Å være motivert for behandling

[AnonymBruker]

Slik jeg har forstått, så er det en del psykiske lidelser der behandlingen i stor grad er at pasienten selv må gjøre seg frisk - ved hjelp av en fagperson. Altså at en får hjelp til å lære hva en selv må gjøre? Feks depresjon, angst, spiseforstyrrelser ++  Mulig jeg formulerer meg feil, eller har misforstått noe, men hovedpoenget mitt er at en selv må ønske å bli frisk, og være villig til å gjøre det som er nødvendig.

Dersom en får innvilget behandling, er det da mulig å også få litt hjelp til å finne motivasjon til det som kreves? 

Anonymkode: f60de...6b8

[kupton]

Du spør om noe helt vesentlig. Jeg vil først skrive om det jeg mener er forskjellen på å ønske/ha lyst til og det å være motivert for.

Hvis noen spør meg om jeg har lyst til/ønsker å vinne klassen min i Birkebeinerrennet 2023, er svaret mitt ubetinget ja.

Men er jeg motivert for det? Nei. Å være motivert for, betyr å være villig til å ta på seg de oppgaver som kreves for å nå målet. Nei, jeg er ikke villig til å trene løping/rulleski/ski 4-6 timer hver dag for å nå det målet.

Om du leser på tråden "På tide å innse at ikke alt kan behandles", vil du se at for å nå målet, er det nødvendig å legge ned betydelig arbeid - og stort sett med betydelig ubehag.

Så til det du spør om til slutt: Ja, det er mulig å få hjelp også med motivasjonen. Du kan blant annet google "motiverende intervju"

[AnonymBruker]

kupton skrev (3 timer siden):

 

Så til det du spør om til slutt: Ja, det er mulig å få hjelp også med motivasjonen. Du kan blant annet google "motiverende intervju"

Takk! Motiverende intervju vet jeg godt hva er, og at det er «mulig» å hjelpe andre mennesker til å finne motivasjon er soleklart.
 

Jeg lurer vel egentlig mer på om det er «akseptabelt» å trenge det i en slik situasjon?  Når «ønsket om å ønske» er stort, men motivasjonen kommer litt til kort kanskje (feks ved depresjon).

Anonymkode: f60de...6b8

[kupton]

Ønsket er absolutt akseptabelt. Det er en opplagt del av behandlers oppgaver.