Oppmerksomhetsyk?

[AnonymBruker]

Om man ønsker hjelp for selvmordstanker men ikke får det så blir man sint og sur, mens når man først får det etter å ha fortalt om tankene til noen så vil man ikke ha det og man ender opp tvangsinnlagt istedeb. Er man oppmerksomhetsyk da? 

Anonymkode: 0379d...d7b

[Fru2020]

Ja alt handler om å få oppmerksomhet. Det er ikke smerte innvolvert i det hele tatt.

Personer med selvmordstanker som faktisk ikke lykkes i å ta selvmord er egentlig bare bortskjemte unger som ikke tåler at andre er i fokus de vil ha alt selv.

[Everybody]

Nei, jeg tviler på at veldig mange gjør det for oppmerksomhet, kanskje noen. Man skal ha det ganske jævlig for å be om å bli innlagt for selvmordsrisiko, da mener man alvor. Ikke vet jeg hvor vanlig det er å bli tvangsinnlagt for det heller, tror ikke det er veldig vanlig.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (17 minutter siden):

Nei, jeg tviler på at veldig mange gjør det for oppmerksomhet, kanskje noen. Man skal ha det ganske jævlig for å be om å bli innlagt for selvmordsrisiko, da mener man alvor. Ikke vet jeg hvor vanlig det er å bli tvangsinnlagt for det heller, tror ikke det er veldig vanlig.

Det er ikke vanlig i det hele tatt. Det skal ganske mye til for å tvangsinnlegge noen på det grunnlaget, og som regel så er den type innleggelser svært korte da man ikke skal få bruke det som en form for flukt og mestring.

Anonymkode: 64246...d5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Det er ikke vanlig i det hele tatt. Det skal ganske mye til for å tvangsinnlegge noen på det grunnlaget, og som regel så er den type innleggelser svært korte da man ikke skal få bruke det som en form for flukt og mestring.

Anonymkode: 64246...d5f

Hvor psyke er ikke de som har bestemt at dette er en form for flukt og mestring!?!? 

Anonymkode: ee261...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvor psyke er ikke de som har bestemt at dette er en form for flukt og mestring!?!? 

Anonymkode: ee261...2c4

Det vet ikke jeg noe om, men de er kjempestrenge på innleggelser når folk er suicidale av en grunn, og det er fordi vedkommende ikke skal bli avhengig av å legges inn hver gang tankene kommer. Som regel så er det ønskelig at personen skal være hjemme og heller ha hyppigere oppfølging poliklinisk eller annen oppfølging utenfor sengepost så langt det lar seg gjøre.

Det er også sinnsykt mange om plassen, noe som er mye av grunnen til at selv om noen mennesker ser ut til å få innleggelser nærmest med å knipse og hulke litt, så er det andre som ikke får en tiendedel av det samme selv om de har det like ille. Det er rett og slett ikke nok plass, og da prioriteres som regel de som er utagerende og har vist at de flere ganger er til fare for seg selv ved å ruse seg psykotisk eller har alvorlige selvmordsforsøk som ender i skader som lammelser og hjerneskader.

Anonymkode: 64246...d5f

[frosken]

Fru2020 skrev (På 20.9.2022 den 18.08):

Ja alt handler om å få oppmerksomhet. Det er ikke smerte innvolvert i det hele tatt.

Personer med selvmordstanker som faktisk ikke lykkes i å ta selvmord er egentlig bare bortskjemte unger som ikke tåler at andre er i fokus de vil ha alt selv.

Det ene utelukker ikke nødvendigvis elementer av det andre. Og det at det er få som fungerer sånn, utelukker ikke at det finnes noen. 
 

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2022 den 18.00):

Om man ønsker hjelp for selvmordstanker men ikke får det så blir man sint og sur, mens når man først får det etter å ha fortalt om tankene til noen så vil man ikke ha det og man ender opp tvangsinnlagt istedeb. Er man oppmerksomhetsyk da? 

Anonymkode: 0379d...d7b

Jeg ville ikke sagt oppmerksomhetssyk, men at  det er en del umodenhet involvert. 

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2022 den 21.10):

Hvor psyke er ikke de som har bestemt at dette er en form for flukt og mestring!?!? 

Anonymkode: ee261...2c4

Hva mener du? 
For en del er det åpenbart noe som for en stor del handler om flukt og mestring.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2022 den 21.26):

Det vet ikke jeg noe om, men de er kjempestrenge på innleggelser når folk er suicidale av en grunn, og det er fordi vedkommende ikke skal bli avhengig av å legges inn hver gang tankene kommer. Som regel så er det ønskelig at personen skal være hjemme og heller ha hyppigere oppfølging poliklinisk eller annen oppfølging utenfor sengepost så langt det lar seg gjøre.

Det er også sinnsykt mange om plassen, noe som er mye av grunnen til at selv om noen mennesker ser ut til å få innleggelser nærmest med å knipse og hulke litt, så er det andre som ikke får en tiendedel av det samme selv om de har det like ille. Det er rett og slett ikke nok plass, og da prioriteres som regel de som er utagerende og har vist at de flere ganger er til fare for seg selv ved å ruse seg psykotisk eller har alvorlige selvmordsforsøk som ender i skader som lammelser og hjerneskader.

Anonymkode: 64246...d5f

Håper de skiller mellom «førstegangs»og «gjengangere».

Anonymkode: ee261...2c4

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 minutt siden):

Hva mener du? 
For en del er det åpenbart noe som for en stor del handler om flukt og mestring.

En fluktfølelse forstår jeg. Sliter mer med å forstå at dette gir en mestringsfølelse!? -Men opplys meg gjerne.

Anonymkode: ee261...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

En fluktfølelse forstår jeg. Sliter mer med å forstå at dette gir en mestringsfølelse!? -Men opplys meg gjerne.

Anonymkode: ee261...2c4

Det kan være to former for mestringsfølelse slik jeg ser det:

1: Man føler ikke at man mestrer livet med sykdommen på egenhånd, og vil ha noen til å ta over og passe på slik at man ikke trenger å mestre det der ute på egen hånd.

2: Man oppnådde det man ville, dvs man klarte å få manipulert til seg enda en innleggene noe som girmestringsfølelse i at de fikk viljen sin.

 

Anonymkode: 64246...d5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Håper de skiller mellom «førstegangs»og «gjengangere».

Anonymkode: ee261...2c4

Det tror jeg de som regel gjør, dog har jeg hørt om unntak hvor folk som aldri har vært lagt inn tidligere ikke har fått hjelp.

Det er nok lettere å få hjelp fort for de som skriker høyest og utagerer, men det er som regel de som ikke nyttiggjøre eg hjelpen på samme måte som de som klarer å kommunisere mer effektivt.

Anonymkode: 64246...d5f

[Cesium]

Jeg har ei venninne som fungerer på det viset.

Tidligere har hun overdrevet for å få den hjelpen hun følte hun trengte. Hun ble oppfordret til å uttrykke behovene sine på andre måter enn trusler. Så hun prøver det i møte med legevakta, men da erfarer hun å ikke få samme hjelpen. Det fører til følelse av frustrasjon og håpløshet som kommer til uttrykk som sinne. Så da er det tilbake til trusler. Og da blir hun gjerne tvangsinnlagt. Men da kan hun bli sint og frustrert fordi hennes faktiske situasjon blir bagatellisert. Hun har sagt til meg noe ala "De gir faen i hvordan jeg har det, de vil bare ikke ha et liv på samvittigheten." Da er det ikke noe okay å være innlagt heller, når hun føler at ingen på avdelingen egentlig bryr seg. 

Dette er kun hennes opplevelse.

Min tanke er at hun får alt for dårlig og helt feil hjelp. Systemet svikter ofte pasienter med sånn type problematikk. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (3 timer siden):

Jeg ville ikke sagt oppmerksomhetssyk, men at  det er en del umodenhet involvert. 

Jeg vet ikke om jeg ville kalle det verken oppmerksomhetssyk eller umodenhet, jeg. Har lest det meste i denne tråden og det jeg ser er syke pasienter med et stort behov for hjelp. Dessverre virker det til at pasientene må legge seg på et lavmål for å få den hjelpa de trenger. Psykiatrien/andre kan tenke at disse pasientene er oppmerksomhetssyke, umodne, utspekulerte, manipulerende osv., men hva om de egentlig bare er glupe nok til å se muligheter til å få den hjelpa de så sårt trenger? 

Hva gjør vi ikke alle om vi blir desperate nok?

Jeg har hørt fullt ut oppegående eldre mennesker i somatikken si at de føler seg nødt til å LYVE seg sykere enn de er for å få hjelp!!!?? 

Anonymkode: ee261...2c4

[AnonymBruker]

Cesium skrev (2 timer siden):

Jeg har ei venninne som fungerer på det viset.

Tidligere har hun overdrevet for å få den hjelpen hun følte hun trengte. Hun ble oppfordret til å uttrykke behovene sine på andre måter enn trusler. Så hun prøver det i møte med legevakta, men da erfarer hun å ikke få samme hjelpen. Det fører til følelse av frustrasjon og håpløshet som kommer til uttrykk som sinne. Så da er det tilbake til trusler. Og da blir hun gjerne tvangsinnlagt. Men da kan hun bli sint og frustrert fordi hennes faktiske situasjon blir bagatellisert. Hun har sagt til meg noe ala "De gir faen i hvordan jeg har det, de vil bare ikke ha et liv på samvittigheten." Da er det ikke noe okay å være innlagt heller, når hun føler at ingen på avdelingen egentlig bryr seg. 

Dette er kun hennes opplevelse.

Min tanke er at hun får alt for dårlig og helt feil hjelp. Systemet svikter ofte pasienter med sånn type problematikk. 

Psykiatrien gjør mye bra. Men de gjør mye som ikke er fullt så bra også. Dessverre.

Anonymkode: ee261...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2022 den 21.26):

Det vet ikke jeg noe om, men de er kjempestrenge på innleggelser når folk er suicidale av en grunn, og det er fordi vedkommende ikke skal bli avhengig av å legges inn hver gang tankene kommer. Som regel så er det ønskelig at personen skal være hjemme og heller ha hyppigere oppfølging poliklinisk eller annen oppfølging utenfor sengepost så langt det lar seg gjøre.

Det er også sinnsykt mange om plassen, noe som er mye av grunnen til at selv om noen mennesker ser ut til å få innleggelser nærmest med å knipse og hulke litt, så er det andre som ikke får en tiendedel av det samme selv om de har det like ille. Det er rett og slett ikke nok plass, og da prioriteres som regel de som er utagerende og har vist at de flere ganger er til fare for seg selv ved å ruse seg psykotisk eller har alvorlige selvmordsforsøk som ender i skader som lammelser og hjerneskader.

Anonymkode: 64246...d5f

Jeg skjønner at dette ikke er lett for verken pasienter eller på det administrative plan. Kanskje på tide å tenke nytt? Utenfor «boka»?

Anonymkode: ee261...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det kan være to former for mestringsfølelse slik jeg ser det:

1: Man føler ikke at man mestrer livet med sykdommen på egenhånd, og vil ha noen til å ta over og passe på slik at man ikke trenger å mestre det der ute på egen hånd.

2: Man oppnådde det man ville, dvs man klarte å få manipulert til seg enda en innleggene noe som girmestringsfølelse i at de fikk viljen sin.

 

Anonymkode: 64246...d5f

Tror du det er pasientene selv som har gitt uttrykk for mestringsfølelse? Eller er det psykiatrien som har tenkt den tanken?

Anonymkode: ee261...2c4

[frosken]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

En fluktfølelse forstår jeg. Sliter mer med å forstå at dette gir en mestringsfølelse!? -Men opplys meg gjerne.

Anonymkode: ee261...2c4

Jeg tror ikke det gir mestringsfølelse, - men at det rent konkret kan være en måte å håndtere psykisk smerte. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke om jeg ville kalle det verken oppmerksomhetssyk eller umodenhet, jeg. Har lest det meste i denne tråden og det jeg ser er syke pasienter med et stort behov for hjelp. Dessverre virker det til at pasientene må legge seg på et lavmål for å få den hjelpa de trenger. Psykiatrien/andre kan tenke at disse pasientene er oppmerksomhetssyke, umodne, utspekulerte, manipulerende osv., men hva om de egentlig bare er glupe nok til å se muligheter til å få den hjelpa de så sårt trenger? 

Ja, jeg er enig med deg at ord som oppmerksomhettsyk, manipulering m.m. er feil begrep i de fleste tilfeller - med enkelte unntak som @frosken så riktig påpeker.

Men får man egentlig en god og konstruktiv hjelp med å bli tilbudt brannslukking gjennom å få hjelp på denne måten? For meg fremstår det som uhyggelig slitsom/utmattende tilværelse - både for pasient og hjelpere. Jeg sier det basert på egen erfaring da jeg var svingdørpasient for nå nærmere 17-18 år siden, pga. mye alvorlig selvskading, og jeg husker det som en utmattende og slitsom tid. Sett tilbake i tid, hjalp det meg lite der og da - og sykepleierne og legene  hadde fullstendig rett i at å lære meg andre måter å uttrykke min smerte, redsel, avsky for meg selv, selvhat osv. var mer hensiktsmessig for å få virksom hjelp på lang sikt. Brannslukking går ut på å behandle nettopp brannen, dvs. symptomene, og ikke årsaken bak. Men det er vanskelig å se det selv når en står midt i stormen.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har hørt fullt ut oppegående eldre mennesker i somatikken si at de føler seg nødt til å LYVE seg sykere enn de er for å få hjelp!!!?? 

Anonymkode: ee261...2c4

Jo, dette kan jeg godt forstå, etter en del møter med somatikken de siste årene, men jeg selv har ikke måttet overdrive egne tilstander. Det jeg ser er viktig for å bli tatt på alvor, er å være tydelig i kommunikasjon både muntlig og skriftlig. Samme prinsippet som jeg ser er verdifullt i psykiatrien og som man kommer lengst med, etter min oppfatning. 

Men generelt er det trist at man må kjempe slik for å få hjelp. Og det er jo ikke bare innen helsevesenet, men også til dels kommunale tjenester. Da blir det en skjev fordeling av hjelpen - det sier seg selv. De som orker å kjempe eller har noen å kjempe for seg. Slik skal det ikke være.