Å gi opp forsvaret

[lyseblå]

Jeg hadde siste time med behandler for en måneds tid siden. Jeg spurte henne da om hvorfor hun tenkte at behandlingen (ISTDP) ikke fungerte på meg og hun svarte da at hun tenkte det var fordi at jeg ikke var klar for å gi opp forsvaret mitt ennå. 

Jeg sliter med det at jeg ikke føler noen ting. Verken positive eller negative følelser. Har vert slik siden jeg var barn tror jeg (husker ikke helt). Så det er snakk om å gi opp forsvaret for å klare å føle. 

Hvordan blir man klar for å gi opp forsvaret? Og hvordan gir man opp forsvaret når man er klar for det? (Det fikk jeg ikke spurt henne om). 

Endret 22. juli 2022 av lyseblå

[AnonymBruker]

Hva er ISTDP?

Anonymkode: 16e46...148

[AnonymBruker]

Det høres ut som en ikke-bipolar problematikk? Som jo er helt greit altså, å være bipolar og å streve med andre ting i tillegg, vi har jo tross alt et liv. Dette med forsvar handler om at du ikke får tilgang på egen sorg, tårer, sårhet osv i timene med psykologen? Jeg skjønner deg i så tilfelle, hadde det likt i mange år. Eller, jeg trodde jeg var åpen og ærlig og bare ikke hadde så mye problemer å snakke om. Mange år senere var jeg modig/moden/hadde innsikt nok til å være så sårbar man behøver for å få utbytte av terapi. Jeg forstår deg. Ikke vær selvkritisk for dette, det er jo en del av en sykdomsprosess og et symptombilde å være på den reisen. Vet du hva du holder igjen? Jeg visste ikke en gang at jeg holdt noe inne eller bare ga topper av isfjellet i terapi for ti år siden 

Anonymkode: 95222...0b7

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hva er ISTDP?

Anonymkode: 16e46...148

Det er en terapiform. Står for intensiv dynamisk korttidsterapi.

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det høres ut som en ikke-bipolar problematikk? Som jo er helt greit altså, å være bipolar og å streve med andre ting i tillegg, vi har jo tross alt et liv. Dette med forsvar handler om at du ikke får tilgang på egen sorg, tårer, sårhet osv i timene med psykologen? Jeg skjønner deg i så tilfelle, hadde det likt i mange år. Eller, jeg trodde jeg var åpen og ærlig og bare ikke hadde så mye problemer å snakke om. Mange år senere var jeg modig/moden/hadde innsikt nok til å være så sårbar man behøver for å få utbytte av terapi. Jeg forstår deg. Ikke vær selvkritisk for dette, det er jo en del av en sykdomsprosess og et symptombilde å være på den reisen. Vet du hva du holder igjen? Jeg visste ikke en gang at jeg holdt noe inne eller bare ga topper av isfjellet i terapi for ti år siden 

Anonymkode: 95222...0b7

Jeg tenker at det ikke har noe med bipolar å gjøre. Det med forsvar gjelder både med behandler og også ellers i livet med familie, venner og andre. Jeg vet ikke hva jeg holder igjen. Har forsøkt reflektere over det, men klarer ikke komme på noe. 

[stjernestøv]

lyseblå skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at det ikke har noe med bipolar å gjøre. Det med forsvar gjelder både med behandler og også ellers i livet med familie, venner og andre. Jeg vet ikke hva jeg holder igjen. Har forsøkt reflektere over det, men klarer ikke komme på noe. 

Tar du ap? Det tar jeg og det er mitt forsvar, har et begrenset følelsesliv. 

[kupton]

lyseblå skrev (På 22.7.2022 den 20.36):

hun svarte da at hun tenkte det var fordi at jeg ikke var klar for å gi opp forsvaret mitt ennå. 

Det er hennes (og likesinnedes) forståelse. Ingen vet om det er det er slik.

[Glitter]

kupton skrev (2 minutter siden):

Det er hennes (og likesinnedes) forståelse. Ingen vet om det er det er slik.

Hva mener du? At det er usikkert om man bare kan velge/bli klar til å gi opp forsvaret? 

Jeg for min del har ikke kunnet skru det av eller på. Annet enn å velge å prate om det som er viktig. Om følelser har kommet i tillegg har jeg ikke kunnet bestemme i grunn. Annet enn å forsøke å med vilje holde igjen, men blir det sterkt nok går det ikke. 

[AnonymBruker]

Du har en sårbarhet i form av usikkerhet som kommer frem selv her på forumet. Det er jo en vei inn bak muren din. Psykologen kunne mao pirket i denne sårheten din og nådd inn til deg derfra, tenker jeg. Ikke sikkert det bare er ditt ansvar at du ikke har fått til å legge ned forsvaret. Og som Kupton skriver er dette bare hennes analyse. Den er egentlig litt kjip, fordi den ansvarsfraskriver henne og adresserer problemet for at terapi går tregt til noe i deg som du ikke en gang får tak i. Og så avsluttes du? Da blir du vel kanskje bare enda mere usikker og utrygg. Gi det litt tid og la det gjære. Terapi kan man gjøre i puljer mange ganger gjennom livet. Det er ingen hast. Fokuser på medisinene og hold bipolaren i sjakk, så løser nok det andre seg på sikt. Ikke la hennes versjon trekke deg ned iallfall. Jeg syns som sagt du fremkommer både åpen, nysgjerrig og søkende, iallfall her inne. Og det er jo absolutt å være åpen for å vise seg sårbar og våge å være mer enn et forsvar. For det er du, du er modig som bare det i spørsmålene og deling av usikkerhet her.

Anonymkode: 95222...0b7

[lyseblå]

stjernestøv skrev (15 timer siden):

Tar du ap? Det tar jeg og det er mitt forsvar, har et begrenset følelsesliv. 

Ja, jeg bruker abilify. Men jeg har hatt problemene mye lengre enn jeg har brukt den, så jeg tror nok ikke det er pga det.

[lyseblå]

kupton skrev (15 timer siden):

Det er hennes (og likesinnedes) forståelse. Ingen vet om det er det er slik.

Det er jo sant. Kanskje jeg bare må prøve ulike tilnærminger og se om noe kan fungere? Vet ikke hvor jeg skal starte da men. Noen som har noen tanker rundt det?

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du har en sårbarhet i form av usikkerhet som kommer frem selv her på forumet. Det er jo en vei inn bak muren din. Psykologen kunne mao pirket i denne sårheten din og nådd inn til deg derfra, tenker jeg. Ikke sikkert det bare er ditt ansvar at du ikke har fått til å legge ned forsvaret. Og som Kupton skriver er dette bare hennes analyse. Den er egentlig litt kjip, fordi den ansvarsfraskriver henne og adresserer problemet for at terapi går tregt til noe i deg som du ikke en gang får tak i. Og så avsluttes du? Da blir du vel kanskje bare enda mere usikker og utrygg. Gi det litt tid og la det gjære. Terapi kan man gjøre i puljer mange ganger gjennom livet. Det er ingen hast. Fokuser på medisinene og hold bipolaren i sjakk, så løser nok det andre seg på sikt. Ikke la hennes versjon trekke deg ned iallfall. Jeg syns som sagt du fremkommer både åpen, nysgjerrig og søkende, iallfall her inne. Og det er jo absolutt å være åpen for å vise seg sårbar og våge å være mer enn et forsvar. For det er du, du er modig som bare det i spørsmålene og deling av usikkerhet her.

Anonymkode: 95222...0b7

Du har helt rett i det du skriver. Jeg har en sårbarhet i form av usikkerhet. Det at jeg ble avsluttet uten noe mulighet for å utforske det videre gjorde meg enda mer usikker og utrygg. Jeg skal gi det mer tid, har fått troen på at det kan fungere etter at jeg har tenkt over det. Det er vel kanskje ikke alt som som trengs jobbes med i terapi. Jeg kan jo gi det tid også om ingenting skulle endre seg så kanskje jeg kan jobbe videre med det på et senere tidspunkt. Jeg har jo vert veldig opptatt av det med følelsene min de siste 4 årene, og har jobbet med det i terapi av og på de siste 2 årene. Og når man ikke kommer noen vei er det vel på tide å tenke annerledes på det. 

[AnonymBruker]

Hei! Meg igjen. Har opprettet ny bruker da jeg ikke lenger kommer meg inn. Uansett. Jeg kom til å tenke på at jeg opprettet denne tråden, og nå har det jo snart gått 1 år. Jeg har reflektert en del på dette med jevne mellomrom. Dette med å gi opp forsvaret altså. Jeg tok en lengre pause fra behandling etter at jeg avsluttet med behandler og jeg tror det gjorde meg godt. Fikk nettopp ny behandler på poliklinikken og jeg forsøker legge det litt fra meg nå den opptattheten av følelser og det å ha kontakt med dem. Selv om en del av meg fortsatt er overbevist om at det er litt roten til det jeg sliter med, at om jeg fikk løst opp i det så ville det alt blitt generelt bedre for meg. 

Nå er det jo ikke så lenge til behandler er tilbake på jobb og da kan jeg endelig spørre henne om Hvordan blir man klar for å gi opp forsvaret og hvordan gir man opp forsvaret når man er klar for det? Hehe.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville frem til med å skrive her egentlig, for jeg har jo ikke hatt noen åpenbaring, funnet en løsning eller fått mer kontakt med følelsene mine. Men ja. Tenkte bare det ville være litt morsomt å oppdatere likevel.

Anonymkode: ebf88...bd8

[Glitter]

Heihei. Jeg kom til å tenke på en ting når du skriver det med at du ikke har kontakt med følelsene dine er roten til det vonde og at å få mer kontakt med følelsene dine er viktig. 

Men hva om det ikke er det viktige å fokusere på? Du har jo fokusert ganske mye på det. Hva om det du heller bør gjøre er å jobbe med aksept? Akseptere at sånn er situasjonen nå. "Sånn er jeg, og det må jeg ikke endre på. Jeg kan være som jeg er." 

Hva tror du blir å skje da? Å Akseptere at du har ikke helt den kontakten du ønsker (Hva er egentlig å ha kontakt/ikke ha kontakt med følelsene? Det virker veldig enten/eller for meg), men at du er en person og ingen er statisk heller ikke du. Hvis du er ute etter å føle deg mer vital så tror jeg du først må akseptere at du er som du er. Nytter ikke å jage etter følelsene tror jeg. Og hva ønsker du egentlig å få ut av å føle mer? 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 9.6.2023 den 11.49):

Heihei. Jeg kom til å tenke på en ting når du skriver det med at du ikke har kontakt med følelsene dine er roten til det vonde og at å få mer kontakt med følelsene dine er viktig. 

Men hva om det ikke er det viktige å fokusere på? Du har jo fokusert ganske mye på det. Hva om det du heller bør gjøre er å jobbe med aksept? Akseptere at sånn er situasjonen nå. "Sånn er jeg, og det må jeg ikke endre på. Jeg kan være som jeg er." 

Hva tror du blir å skje da? Å Akseptere at du har ikke helt den kontakten du ønsker (Hva er egentlig å ha kontakt/ikke ha kontakt med følelsene? Det virker veldig enten/eller for meg), men at du er en person og ingen er statisk heller ikke du. Hvis du er ute etter å føle deg mer vital så tror jeg du først må akseptere at du er som du er. Nytter ikke å jage etter følelsene tror jeg. Og hva ønsker du egentlig å få ut av å føle mer? 

Gode spørsmål du stiller. Må nok reflektere over det en stund, for jeg klarer ikke helt komme med noen umiddelbare svar. Jeg har nok hengt meg litt for mye opp i dette med følelsene... Jeg innser det nå. Så ja, det er nok mer hensiktsmessig å heller jobbe med aksept heller enn å stadig skulle forsøke jobbe med følelser som aldri er der?

Anonymkode: ebf88...bd8

[Glitter]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Gode spørsmål du stiller. Må nok reflektere over det en stund, for jeg klarer ikke helt komme med noen umiddelbare svar. Jeg har nok hengt meg litt for mye opp i dette med følelsene... Jeg innser det nå. Så ja, det er nok mer hensiktsmessig å heller jobbe med aksept heller enn å stadig skulle forsøke jobbe med følelser som aldri er der?

Anonymkode: ebf88...bd8

Det kan hende at det er mer hensiktsmessig ja. Men det var bare en tanke jeg fikk. Så må du jo kjenne etter om det er riktig for deg eller ikke.