Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Jeg har unnvikende/engstelig pf, depresjon angst, ptsd. Da jeg var barn så holdt jeg meg for meg selv fordi jeg følte jeg bare var til bry. Nå som voksen så har jeg problemer med avvisning og dårlig selvfølelse. Nå har bobla sprukket og jeg gråter for hver gang jeg falt og slo meg som liten, men der ingen var og trøstet meg. Det føles som ingen var der og brydde seg. Lever med konstant følelse/angst for å bli avvist og ikke god nok nå som voksen og masse skam og livet går ikke særlig bra. Nå har jeg endt opp i senga og jeg klarer ikke slutte å gråte. Fremdeles er det ingen som ser og hører. Jeg blir bare sett på som vanskelig fordi jeg hele tiden føler meg avvist. Hadde jeg bare kunnet kastet opp alt det vonde. Men nå forstår jeg hva barndommen gjorde med meg. Går i en form for terapi der jeg ikke får snakke noe særlig om fortiden og hvorfor det ble sånn. Jeg har aldri følt selvmedlidenhet, bare skam og selvbebreidelse. Men nå kjenner jeg på masse smerte, gråt, kvalme, angst og ensomhet, både fra nåtiden og barndommen. Noen som kjenner seg igjen? Noen råd for hvordan leve med disse følelsene? Føler jeg knekker litt sammen nå.

Anonymkode: 31773...755