Å smile når man snakker om noe vanskelig

[dagdrømmer]

Jeg er slik at jeg ofte smiler når jeg snakker om noe vanskelig. Som da jeg snakket med lege før helgen om selvmordstankene og planene jeg hadde. Han skulle vurdere om jeg skulle bli tvangsinnlagt. Og aller helst ville jeg egentlig bare gråte, men likevel bare smilte og smilte jeg og klarte ikke ta meg sammen og slutte med det. 

Noen som har det likt?
Hvordan slutter man?

[AnonymBruker]

Tvangsinnlegge noen som smiler for å vurdere om du er sucidal eller ikke for innleggelse? Jaja.. så har jeg hørt det også! 

Anonymkode: 8e577...919

[Eva Sofie]

dagdrømmer skrev (2 timer siden):

Jeg er slik at jeg ofte smiler når jeg snakker om noe vanskelig. Som da jeg snakket med lege før helgen om selvmordstankene og planene jeg hadde. Han skulle vurdere om jeg skulle bli tvangsinnlagt. Og aller helst ville jeg egentlig bare gråte, men likevel bare smilte og smilte jeg og klarte ikke ta meg sammen og slutte med det. 

Noen som har det likt?
Hvordan slutter man?

Det betyr ikke at du har det mindre vondt, at dine tanker er mindre plagsomme, at du har det mindre vanskelig enn en som sitter å gråter - noe som en del kan se ut til å tenke her på forumet - men det kan f.eks. handle om at du ikke har kontakt med dine egne følelser. Det kan også være en form for å beskytte deg litt, eller å lage en distanse, mellom deg og det vanskelige temaet. Legen burde kanskje tematisert det i samtalen, hvorfor du smilte under et så alvorlig tema? Hva tror du ditt eget svar hadde vært da? (Du trenger ikke svare her på forumet, men mest stilt til deg selv...). 

Er du vant til å sette ord på følelsene dine og hvordan det føles å være deg? Jeg vil tro svaret er negativt. Det henger ofte sammen - men det er selvsagt ingen fasit her i livet.

Jeg er selv en som kan smile når jeg ikke burde. En gang konfronterte terapeuten min meg med det (ikke suicid, men annet alvorlig samtaletema) og ba meg kjenne etter hvorfor jeg følte jeg måtte smile - da kom tårene... Og det ble en fin samtale rundt følelsene jeg måtte skjule ut av det. For det var en beskyttelse i mitt tilfelle, for at jeg ikke skulle komme for tett innpå meg selv.

[dagdrømmer]

Eva Sofie skrev (18 timer siden):

Det betyr ikke at du har det mindre vondt, at dine tanker er mindre plagsomme, at du har det mindre vanskelig enn en som sitter å gråter - noe som en del kan se ut til å tenke her på forumet - men det kan f.eks. handle om at du ikke har kontakt med dine egne følelser. Det kan også være en form for å beskytte deg litt, eller å lage en distanse, mellom deg og det vanskelige temaet. Legen burde kanskje tematisert det i samtalen, hvorfor du smilte under et så alvorlig tema? Hva tror du ditt eget svar hadde vært da? (Du trenger ikke svare her på forumet, men mest stilt til deg selv...). 

Er du vant til å sette ord på følelsene dine og hvordan det føles å være deg? Jeg vil tro svaret er negativt. Det henger ofte sammen - men det er selvsagt ingen fasit her i livet.

Jeg er selv en som kan smile når jeg ikke burde. En gang konfronterte terapeuten min meg med det (ikke suicid, men annet alvorlig samtaletema) og ba meg kjenne etter hvorfor jeg følte jeg måtte smile - da kom tårene... Og det ble en fin samtale rundt følelsene jeg måtte skjule ut av det. For det var en beskyttelse i mitt tilfelle, for at jeg ikke skulle komme for tett innpå meg selv.

Tusen takk for svar. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har ikke kontakt med følelsene mine og det er noe jeg har slitt med lenge, jeg er heller ikke vandt til å sette ord på følelsene mine og i tillegg kan jeg kjenne meg igjen i de andre punktene du nevner. Har stilt meg selv spørsmålet du spør og det var lærerikt og fikk meg til å forstå meg selv bedre. 

[dagdrømmer]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Tvangsinnlegge noen som smiler for å vurdere om du er sucidal eller ikke for innleggelse? Jaja.. så har jeg hørt det også! 

Anonymkode: 8e577...919

Nei, det var ikke grunnen 🙂

[Grendel]

For hva det er verd:

Jeg hørte en podcast med norges fremste ekspert på politiavhør.

Før trodde man at et voldtektsoffer gråt eller var i sjokk når de ble avhørt. Ellers ble hun kansje ansett som lite troverdig.

Nå vet man at det er helt normalt å le når man forteller om sånt. Det finnes ingen fasit.

Jeg har gjort det samme selv etter en ulykke jeg var vitne til. Folk ble skadd, men ikke alvorlig. Vi snakker om en eksplosjon som fikk vegger til å flytte seg. Jeg fikk latterkick da jeg skulle fortelle om det. (Men jeg følte lettelse også)

[emilie321]

Grendel skrev (10 minutter siden):

For hva det er verd:

Jeg hørte en podcast med norges fremste ekspert på politiavhør.

Før trodde man at et voldtektsoffer gråt eller var i sjokk når de ble avhørt. Ellers ble hun kansje ansett som lite troverdig.

Nå vet man at det er helt normalt å le når man forteller om sånt. Det finnes ingen fasit.

Jeg har gjort det samme selv etter en ulykke jeg var vitne til. Folk ble skadd, men ikke alvorlig. Vi snakker om en eksplosjon som fikk vegger til å flytte seg. Jeg fikk latterkick da jeg skulle fortelle om det. (Men jeg følte lettelse også)

Jeg kan også smile/le i situasjoner hvor det ikke er "normalt" å le. Akkurat som jeg kan bli sint i situasjoner hvor en burde bli lettet og/eller glad. Feks så var en av mine nærmeste borte veldig lenge. Vedkommende skulle bare gå en liten fjelltur, men det ble sent før vedkommende kom tilbake. En leteaksjon skulle akkurat settes igang da vedkommende kom. Istedenfor å bli lettet og glad, så ble jeg flyforbannet.. Nå varte ikke det så lenge før lettelsen og gleden kom, men allikevel...

[Eva Sofie]

Det finnes etter hvert flere gode bøker om følelser, men en bra bok jeg selv nylig har startet på, og som også er strukturert og relativt lettlest for en ikke-fagperson, er boken "Følelser - Kjennetegn, funksjon og vrangsider" av psykolog Tone Normann-Eide.

Hun skriver i boken om 12 følelser i hvert sitt kapittel, hvorfor de oppstår, hvilken funksjon de har, når det ev. går over til å bli sykelig osv.

Interessant bok. Hun tar også for seg hva det har å si for følelseslivet vårt om tilknytningen tidlig i livet på noen måte kommer i "ubalanse" og går inn på de ulike formene for ustabil/dårlig tilknytning tidlig i livet.