeg oppfyller mange av disse symptomene, nok til at det konsekvent slår ut som moderat som sagt, men noen ting jeg leser passer ikke på meg. Jeg vet altså at en ikke må oppfylle alt, men det er så mange?

- Jeg er nedstemt og fortvila, mer og mer, men ikke fysisk sliten eller utmattet. Jeg trener, og det hjelper litt på alt som er vanskelig. Så når ting blir vanskeligere, så trener jeg mer - nesten som det blir litt mye innimellom. Så absolutt ingen mangel på fysisk energi. Eneste jeg egentlig har lyst til.

- Selv om jeg ikke ønsker å treffe folk (både fordi jeg skammer meg over slik ting er, og fordi det bare ikke frister) så gjør jeg det. Og når jeg er med venner eller familie, ting som egentlig er gøy, så klarer jeg ofte etterhvert å «glemme» (skyve unna, fortrenge?) alt som er vanskelig for en stund. Jeg kan absolutt more meg, le, delta. Og jeg klarer å late som! Ikke over lang tid, men noen timer går bra. Godt å bare leve som om livet er ok for en stund, blir både en pause for meg selv og at jeg slipper at noen spør. Kan en som virkelig er deprimert «glemme» det for en stund? Oppføre seg slik at ingen rundt merker hvordan det står til på innsiden?
 

- Konsentrasjon. Den situasjonen jeg står i i utgangspunktet påvirker den kognitive kapasiteten min kraftig - men jeg blir stadig bedre. Så der jeg for et år siden ikke kunne lese bøker lengre, så kan jeg nå lese lette underholdende bøker. Så det konsentrasjonen over det siste året har blitt stadig sakte bedre, så har tydeligvis ikke denne mulige depresjonen påvirket det? Min konsentrasjon er bedre i dag, da livet føles ganske svart, enn for et halvt år siden når jeg sånn følelsesmessig hadde det bedre 🤷‍♀️
 

Blir henvist til DPS. Har ikke skrevet alt her, er et par andre grunner. Men er så usikker på om det stemmer..kan jeg være deprimert liksom? Selv om jeg har tonnevis med fysisk energi, kan late som alt går fint og ok konsentrasjon?

Anonymkode: 3d02e...506

Dersom du er i en svært belastende livssituasjon, så kan det jo være at du har en normal reaksjon på en unormal situasjon også.  Ut i fra det du skriver så tenker jeg at det er mulig at du er deprimert, men det er også mulig at du ser svart på livet av andre grunner. 

[kupton]

Av alle depresjonssymptomer er det tre som er helt sentrale: Tristhet, initiativløshet og anhedoni (manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement i det som vanligvis gleder og engasjerer). I tillegg er det et varighetskriterium på to uker.

PS: Det en skriver om at du ikke kan være moderat deprimert, kan du bare se bort fra. Det er en synsing fra vedkommende uten rot i kriterier/faglighet.

[AnonymBruker]

Setter pris på alle svar jeg, for har som sagt ingen erfaring. Interessent å lese. Har heller ikke et ønske om at det skal være depresjon, i hvilken som helst grad, så det gjør ingenting hva folk sier om det. Egentlig hadde det vært en lettelse om det bare var en unison «nei, det går ikke, er ikke det». Posten var egentlig bare for å sjekke om det faktisk kan være legen har rett. Stoler på han altså, og han har kjent meg i årevis, men..ja. Jeg skrev bare om hva som ikke stemmer helt, jeg skrev ingenting om alt som gjør at han mener det. 

frosken skrev (5 timer siden):

Dersom du er i en svært belastende livssituasjon, så kan det jo være at du har en normal reaksjon på en unormal situasjon også.  Ut i fra det du skriver så tenker jeg at det er mulig at du er deprimert, men det er også mulig at du ser svart på livet av andre grunner. 

Hm..dette var litt vanskelig å forstå, beklager 🙈 altså «en normal reaksjon på en unormal situasjon». Min situasjon er forsåvidt unormal (hadde ikke tenkt å legge ut om det her, men brukte mer tid på å formulere noe svada, så veldig kort: noe i retning utbrent for snart 2 år siden- men ingen depresjon, hatt flere perioder med litt jobb men for mye for fort, blir bedre og har nå jobbet en liten stilling siden jul, men det bedrer seg så sent at jeg nå står i fare for å miste jobben jeg elsker, og har kommet til kort i alle roller i livet mitt i to år). Og jeg må vel tro at min reaksjon også er ganske «normal»? Altså: være relativt optimistisk mtp bedring og fremtid det første halvannet året..før jeg gikk i kjelleren og mista troa på både meg selv og fremtiden. Etter lang lang tid.. Vil ikke tro det er en unormal reaksjon, i betydningen «mange ville nok kunne ha en reaksjon som dette på denne belastningen over så lang tid». Men betyr det depresjon ikke kan være en normal reaksjon på noe? Eller bruker du ordet normal på en annen måte?

 

kupton skrev (5 timer siden):

Av alle depresjonssymptomer er det tre som er helt sentrale: Tristhet, initiativløshet og anhedoni (manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement i det som vanligvis gleder og engasjerer). I tillegg er det et varighetskriterium på to uker.

PS: Det en skriver om at du ikke kan være moderat deprimert, kan du bare se bort fra. Det er en synsing fra vedkommende uten rot i kriterier/faglighet.

To av de der: initiativløshet og lyst/glede/engasjement, de lurer jeg på.

Initiativ: i utgangspunktet stemmer det ganske på en prikk, MEN ikke alt alltid. Som trening, det tar jeg jo «initiativ» til titt og ofte. Fordi det er to ting som gir meg en pause fra alt, og det er en av dem. Livet er aldri «lettere» enn akkurat når jeg er ute og løper med høy musikk på ørene. Da kan jeg bli sliten i kroppen i stede for, og late som alt er normalt. Dessuten har jeg erfart gang på gang, at jeg ser lettere på livet i et par timer etterpå. Hadde det ikke vært for at kroppen min ikke hadde takla det, så hadde jeg løpt noen timer hver eneste dag. Det er vel å ta initiativ? Eller?

Lyst/glede: jeg tar ikke initiativ til å treffe venner eller familie, men er så «heldig» at jeg har folk som gjør det for meg og en familiesituasjon med tre barn som gjør at mye skjer. Jeg ønsker ikke å treffe noen, jeg gruer meg på forhånd og kjenner ingen lyst til å finne på ting jeg egentlig liker. Men, jeg har erfart at det er den andre tingen som gir meg pause. Viss jeg først tilbringer en kveld med en venn, så blir det bra, så derfor har jeg bestemt meg for å si ja. Stort sett. Greit å ikke ta initiativ selv, men skal si ja. Jeg kan kjenne på glede der og da, fortrenge alt som skjer og bare være en liten stund. Dette husker jeg, selv om jeg leter etter en unnskyldning for å avlyse på forhånd og kjenner en enormt motvilje. Så jeg gjennomfører på tross av, og i 95% sv tilfellene et det en god opplevelse. Men jeg har jo da «evne til å føle glede»? 🤔

Anonymkode: 3d02e...506

[AnonymBruker]

Du høres litt ut som meg, jeg hadde diagnosen depresjon i flere år og kjente meg hvertfall ikke igjen, så kom jeg til en psykolog som ga meg diagnosen dystymi, og det stemte veldig mye bedre overens med meg.

Anonymkode: 76f16...4f0