Har ikke blitt noe bedre de siste 4 årene

[dagdrømmer]

Jeg bladde igjennom noen bilder for litt siden og da fant jeg en liste jeg hadde skrevet med alt det jeg ønsket hjelp med. Jeg skrev den da jeg var innlagt på akuttposten da behandler der spurte hva jeg ville skulle være annerledes i livet mitt. Jeg har vært syk i 7 år til sammen, men de 3 årene før dette var jeg nok ikke så mottagelig for terapi. Denne listen har fulgt meg gjennom alle behandlerne jeg har hatt de siste 4 årene. Men jeg føler at jeg ikke har blitt noe bedre likevel. 

Noe har selvfølgelig blitt bedre, jeg har fått mer innsikt i meg selv og de diagnosene jeg har fått, jeg har blitt mer observant på symptomer, jeg klarer i en større grad å hjelpe meg selv. Men meste parten av det som står der har enten ikke bedret seg noe eller bare blitt verre. Jeg har vært mye opptatt av følelsene mine og det at jeg ikke har kontakt med dem. Andre punkter på listen er tema som at jeg ønsker bli mindre selvdestruktiv, få bedre impulskontroll, finne ut av hvem jeg er (føler stadig at jeg mangler identitet). Jeg og forrige behandler jeg hadde jobbet intensivt med følelser i 6 måneder uten noe tegn til forbedring, så vet ikke hva mer en kan gjøre der? Jeg er i perioder mer selvdestruktiv enn det jeg var før. Jeg har mistet meg selv fullstendig nå føler jeg.

Hva gjør man når man står på stedet hvil? Eller bare blir verre?

[dagdrømmer]

Glemte å si at jeg står uten behandler akkurat nå. Og at behandler jeg hadde mente at problemene mine ikke var store nok til å søkes inn på poliklinikken på nytt (noe jeg er enig i). Men jeg går til fastlegen (men som jeg ikke har fått snakket med dette om ennå). 

[AnonymBruker]

Kan du ha nådd et punkt på hvor bra det kan bli? At behandlingen har gjort det de kan?

Det var det som skjedde med meg. Gikk i godt over 15 år i terapi og tok virkelig imot og var villig til å prøve alt. Til slutt stagnerte jeger jeg er nå, og det er ingenting som har fungert som har fått meg til det bedre fra det punktet jeg er nå. Det kan bli verre i perioder, men det går i bølger også kommer jeg tilbake til det nivået jeg er nå.

Det jeg mener er at innen somatikken så er det ganske vanlig at man gir seg og slår seg til ro med at dette er så bra os det er blitt, men mange har nok for høye forventninger til psykiatrien om har mye de kan gjøre,

Anonymkode: bb0b3...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan du ha nådd et punkt på hvor bra det kan bli? At behandlingen har gjort det de kan?

Det var det som skjedde med meg. Gikk i godt over 15 år i terapi og tok virkelig imot og var villig til å prøve alt. Til slutt stagnerte jeger jeg er nå, og det er ingenting som har fungert som har fått meg til det bedre fra det punktet jeg er nå. Det kan bli verre i perioder, men det går i bølger også kommer jeg tilbake til det nivået jeg er nå.

Det jeg mener er at innen somatikken så er det ganske vanlig at man gir seg og slår seg til ro med at dette er så bra os det er blitt, men mange har nok for høye forventninger til psykiatrien om har mye de kan gjøre,

Anonymkode: bb0b3...82a

Om hvor mye de kan gjøre*

Anonymkode: bb0b3...82a

[dagdrømmer]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kan du ha nådd et punkt på hvor bra det kan bli? At behandlingen har gjort det de kan?

Det var det som skjedde med meg. Gikk i godt over 15 år i terapi og tok virkelig imot og var villig til å prøve alt. Til slutt stagnerte jeger jeg er nå, og det er ingenting som har fungert som har fått meg til det bedre fra det punktet jeg er nå. Det kan bli verre i perioder, men det går i bølger også kommer jeg tilbake til det nivået jeg er nå.

Det jeg mener er at innen somatikken så er det ganske vanlig at man gir seg og slår seg til ro med at dette er så bra os det er blitt, men mange har nok for høye forventninger til psykiatrien om har mye de kan gjøre,

Anonymkode: bb0b3...82a

Det kan jo hende. Men i så fall vil jeg være veldig langt fra der jeg var før jeg ble syk. Men det er kanskje bare man må godta og leve med? Jeg synes det er så vanskelig å vite når det er psykisk. Og jeg synes egentlig det er enda vanskeligere å godta. Jeg vil jo så gjerne komme tilbake til dit jeg var før. Jeg er nok en av de som har for høye forventninger tror jeg. Hvordan var det å akseptere for deg at du hadde blitt så bra som du kunne bli?

[AnonymBruker]

dagdrømmer skrev (12 minutter siden):

Det kan jo hende. Men i så fall vil jeg være veldig langt fra der jeg var før jeg ble syk. Men det er kanskje bare man må godta og leve med? Jeg synes det er så vanskelig å vite når det er psykisk. Og jeg synes egentlig det er enda vanskeligere å godta. Jeg vil jo så gjerne komme tilbake til dit jeg var før. Jeg er nok en av de som har for høye forventninger tror jeg. Hvordan var det å akseptere for deg at du hadde blitt så bra som du kunne bli?

Jeg er heller ikke der jeg var før jeg ble skikkelig syk. Altså et par av diagnosene mine ble jeg født med for jeg har vært syk hele livet, men de har gjort funksjonsnivået mitt og psyken så skjør over årene på skole og arbeid at jeg knakk helt sammen til slutt og har ikke mulighet til å komme tilbake. Det går ikke.

Hufff. dette er noe jeg synes det er vanskelig. Jeg klarer ikke jobbe,kjøre bil, studere eller å opprettholde et sosialt liv, og må porsjonere ut energien min for ting mange friske kanskje tar for gitt. 

Jeg skal ikke ta håpet fra deg, for det kan godt være at du får utbytte av mer terapi, men jeg innså det vel selv da behandlingen ble avsluttet og jeg begynte å lete etter andre å gå til at kanskje dette var så bra som det ble, og det var det.

Man må lære seg å leve på nytt på en helt annen måte, på lik linje som noen med senskader etter kreft, langkommen MS eller andre skader må gjøre. Det tar tid, og en del av meg vil nok alltid i sorg og føle sjalusi ovenfor de som er friskere en meg, men det er sånn livet er. Det er ikke rettferdig.

 

Anonymkode: bb0b3...82a

[dagdrømmer]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg er heller ikke der jeg var før jeg ble skikkelig syk. Altså et par av diagnosene mine ble jeg født med for jeg har vært syk hele livet, men de har gjort funksjonsnivået mitt og psyken så skjør over årene på skole og arbeid at jeg knakk helt sammen til slutt og har ikke mulighet til å komme tilbake. Det går ikke.

Hufff. dette er noe jeg synes det er vanskelig. Jeg klarer ikke jobbe,kjøre bil, studere eller å opprettholde et sosialt liv, og må porsjonere ut energien min for ting mange friske kanskje tar for gitt. 

Jeg skal ikke ta håpet fra deg, for det kan godt være at du får utbytte av mer terapi, men jeg innså det vel selv da behandlingen ble avsluttet og jeg begynte å lete etter andre å gå til at kanskje dette var så bra som det ble, og det var det.

Man må lære seg å leve på nytt på en helt annen måte, på lik linje som noen med senskader etter kreft, langkommen MS eller andre skader må gjøre. Det tar tid, og en del av meg vil nok alltid i sorg og føle sjalusi ovenfor de som er friskere en meg, men det er sånn livet er. Det er ikke rettferdig.

 

Anonymkode: bb0b3...82a

Det er vanskelig og tungt å føle på og å akseptere. Selv om det kanskje tar litt håpet fra en så tenker jeg det er viktig å være realistisk. En gang må man akseptere at det ikke er sikkert man noen sinne vil bli som før, om det blir tilfelle. Setter pris på at du deler din erfaring. Beklager litt kort svar.

[AnonymBruker]

dagdrømmer skrev (3 minutter siden):

Det er vanskelig og tungt å føle på og å akseptere. Selv om det kanskje tar litt håpet fra en så tenker jeg det er viktig å være realistisk. En gang må man akseptere at det ikke er sikkert man noen sinne vil bli som før, om det blir tilfelle. Setter pris på at du deler din erfaring. Beklager litt kort svar.

Husk på at om dette er din nye hverdag så kan du lære deg å akspetere det og allikevel ha et godt liv. Ja, jeg har mine utfordringer og må innimellom banne fordi livet ble som det ble, men jeg vet at jeg har det bedre enn mange andre i verden. Det er viktig å klare å tenke den veien også og sette pris på det man har selv om det er annerledes en før  

Anonymkode: bb0b3...82a

[dagdrømmer]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Husk på at om dette er din nye hverdag så kan du lære deg å akspetere det og allikevel ha et godt liv. Ja, jeg har mine utfordringer og må innimellom banne fordi livet ble som det ble, men jeg vet at jeg har det bedre enn mange andre i verden. Det er viktig å klare å tenke den veien også og sette pris på det man har selv om det er annerledes en før  

Anonymkode: bb0b3...82a

Det er sant. Skal ha det i tankene 🙂

[Everybody]

Det er for det meste bare medisinene som har hjulpet meg. De demper symptomene, men tar de ikke vekk helt.

[frosken]

dagdrømmer skrev (12 timer siden):

Glemte å si at jeg står uten behandler akkurat nå. Og at behandler jeg hadde mente at problemene mine ikke var store nok til å søkes inn på poliklinikken på nytt (noe jeg er enig i). Men jeg går til fastlegen (men som jeg ikke har fått snakket med dette om ennå). 

Hvordan tilbringer du dagene dine? Jobber du eller går på skole? Hva med fritidsinteresser? Jeg spør fordi jeg tenker at ofte blir folk altfor opptatt av noe inne i seg som de tenker på fikses, i stedet for å vende blikket utover og gjøre nye erfaringer. 

[AnonymBruker]

Forventer du å bli 100% symptomfri på linje med mennesker uten sykdom? Kanskje du må justere forventningene. Behandling skal lindre og avhjelpe symptomer, ikke nødvendigvis gjøre at du blir fri for sykdommen. 

Anonymkode: a040e...38c

[dagdrømmer]

Everybody skrev (9 timer siden):

Det er for det meste bare medisinene som har hjulpet meg. De demper symptomene, men tar de ikke vekk helt.

Jeg føler at medisiner bare så vidt har hjulpet meg. Mulig jeg kanskje må forsøke noen andre medisiner?

[dagdrømmer]

frosken skrev (1 time siden):

Hvordan tilbringer du dagene dine? Jobber du eller går på skole? Hva med fritidsinteresser? Jeg spør fordi jeg tenker at ofte blir folk altfor opptatt av noe inne i seg som de tenker på fikses, i stedet for å vende blikket utover og gjøre nye erfaringer. 

Jeg jobber 3 ganger i uka, er glad i å lage mat så det gjør jeg jo stort sett hver dag, også liker jeg å fotografere så det gjør jeg av og til. Du har rett i siste setningen du har skriver, jeg tenker at dette nok gjelder meg.

[dagdrømmer]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forventer du å bli 100% symptomfri på linje med mennesker uten sykdom? Kanskje du må justere forventningene. Behandling skal lindre og avhjelpe symptomer, ikke nødvendigvis gjøre at du blir fri for sykdommen. 

Anonymkode: a040e...38c

Ja, det er vel egentlig det jeg har forventet. Men nå når du har fått meg til å tenke over det så ser jeg jo at det nok er en urealistisk forventning. Men håper på jeg kan bli en del bedre enn nå da, for jeg føler at jeg stort sett fungerer dårlig.  

[frosken]

dagdrømmer skrev (38 minutter siden):

Jeg jobber 3 ganger i uka, er glad i å lage mat så det gjør jeg jo stort sett hver dag, også liker jeg å fotografere så det gjør jeg av og til. Du har rett i siste setningen du har skriver, jeg tenker at dette nok gjelder meg.

Trives du med jobben din? 

Har du noen du kan gjøre ting sammen med?

[dagdrømmer]

frosken skrev (1 minutt siden):

Trives du med jobben din? 

Har du noen du kan gjøre ting sammen med?

Ja, jobben er helt grei. Men jeg tror kanskje jeg ville fungert bedre i en jobb der jeg i større grad kunne ha jobbet alene. Nei, jeg har dessverre ingen bekjente eller venner i byen.

[Everybody]

dagdrømmer skrev (2 timer siden):

Jeg føler at medisiner bare så vidt har hjulpet meg. Mulig jeg kanskje må forsøke noen andre medisiner?

Man føler seg forskjellig fra medisin til medisin, så jeg anbefaler å prøve mange forskjellige.

[Eva Sofie]

dagdrømmer skrev (5 timer siden):

Jeg jobber 3 ganger i uka, er glad i å lage mat så det gjør jeg jo stort sett hver dag, også liker jeg å fotografere så det gjør jeg av og til. Du har rett i siste setningen du har skriver, jeg tenker at dette nok gjelder meg.

Jeg støtter det @frosken nevner her. Det å gjøre aktiviteter som får en til å tenke på ikke-psykisk sykdomrelaterte emner,er minst like mye virksomt som å gå i terapi i seg selv. Det å kombinere de to, gir maksimal uttelling. Vi bør leve mest mulig normale hverdager og fylle livet med friskt innhold selv om man er psykisk syk. Det å være mye inne og for seg selv i dag, er over hodet ingen unnskyldning til å ikke få det til. Nettet svømmer over av videoer, dokumentarer, podcaster, bøker, artikler, nettsamfunn osv. som en kan engasjere seg i. Det er ens eget valg hvilket tema man dukker ned i. Der gjelder det å ikke velge noe som gjør deg selv mer engsterlig og sårbar.

For tiden driver jeg selv å fordype meg i historien til Norge under ulike kriger fra 1. verdenskrig og fremover. Og en del annet...

[dagdrømmer]

Everybody skrev (2 timer siden):

Man føler seg forskjellig fra medisin til medisin, så jeg anbefaler å prøve mange forskjellige.

Ja, jeg bør nok spørre om å få prøve andre medisiner for å se om de kan ha bedre effekt.