Å være åpen om psykoselidelse

[AnonymBruker]

Det har blitt mindre tabu å snakke om angst, depresjon, spiseforstyrrelser osv. Noe som selvsagt er veldig bra!

Når det kommer til psykoselidelser så virker det som det eneste bildet "vanlige" folk får, er av de som har begått drap eller andre alvorlige kriminelle handlinger. 

Fortsatt tror også mange at schizofreni betyr å ha flere personligheter. 

Jeg har en psykoselidelse og har aldri vært voldelig eller utagerende. De fleste rundt meg er klar over at jeg er psykisk syk, men jeg har sjelden vært åpen om diagnosen min (selv med familie og venner). Har nok mistet fler venner enn jeg hadde trengt, fordi jeg trekker meg unna i stedet for å fortelle om sykdommen. Er redd for å bli sett på som gal eller at folk skal bli redd for meg. Jeg har ikke behov for mye sosial kontakt uansett, men føles litt tungt at sykdommen min skal behandles som en farlig hemmelighet. 

Synes det er veldig dumt at ikke psykoselidelser får noen reell forståelse i samfunnet. Det er jo ikke like vanlig som stemningslidelser, men likevel sikkert mye mer vanlig enn mange tror. 

Så jeg har vurdert å begynne med mer åpenhet. Forklare litt til folk jeg kjenner hva sykdommen betyr i MITT tilfelle, sånn at det kan gi dem en kontrast til det de ser på nyhetene. At det er en sykdom som oppleves veldig skremmende først og fremst for meg og at jeg får tett oppfølging, ikke fordi jeg er farlig, men fordi når jeg blir dårlig så kan jeg selv havne i farlige situasjoner. 

Hva tenker andre om dette? Kan det føre med seg noe bra? Eller er samfunnet ikke klar for å ta i mot denne åpenheten enda?

Jeg har én gang fortalt om diagnosen min (utenom helseapparatet) til noen andre enn foreldrene mine. Hun begynte å flire og mente at det måtte være feil, for jeg fremsto jo ikke gal.
 

 

Anonymkode: 2a27c...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det har blitt mindre tabu å snakke om angst, depresjon, spiseforstyrrelser osv. Noe som selvsagt er veldig bra!

Når det kommer til psykoselidelser så virker det som det eneste bildet "vanlige" folk får, er av de som har begått drap eller andre alvorlige kriminelle handlinger. 

Fortsatt tror også mange at schizofreni betyr å ha flere personligheter. 

Jeg har en psykoselidelse og har aldri vært voldelig eller utagerende. De fleste rundt meg er klar over at jeg er psykisk syk, men jeg har sjelden vært åpen om diagnosen min (selv med familie og venner). Har nok mistet fler venner enn jeg hadde trengt, fordi jeg trekker meg unna i stedet for å fortelle om sykdommen. Er redd for å bli sett på som gal eller at folk skal bli redd for meg. Jeg har ikke behov for mye sosial kontakt uansett, men føles litt tungt at sykdommen min skal behandles som en farlig hemmelighet. 

Synes det er veldig dumt at ikke psykoselidelser får noen reell forståelse i samfunnet. Det er jo ikke like vanlig som stemningslidelser, men likevel sikkert mye mer vanlig enn mange tror. 

Så jeg har vurdert å begynne med mer åpenhet. Forklare litt til folk jeg kjenner hva sykdommen betyr i MITT tilfelle, sånn at det kan gi dem en kontrast til det de ser på nyhetene. At det er en sykdom som oppleves veldig skremmende først og fremst for meg og at jeg får tett oppfølging, ikke fordi jeg er farlig, men fordi når jeg blir dårlig så kan jeg selv havne i farlige situasjoner. 

Hva tenker andre om dette? Kan det føre med seg noe bra? Eller er samfunnet ikke klar for å ta i mot denne åpenheten enda?

Jeg har én gang fortalt om diagnosen min (utenom helseapparatet) til noen andre enn foreldrene mine. Hun begynte å flire og mente at det måtte være feil, for jeg fremsto jo ikke gal.
 

 

Anonymkode: 2a27c...e7a

Hvilke farlige situasjoner kan du havne i?

Anonymkode: 9198a...d9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det har blitt mindre tabu å snakke om angst, depresjon, spiseforstyrrelser osv. Noe som selvsagt er veldig bra!

Når det kommer til psykoselidelser så virker det som det eneste bildet "vanlige" folk får, er av de som har begått drap eller andre alvorlige kriminelle handlinger. 

Fortsatt tror også mange at schizofreni betyr å ha flere personligheter. 

Jeg har en psykoselidelse og har aldri vært voldelig eller utagerende. De fleste rundt meg er klar over at jeg er psykisk syk, men jeg har sjelden vært åpen om diagnosen min (selv med familie og venner). Har nok mistet fler venner enn jeg hadde trengt, fordi jeg trekker meg unna i stedet for å fortelle om sykdommen. Er redd for å bli sett på som gal eller at folk skal bli redd for meg. Jeg har ikke behov for mye sosial kontakt uansett, men føles litt tungt at sykdommen min skal behandles som en farlig hemmelighet. 

Synes det er veldig dumt at ikke psykoselidelser får noen reell forståelse i samfunnet. Det er jo ikke like vanlig som stemningslidelser, men likevel sikkert mye mer vanlig enn mange tror. 

Så jeg har vurdert å begynne med mer åpenhet. Forklare litt til folk jeg kjenner hva sykdommen betyr i MITT tilfelle, sånn at det kan gi dem en kontrast til det de ser på nyhetene. At det er en sykdom som oppleves veldig skremmende først og fremst for meg og at jeg får tett oppfølging, ikke fordi jeg er farlig, men fordi når jeg blir dårlig så kan jeg selv havne i farlige situasjoner. 

Hva tenker andre om dette? Kan det føre med seg noe bra? Eller er samfunnet ikke klar for å ta i mot denne åpenheten enda?

Jeg har én gang fortalt om diagnosen min (utenom helseapparatet) til noen andre enn foreldrene mine. Hun begynte å flire og mente at det måtte være feil, for jeg fremsto jo ikke gal.
 

 

Anonymkode: 2a27c...e7a

Hvilken diagnose har du?

Anonymkode: 32c1f...1c9

[AnonymBruker]

Har diagnose noe å si for om jeg bør være åpen eller ikke? 

Anonymkode: 2a27c...e7a

[Fru2020]

Jeg har ikke en alvorlig diagnose som deg, men hatt bare positive opplevelser med å være åpen. Hvis vi skal få ned stigma rundt psykoser så må noen tørre å være åpne. Veldig få har stått frem med slike diagnoser og da ender vi opp med bare de negative hendelsene. 

Men det er krevende å være åpen. Du må nok ha et avklart forhold til din egen sykdom. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke en alvorlig diagnose som deg, men hatt bare positive opplevelser med å være åpen. Hvis vi skal få ned stigma rundt psykoser så må noen tørre å være åpne. Veldig få har stått frem med slike diagnoser og da ender vi opp med bare de negative hendelsene. 

Men det er krevende å være åpen. Du må nok ha et avklart forhold til din egen sykdom. 

Det er nettopp det jeg også ser og derfor jeg vil prøve å bidra. Nå har jeg vært inne i en stabil periode ei stund og har god innsikt. Så det er kanskje et godt utgangspunkt for å kunne åpne meg litt mer. Tenker også det er viktig at åpen ikke betyr transparent, og at jeg ikke skal utlevere meg selv grenseløst. 

Anonymkode: 2a27c...e7a

[Osten]

Jeg tror også at det går an å være åpen om psykose. Og jeg tror også at folk skjønner at de aller fleste ikke går bananas eller er voldelige  i psykose.  Jeg har opplevd mennesker som har vært i psykose, og de har overhodet ikke vært truende eller farlige for andre. Vi må snakke mer om det ja. 

[Osten]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hvilke farlige situasjoner kan du havne i?

Anonymkode: 9198a...d9c

Man kan kanskje havne i farlige situasjoner fordi man blir ukritisk og lever i sin egen versjon av verden rundt seg? 

[AnonymBruker]

Osten skrev (2 minutter siden):

Man kan kanskje havne i farlige situasjoner fordi man blir ukritisk og lever i sin egen versjon av verden rundt seg? 

Ja, for meg er det blant annet fordi virkeligheten er annerledes. Jeg blir redd for ting som er ufarlige og ukritisk til ting som faktisk kan være farlig. 
En annen grunn er også at psykose fører med seg stor lidelse og man har høy risiko for å begå selvmord. 

Anonymkode: 2a27c...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har diagnose noe å si for om jeg bør være åpen eller ikke? 

Anonymkode: 2a27c...e7a

Hvis du har tenkt å bli mer åpen, hva skader det da å si her hvilken type psykoselidelse du har? Du er jo i tillegg anonym. 

 

Anonymkode: 32c1f...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvis du har tenkt å bli mer åpen, hva skader det da å si her hvilken type psykoselidelse du har? Du er jo i tillegg anonym. 

 

Anonymkode: 32c1f...1c9

Det skader ingenting det. Jeg har paranoid schizofreni. Nå er jeg veldig nysgjerrig på å høre hvilken relevans det har?

Hvis du er en person som er usikker på hva psykoselidelser er og derfor har en del spørsmål, så må du bare spørre i vei. Detaljer er jeg dog forsiktig med. 

Anonymkode: 2a27c...e7a

[AnonymBruker]

Jeg hadde syntes du ve modig om det var meg du var åpen til. Hadde fått respekt for motet og ikke hatt nevneverdige fordommer. Kanskje noen spørsmål. Som hvordan du skjøter jobb og reaksjoner i pågående psykoser. Om medisiner virkelig fjerner psykosene, om hvordan det kjennes osv. Hadde tenkt at jeg syntes du var uheldig som har en sånn sykdom. Men hadde ikke dømt deg eller latt åpenheten styre vår relasjon i negativ retning. 

Anonymkode: 12631...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg hadde syntes du ve modig om det var meg du var åpen til. Hadde fått respekt for motet og ikke hatt nevneverdige fordommer. Kanskje noen spørsmål. Som hvordan du skjøter jobb og reaksjoner i pågående psykoser. Om medisiner virkelig fjerner psykosene, om hvordan det kjennes osv. Hadde tenkt at jeg syntes du var uheldig som har en sånn sykdom. Men hadde ikke dømt deg eller latt åpenheten styre vår relasjon i negativ retning. 

Anonymkode: 12631...f05

Dette var skikkelig godt å lese, takk! Det motiverer meg definitivt til åpenhet. Kanskje dumt av meg å tenke at folk er fordomsfulle. Noen er vel det også, men svaret ditt får meg til å tenke at de fleste sikkert bare er nysgjerrige og ønsker å kunne forstå  

Anonymkode: 2a27c...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette var skikkelig godt å lese, takk! Det motiverer meg definitivt til åpenhet. Kanskje dumt av meg å tenke at folk er fordomsfulle. Noen er vel det også, men svaret ditt får meg til å tenke at de fleste sikkert bare er nysgjerrige og ønsker å kunne forstå  

Anonymkode: 2a27c...e7a

Folk er bare uvitende  

Anonymkode: 9198a...d9c

[Worriesome Plenty 2]

Jeg vil ikke være åpen om p schizofreni. Familie vet behandlere oppigjennom vet. Naboer og lette bekjente vet ikke. 

[AnonymBruker]

Oger skrev (59 minutter siden):

Jeg vil ikke være åpen om p schizofreni. Familie vet behandlere oppigjennom vet. Naboer og lette bekjente vet ikke. 

Det er kun foreldrene mine som vet om det. Jeg har et nært forhold til flere tanter/onkler og søskenbarn, men vi holder det skjult for dem. Er først og fremst de jeg tenker jeg kanskje vil dele med. Muligens et par "venner" jeg sjelden har kontakt med, men som jeg likevel skulle ønske jeg kunne snakke åpent med de gangene vi møtes. 

Anonymkode: 2a27c...e7a

[AnonymBruker]

Jeg prøvde her et øyeblikk å tenke meg at en av mine venner/slektninger hadde delt noe sånn. Hvordan hadde jeg reagert? (På ordentlig, ikke en sånn hvordan skulle jeg ønske jeg hadde reagert..)

1) først og fremst hadde jeg blitt helt satt ut og enormt usikker på hva jeg skulle sagt. Hva er en «ok» reaksjon liksom? Redd jeg hadde sagt «oi…» og så ikke så mye mer akkurat da. Redd for å si noe feil, men blir sikkert like vondt om en ikke sier noe 🙈
 

2) jeg hadde kjent veldig på min egen uvitenhet. Hva i alle dager er det egentlig? Scrolla mentalt gjennom alt jeg kan ha hørt og lest, men ikke ant hva som stemmer.

Så..om en person skulle fortalt, og det på en måte som hadde vært «lettere» for min del og fremkalt en bedre reaksjon:

Fortell hvorfor du ønsker at jeg skal vite, og spør feks «er det greit jeg forteller deg litt om hva det egentlig er og betyr for meg i praksis og vår relasjon?». Klart det er greit 😅 og takk! Da kan jeg reagere med «oi, det visste jeg ikke. Ja, klart det - vil gjerne vite mer!». Og etterpå hadde jeg vært mektig stolt og imponert av deg. Jeg som ikke en gang har fortalt noen andre enn min ektefeller at jeg er deprimert.. 😳

Anonymkode: c6116...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg prøvde her et øyeblikk å tenke meg at en av mine venner/slektninger hadde delt noe sånn. Hvordan hadde jeg reagert? (På ordentlig, ikke en sånn hvordan skulle jeg ønske jeg hadde reagert..)

1) først og fremst hadde jeg blitt helt satt ut og enormt usikker på hva jeg skulle sagt. Hva er en «ok» reaksjon liksom? Redd jeg hadde sagt «oi…» og så ikke så mye mer akkurat da. Redd for å si noe feil, men blir sikkert like vondt om en ikke sier noe 🙈
 

2) jeg hadde kjent veldig på min egen uvitenhet. Hva i alle dager er det egentlig? Scrolla mentalt gjennom alt jeg kan ha hørt og lest, men ikke ant hva som stemmer.

Så..om en person skulle fortalt, og det på en måte som hadde vært «lettere» for min del og fremkalt en bedre reaksjon:

Fortell hvorfor du ønsker at jeg skal vite, og spør feks «er det greit jeg forteller deg litt om hva det egentlig er og betyr for meg i praksis og vår relasjon?». Klart det er greit 😅 og takk! Da kan jeg reagere med «oi, det visste jeg ikke. Ja, klart det - vil gjerne vite mer!». Og etterpå hadde jeg vært mektig stolt og imponert av deg. Jeg som ikke en gang har fortalt noen andre enn min ektefeller at jeg er deprimert.. 😳

Anonymkode: c6116...1de

Dette var veldig nyttig, tusen takk! God idé å gi et godt bilde av hvorfor jeg velger å dele og kanskje jeg også bør si at jeg ikke forventer noen spesiell respons? Men at spørsmål er helt greit, også hvis det skulle dukke opp spørsmål senere. 

Anonymkode: 2a27c...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det skader ingenting det. Jeg har paranoid schizofreni. Nå er jeg veldig nysgjerrig på å høre hvilken relevans det har?

Hvis du er en person som er usikker på hva psykoselidelser er og derfor har en del spørsmål, så må du bare spørre i vei. Detaljer er jeg dog forsiktig med. 

Anonymkode: 2a27c...e7a

Da spør jeg. Er de med paranoid schizofreni psykotiske hele tiden eller bare episodevis? Funker medisiner bra og holder symptomene i sjakk? Er det ofte nødvendig med sykehusinnleggelse? Kan man fungere fint i arbeid, med familie, barn og venner? 

Vet det er individuelle forskjeller da. 

Anonymkode: 32c1f...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Da spør jeg. Er de med paranoid schizofreni psykotiske hele tiden eller bare episodevis? Funker medisiner bra og holder symptomene i sjakk? Er det ofte nødvendig med sykehusinnleggelse? Kan man fungere fint i arbeid, med familie, barn og venner? 

Vet det er individuelle forskjeller da. 

Anonymkode: 32c1f...1c9

Kan prøve å svare så godt jeg kan. Blir jo kun mine opplevelser da, men det er vel det du spør om. 

Jeg hører stemmer og har paranoide tanker egentlig hver dag, men regner ikke meg selv som psykotisk da siden jeg har god innsikt. 

Har behov for innleggelse noen ganger i året, når jeg blir veldig dårlig. Da kan jeg miste innsikten helt og det er veldig ekkelt. Tidligere ble det en del tvang, fordi jeg rakk å bli veldig dårlig før jeg ble innlagt. Derfor ble også psykosene mer alvorlig og varte lengre. Nå har jeg veldig god oppfølging og har lært å kjenne signaler, så får som regel til frivillig innleggelse før jeg blir veldig syk. Det er utrolig mye bedre.

Medisiner har jo effekt, men det har vært mye prøving og feiling. Blir veldig plaget med bivirkninger, så må med hver medisin veie fordeler og ulemper. Har funnet ut at uansett hvilken medisin jeg bruker, så er jeg også avhengig av å ha gode rutiner på søvn og få til litt sosial kontakt. Hvis jeg sover lite og isolerer meg, så kan jeg fort bli dårlig. Jeg takler også stress veldig dårlig, så må prioritere hva jeg kan bruke energi på. Men føler jeg er inne i en god balanse nå. 

Arbeid er vanskelig å få til. Noen dager kjenner jeg at jeg kanskje kunne klart å jobbe noen timer og jeg savner faktisk å ha en jobb, mens andre dager sliter jeg med minimale hverdagslige oppgaver. Og plutselig blir det noen uker på sykehus. Er liksom ingen arbeidsgivere som vil ansette noen som er så uforutsigbar. Men jeg har tenkt på å kanskje melde meg som frivillig en plass, for å kunne bidra litt når jeg er i form. 

Har noen få venner, men lite kontakt med de. Det tar veldig på å være sosial. Men jeg føler fortsatt at jeg ønsker relasjoner til andre mennesker. Kan bli veldig ensom.

Har alltid drømt om å stifte familie, men skjønner mer og mer at det kanskje ikke vil gå. Tenker at hvis det skal være aktuelt, så må jeg ha vært frisk (eller tilnærmet frisk) over noen år først. Heldigvis er jeg ung, så man kan ikke si noe sikkert om hvordan ting vil utvikle seg. Sånn som jeg forstår det vil 1/3 bli tilnærmet frisk, litt usikker (?)

Synes det er veldig bra at du spør. Beklager hvis jeg virker avvisende i mitt første svar til deg. Jeg har skrevet inne her tidligere hvor noen begynte å plukke på diagnosen min og så tvil i hodet mitt. Var litt redd for det. 

Anonymkode: 2a27c...e7a