Når vet man at nok er nok?

[AnonymBruker]

Alltid lurt på dette. Når har man innsett at man ikke orker å kjempe lenger? Det må jo være en slags magisk grense et sted, siden så mange velger å avslutte livet sitt. Er det skam? Er det sorg? Hva er det som gjør at man til slutt befinner seg et sted der man velger å avslutte? 
 

Og de fleste som velger å avslutte har jo fått hjelp. Så det å få hjelp er ikke akkurat ensbetydende med ikke velge å avslutte livet. 

Anonymkode: dd8e5...0ae

[ISW]

Jeg mener du tar feil i at «så mange» tar livet sitt. Det er en sjelden dødsårsak. Selv blant mennesker med psykiske vansker er det langt nede på listen av hva folk dør av. Jeg føler et behov for å si dette fordi det tidvis framstår så vanlig, men det stemmer ikke. Til sammenligning dreper hjertesykdommer 30 ganger flere, og kreft det samme.  

«Ren» depresjon fører også sjelden til selvmord. Det er gjerne i kombinasjon med en belastende hendelse som gjør at mestringsevnen går i minus (f.eks. skilsmisse eller tap av aktelse). 

 

[Glitter]

Jeg gav opp da jeg virkelig ikke så noen annen utvei. 

Jeg overlevde da, men. Nå henter jeg fram mye styrke ved å tenke at jeg har det jo ikke like vondt hele tiden. Sist jeg var suicidal fikk jeg hjelp, men hjalp også meg selv ved å tenke "men du ønsket ikke å dø for to måneder siden. Dette er sykdom og det er ikke like ille hele tiden". Det krevde mye å holde fast ved, og jeg måtte ha påminnere fra behandler og slikt. 

Livet mitt har jo blitt redusert etter forrige forsøk og sånn sett er jo ting kjipere. Likevel har det, det siste året vokst fram en større vilje i meg. Også når det er skikkelig skikkelig kjipt. 

For min del var den "magiske grensen" da jeg skjønte jeg ikke ble tatt alvorlig på hvor dårlig jeg var. Da hadde jeg det ikke i meg å kjempe mer. Hadde brukt siste rest av vilje til å trygle om hjelp. 

Men; Jeg er i dag glad for at jeg overlevde og at jeg ikke er ennå mer skadet enn jeg er. Jeg hadde flaks og tenker at flaks har jeg neppe neste gang. Så jeg gjør alt jeg kan for å ikke gi opp. 

Så det er jo noe med det. At et dødsønske er jo gjerne ikke statisk. Selv for de som sliter aller mest.

Endret 30. juli 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Alltid lurt på dette. Når har man innsett at man ikke orker å kjempe lenger? Det må jo være en slags magisk grense et sted, siden så mange velger å avslutte livet sitt. Er det skam? Er det sorg? Hva er det som gjør at man til slutt befinner seg et sted der man velger å avslutte? 
 

Og de fleste som velger å avslutte har jo fått hjelp. Så det å få hjelp er ikke akkurat ensbetydende med ikke velge å avslutte livet. 

Anonymkode: dd8e5...0ae

Det er nok veldig individuelt hvor den grensa går. Synes ISW sa det godt ved at det er mestringsevnen som går i minus.

Noen kommer kanskje raskt til en sånn "erkjennelse" etter konkrete, enkeltstående tapsopplevelser, andre bruker lengre tid og "samler opp" grunner sånn at det er totalbelastningen som blir for mye å bære. 

Selvmordstanker er faktisk ganske vanlig å oppleve når man sliter psykisk, og burde kanskje normaliseres mer. Det er tross alt veldig sjeldent at noen går hele veien og tar livet sitt. 

Anonymkode: 38d13...6d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er nok veldig individuelt hvor den grensa går. Synes ISW sa det godt ved at det er mestringsevnen som går i minus.

Noen kommer kanskje raskt til en sånn "erkjennelse" etter konkrete, enkeltstående tapsopplevelser, andre bruker lengre tid og "samler opp" grunner sånn at det er totalbelastningen som blir for mye å bære. 

Selvmordstanker er faktisk ganske vanlig å oppleve når man sliter psykisk, og burde kanskje normaliseres mer. Det er tross alt veldig sjeldent at noen går hele veien og tar livet sitt. 

Anonymkode: 38d13...6d5

Ja, var kanskje feil formulert. Ikke at mange tar livet sitt, men en andel personer hvert år velger faktisk dette drastiske grepet. 

Det gav mening at det er mestringsevne som går ned, samt total belastningen dette medfører. Det er jo logisk at det er ytre faktorer som gir grunn. Men følelsesmessig - når er det man forstår at «nå vil jeg gi opp». Ser for meg noe lignende skjer hos dødssyke som ikke orker å kjempe kampen lenger, eller de har innsett at døden er rett rundt hjørnet. 
 

 

Anonymkode: dd8e5...0ae

[AnonymBruker]

For min del kommer jeg til å utføre et vellykket selvmord den dagen jeg har absolutt 0% håp om å få til et normalt og verdig liv (kjæreste, barn, venner, jobb) 

Anonymkode: 0856b...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Ja, var kanskje feil formulert. Ikke at mange tar livet sitt, men en andel personer hvert år velger faktisk dette drastiske grepet. 

Det gav mening at det er mestringsevne som går ned, samt total belastningen dette medfører. Det er jo logisk at det er ytre faktorer som gir grunn. Men følelsesmessig - når er det man forstår at «nå vil jeg gi opp». Ser for meg noe lignende skjer hos dødssyke som ikke orker å kjempe kampen lenger, eller de har innsett at døden er rett rundt hjørnet. 
 

 

Anonymkode: dd8e5...0ae

Tror at det nettopp er følelsene som er inne i bildet her. Hvor mye den enkelte "føler" at nok er nok. Noen tåler massiv motgang over tid og klarer å stå i ting, har kampvilje og nekter å gi opp. Andre er kanskje mer "svake" og tåler ikke så mye motgang før de gir opp. Tror det har med egostyrke å gjøre, men kanskje også hvor lite/mye en er disponert for depresjon. 

Jeg kommer noen ganger dit at jeg føler at jeg vil gi opp, og ta livet mitt. Da føler jeg at nok er nok. Men det skjer når jeg er depressiv, og så går det over igjen når det depressive letter.  

Anonymkode: 38d13...6d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For min del kommer jeg til å utføre et vellykket selvmord den dagen jeg har absolutt 0% håp om å få til et normalt og verdig liv (kjæreste, barn, venner, jobb) 

Anonymkode: 0856b...086

Ja, psykisk sykdom kan jo medføre ekstreme tapsopplevelser. 

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Tror at det nettopp er følelsene som er inne i bildet her. Hvor mye den enkelte "føler" at nok er nok. Noen tåler massiv motgang over tid og klarer å stå i ting, har kampvilje og nekter å gi opp. Andre er kanskje mer "svake" og tåler ikke så mye motgang før de gir opp. Tror det har med egostyrke å gjøre, men kanskje også hvor lite/mye en er disponert for depresjon. 

Jeg kommer noen ganger dit at jeg føler at jeg vil gi opp, og ta livet mitt. Da føler jeg at nok er nok. Men det skjer når jeg er depressiv, og så går det over igjen når det depressive letter.  

Anonymkode: 38d13...6d5

Men så er det også de som tar livet sitt uten å være psykisk syke. Er det som er så rart. Uansett, jeg tror det er en kvalitativ forskjell fra å ha selvmordstanker, og å ha kommet til punktet hvor man innser at nok er nok. 

Anonymkode: dd8e5...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Alltid lurt på dette. Når har man innsett at man ikke orker å kjempe lenger? Det må jo være en slags magisk grense et sted, siden så mange velger å avslutte livet sitt. Er det skam? Er det sorg? Hva er det som gjør at man til slutt befinner seg et sted der man velger å avslutte? 
 

Og de fleste som velger å avslutte har jo fått hjelp. Så det å få hjelp er ikke akkurat ensbetydende med ikke velge å avslutte livet. 

Anonymkode: dd8e5...0ae

Jeg tenker at det aldri er slik at nok er nok, at jeg plikter å leve av hensyn til mennesker som vil bli berørt om jeg skulle velge å ta mitt eget liv. Særlig opplever jeg å ha et moralsk ansvar i forhold til de barna jeg kjenner, jeg ønsker å skjerme dem fra å måtte forholde seg til et selvmord. 

Anonymkode: ff6b2...4d6