Dere psykisk syke mødre med samvær.

[AnonymBruker]

Jeg er en mor med psykisk sykdom og har annenhver helg + ferier samvær. 
Jeg ble psykisk syk ETTER at dette samværet kom på plass. Lang historie om hvorfor, orker ikke gå inn på den nå. Hvis noen er i samme situasjon og vil utveksle erfaringer kan vi heller snakkes om det da. 
 

Hvordan håndterer dere situasjonen? Jeg savner mine barn, og savner å være en større del av deres liv så ekstremt mye. Dette bidrar til å redusere min psykiske helse betraktelig. 
Har dere noen råd til meg om hvordan jeg kan forsøke å se annerledes på situasjonen for å komme meg videre? 
Nå begynner dessuten barna å bli en alder hvor venner er viktigere en samvær. Det gjør så vondt å bli valgt bort.  
Jeg er psykisk syk nå, det er det ingen tvil om.
Hvordan skal jeg håndtere denne situasjonen?? 
 
 

 

Anonymkode: 71e34...9f4

[Glitter]

Jeg prøver bare akseptere det slik som det er. Være glad jeg klarer det jeg klarer og ser på det som en av mine viktigste oppgaver som mor å skjerme de fra diverse. Men også å vite når jeg klarer å presse meg så jeg avlyser minst mulig samvær. 

Så er håpet å ha de mer om to år. De er 7 og 10 nå og jeg håper vi får noen år nærmere hverandre. 

Men vi har det nært og bra og veldig fin tilknytning til tross for at det har vært slik fra yngste var under to år. Første året var jeg der knapt. Så har jeg gradvis bygd meg opp og de siste 2,5 år hatt fast samvær så lenge jeg ikke er for dårlig. Det har tatt tid og hittil har jeg ikke klart å øke mer. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (11 minutter siden):

Jeg prøver bare akseptere det slik som det er. Være glad jeg klarer det jeg klarer og ser på det som en av mine viktigste oppgaver som mor å skjerme de fra diverse. Men også å vite når jeg klarer å presse meg så jeg avlyser minst mulig samvær. 

Så er håpet å ha de mer om to år. De er 7 og 10 nå og jeg håper vi får noen år nærmere hverandre. 

Men vi har det nært og bra og veldig fin tilknytning til tross for at det har vært slik fra yngste var under to år. Første året var jeg der knapt. Så har jeg gradvis bygd meg opp og de siste 2,5 år hatt fast samvær så lenge jeg ikke er for dårlig. Det har tatt tid og hittil har jeg ikke klart å øke mer. 

Men i hverdagen din, hvordan håndterer du savnet? 
Jeg opplever at jeg mister min tilknytning til dem.. jeg har vært der hele tiden, før denne samværsordningen. 
Det kan handle om mine egne følelser Kanskje? 
Jeg er bare så knust… 

Anonymkode: 71e34...9f4

[Glitter]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men i hverdagen din, hvordan håndterer du savnet? 
Jeg opplever at jeg mister min tilknytning til dem.. jeg har vært der hele tiden, før denne samværsordningen. 
Det kan handle om mine egne følelser Kanskje? 
Jeg er bare så knust… 

Anonymkode: 71e34...9f4

Jeg skyver nok unna mye av savnet. Den dårlige samvittigheten er også så tung å bære at jeg ignorerer den. 

Sannheten er jo også at jeg har blitt så vant til å ikke ha de der like mye lenger. Jeg kan gå i tre uker uten å se de og ikke ha det sterke savnet. Men i bedre perioder så ser jeg de jo mer og savner de lettere også da. Men jeg føler jo at mitt kroniske tungsinn ødelegger min tilknytning til dem. Men jeg sørger for å gi de masse ros, fysisk kontakt osv uansett hvordan jeg føler meg. 

Og når jeg er ordentlig deprimert vil jeg helst bare slippe å ha de dessverre. Men prøver da også så langt jeg kan av hensyn til dem. 

Endret 28. juli 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg skyver nok unna mye av savnet. Den dårlige samvittigheten er også så tung å bære at jeg ignorerer den. 

Sannheten er jo også at jeg har blitt så vant til å ikke ha de der like mye lenger. Jeg kan gå i tre uker uten å se de og ikke ha det sterke savnet. Men i bedre perioder så ser jeg de jo mer og savner de lettere også da. Men jeg føler jo at mitt kroniske tungsinn ødelegger min tilknytning til dem. Men jeg sørger for å gi de masse ros, fysisk kontakt osv uansett hvordan jeg føler meg. 

Og når jeg er ordentlig deprimert vil jeg helst bare slippe å ha de dessverre. Men prøver da også så langt jeg kan av hensyn til dem. 

Samvittigheten er veldig tung ja. Det er nok den som tynger meg mest. Våkner opp hver morgen med masse angst og samvittighetskvaler. 
Jeg føler også at min psykiske lidelse går mye utover min omsorgsevne, dette fordi jeg nærmest er blitt helt avhengig av å få bekreftelser fra dem om at de trenger meg. Noe som ikke er bra. Jeg opplever ikke at annenhver helg er nok. Skulle så ønske at jeg kunne være der mer i hverdagen. Men av ulike årsaker kan jeg ikke det. 
Jeg blir rett og slett mer deprimert av å ikke være med dem.  

Hvordan håndterer barna savnet i dine dårlige perioder? Ringer dem deg mer? Uttrykker de savnet på noen måte?

Min opplevelse er dessverre at barna glemmer meg. Kanskje det bare er min egen opplevelse. 

Anonymkode: 71e34...9f4

[AnonymBruker]

Det er i tillegg ikke så vanlig å være samværsmor. Dermed er det vanskelig å snakke om barna sine, jeg får så mye rare kommentarer på det. 

 

Nei.. umulig situasjon. 

Anonymkode: 71e34...9f4

[Fru2020]

Der har vært veldig vanskelig, men jeg har vært så syk at jeg ikke har klart å tenke på gutten min og hvordan han opplevde det. Jeg hadde nok med meg selv. Men etterhvert som jeg ble bedre hatt jeg jo gradvis hatt han mere. Tilknytningen til meg var nok redusert i de årene jeg var mest vekke, men den er på plass igjen nå. Men jeg er i sorg over det jeg har mistet. 

Nå har jeg han annenhver uke i ukedagene med avlastning i helgene. Det gjør godt å se han så mye. I tillegg er han god meg et par timer hver dag som han er hos faren. Det betyr mye å se han hver dag.

Det er jo ikke så mye du kan gjøre i den situasjonen du er i annet enn å gjøre det du kan for å bli mer stabil. Følg alle råd du får fra helsevesenet. Planlegg godt samværet. Du vil alltid være mammaen. Tilknytningen er der. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Samvittigheten er veldig tung ja. Det er nok den som tynger meg mest. Våkner opp hver morgen med masse angst og samvittighetskvaler. 
Jeg føler også at min psykiske lidelse går mye utover min omsorgsevne, dette fordi jeg nærmest er blitt helt avhengig av å få bekreftelser fra dem om at de trenger meg. Noe som ikke er bra. Jeg opplever ikke at annenhver helg er nok. Skulle så ønske at jeg kunne være der mer i hverdagen. Men av ulike årsaker kan jeg ikke det. 
Jeg blir rett og slett mer deprimert av å ikke være med dem.  

Hvordan håndterer barna savnet i dine dårlige perioder? Ringer dem deg mer? Uttrykker de savnet på noen måte?

Min opplevelse er dessverre at barna glemmer meg. Kanskje det bare er min egen opplevelse. 

Anonymkode: 71e34...9f4

Det er vanskelig å si hvordan barna mine har det innerst inne. Jeg vet de blir lei seg og savner meg, men jeg er dårlig på å ringe de når jeg er dårlig og de ringer ikke meg. De viser derimot ekte glede når de kommer hit. 

Og barnevernet synes vi har overraskende god tilknytning mtp mine problemer. 

Men jeg frykter de bærer noe veldig vondt inni seg som de ikke deler med noen som helst. Men alt i alt virker de som glade barn. 

[AnonymBruker]

Dere er veldig heldige! 

Anonymkode: 71e34...9f4

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere er veldig heldige! 

Anonymkode: 71e34...9f4

Hva mener du? 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (17 timer siden):

Hva mener du? 

At dere har en plan om gjenforening, eller har barna så mye som 50%. Det skulle jeg også ønske jeg kunne. 
Jeg er og forblir en helgemamma

Og jeg klarer ikke leve med denne løsningen. 

Anonymkode: 71e34...9f4

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At dere har en plan om gjenforening, eller har barna så mye som 50%. Det skulle jeg også ønske jeg kunne. 
Jeg er og forblir en helgemamma

Og jeg klarer ikke leve med denne løsningen. 

Anonymkode: 71e34...9f4

Åja. Ja jeg håper det skal gå, men må bli betydelig bedre først. I verste fall kan ikke jeg det heller. Men er ikke der ennå at jeg har gitt avkall på håpet. 

Skjønner det er vanskelig. ❤ 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At dere har en plan om gjenforening, eller har barna så mye som 50%. Det skulle jeg også ønske jeg kunne. 
Jeg er og forblir en helgemamma

Og jeg klarer ikke leve med denne løsningen. 

Anonymkode: 71e34...9f4

Men det er mulig å komme seg fremover. Ikke gi opp håpet. Jeg måtte ta tiden til hjelp for å komme hit jeg er nå. Jeg har gått glipp av flere år av min sønns oppvekst da jeg ikke hadde han mer enn to timer i uken de første årene. Så gikk det opp til to dager. Så to dager og to netter. På forskjellige dager for jeg klarte ikke to sammenhengende. Så ble det annenhver helg. Så tre dager. Så fem dager annenhver uke som jeg har nå. Målet er å ha han fulle 50%.

 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Men det er mulig å komme seg fremover. Ikke gi opp håpet. Jeg måtte ta tiden til hjelp for å komme hit jeg er nå. Jeg har gått glipp av flere år av min sønns oppvekst da jeg ikke hadde han mer enn to timer i uken de første årene. Så gikk det opp til to dager. Så to dager og to netter. På forskjellige dager for jeg klarte ikke to sammenhengende. Så ble det annenhver helg. Så tre dager. Så fem dager annenhver uke som jeg har nå. Målet er å ha han fulle 50%.

 

Beundrer deg for pågangsmotet. Og godt jobbet for å ha kommet deg dit du er i dag  

for min del er det ikke snakk om å få øke samværet. Dette pga avstand. Jeg er frisk nok til å kunne ha dem mer en annenhver helg. Men det går altså ikke. Er vel det som er så sårt da. 
redd for å miste kontakten med dem når de blir eldre. Siden de kun ser meg annenhver helg. 

Anonymkode: 71e34...9f4

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Beundrer deg for pågangsmotet. Og godt jobbet for å ha kommet deg dit du er i dag  

for min del er det ikke snakk om å få øke samværet. Dette pga avstand. Jeg er frisk nok til å kunne ha dem mer en annenhver helg. Men det går altså ikke. Er vel det som er så sårt da. 
redd for å miste kontakten med dem når de blir eldre. Siden de kun ser meg annenhver helg. 

Anonymkode: 71e34...9f4

Da blir det vanskeligere ja. Det er jo en fare for at de etterhvert ikke har lyst til å reise en lengre avstand annenhver helg. Skjønner at det må være sårt å tenke på. Tilknytningen til deg vil de likevel ikke miste. Det er jeg sikker på.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (På 29.7.2022 den 14.41):

Da blir det vanskeligere ja. Det er jo en fare for at de etterhvert ikke har lyst til å reise en lengre avstand annenhver helg. Skjønner at det må være sårt å tenke på. Tilknytningen til deg vil de likevel ikke miste. Det er jeg sikker på.

Ja, det er nettopp det. Synes situasjonen er veldig vanskelig å håndtere. 
Jeg savner dem enormt mye i hverdagen. Skulle gjerne snakket med andre mødre i samme situasjon. 
 

Anonymkode: 71e34...9f4

[AnonymBruker]

Jeg fikk beskjed at jeg ikke kunne ha barna i det hele tatt da de var i 14,15, 16 års alderen, da de mente jeg var psykotisk. På den tiden bodde ikke jeg og mannen min sammen,  så han hadde barna. Det var bare en anbefaling,  men de kom hjem til meg, da de hørte at barna dro hjem til meg, og var der til mannen min hentet dem. Det var en tung stund. Heldigvis ønsket mannen min at vi skulle bo sammen igjen,  så han og barna var sammen med meg omtrent hele tiden allikevel. Da barna var 17, flyttet vi sammen igjen. Barnevernet avsluttet saken vår ikke  lenge etter, så jeg fikk heldighvis tilbake kontakten med barna.  I dag er de snart 22 år, og vi har nært forhold.  Jeg er ferdig i psykiatrien,  og ferdig behandlet. Frisk i dag. Jeg var veldig heldig at mannen min ønsket at barna skulle ha kontakt med meg. Jeg håper ting ordner seg for deg. 

Anonymkode: 441aa...0c9

[stjernestøv]

Hadde jeg vært alene med barna hadde jeg mistet omsorgen for dem pga psykisk lidelse, heldigvis hadde jeg en mann som tok seg av dem. I perioder var jeg ikke tilstede selv om vi bodde sammen, det er vondt å ikke kunne være der for barna. 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, det er nettopp det. Synes situasjonen er veldig vanskelig å håndtere. 
Jeg savner dem enormt mye i hverdagen. Skulle gjerne snakket med andre mødre i samme situasjon. 
 

Anonymkode: 71e34...9f4

Kanskje du skal bygge noen nye tradisjoner som bare er deres. Som dere kan verne om og gledes over.

Jeg synes det er veldig vanskelig å ikke se sønnen min annenhver jul. Eksmannen min tar sønnen min med til sine foreldre som bor åtte timer vekke så da er han vekke alle helligdagene. Vi har endt opp med å arrangere en typisk amerikansk julemorgen dagen etter han kommer hjem. Med amerikanske pannekaker, pakkeåpning, film og kakao. Det er noe vi begge det frem til og gjøre tiden fra hverandre lettere.