Nedtrapping av medisiner

[Fru2020]

Jeg har halvert dosen på antidepressiva (Fontex) Den siste halvannen måneden. 

Kan det ha vært en påvirkende faktor for den nedturen jeg har nå? Hva er sannsynligheten for det?

Jeg tror heller at grunnen er at jeg har vært svært travel den siste måneden med tre helgeturer på kurs, aktiviteter hver dag og hver ettermiddag. I tillegg merker jeg økt trykk pga temaene i gruppeterapien.

Jeg mener å huske at jeg merket absolutt ingen endring når jeg begynte på medisinene. Derfor tror jeg ikke at de ikke har gjort mer for meg enn å sløve sinnet mitt.

 

[Glitter]

Hva med: En kombinasjon?

[Fru2020]

Glitter skrev (12 minutter siden):

Hva med: En kombinasjon?

Hva tenker du?

[ISW]

Jeg tror definitivt du er dårligere fordi du slutter med medisiner. Men det er nok en kombinasjon av det og mye stress - medisiner øker toleransen din for stress og ubehag. 

[Glitter]

Fru2020 skrev (20 minutter siden):

Hva tenker du?

Både mye stress og belastning, nedtrapping på medisiner, men kanskje også det du sa: "Jeg er ferdig med å være syk". Kanskje var du ikke det, og klart det føles jævlig å innse.

[Fru2020]

Glitter skrev (16 minutter siden):

Både mye stress og belastning, nedtrapping på medisiner, men kanskje også det du sa: "Jeg er ferdig med å være syk". Kanskje var du ikke det, og klart det føles jævlig å innse.

Jeg trodde oppriktig at jeg var ferdig med å være syk. At alt som falt på plass i løpet av våren var den medisinen jeg trengte. 

Jeg tenker fremdeles at nedtrappingen ikke har noe med dette å gjøre. Bare hun ene pårørende min som er lege som var veldig opptatt av dette.

[Glitter]

Fru2020 skrev (16 minutter siden):

Jeg trodde oppriktig at jeg var ferdig med å være syk. At alt som falt på plass i løpet av våren var den medisinen jeg trengte. 

Jeg tenker fremdeles at nedtrappingen ikke har noe med dette å gjøre. Bare hun ene pårørende min som er lege som var veldig opptatt av dette.

Ok. 

Ja jeg skjønner du trodde oppriktig dette. Jeg var dog skeptisk. Jeg tenker bedring er en prosess. Ja det gikk bra lenge, men jeg er ikke overrasket nå. Jeg opplevde din bastante mening om å være ferdig med å være syk som å egentlig ikke ha helt innsikt i at ting plutselig går over. Jeg har egentlig tenkt at dette ville komme. 

Fallhøyden fra det kan være SÅ stor. For tung å bære faktisk. Jeg også lurer på din PF da. Kanskje får du ustabile symptomer når du egentlig er deprimert, men du klarte deg jo lenge nå. Og du fikk til mye.

(Men jeg har ikke rett/forutsetning til å vite. Jeg bare har opplevd selv å bli misforstått, og din evne til å tåle feks kritikk. Du er god på det). Jeg har jo ikke samme evne. Og det øker min enighet om at jeg har PF selv om skjema sier noe annet.

Endret 26. september 2022 av Glitter

[Fru2020]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg tror definitivt du er dårligere fordi du slutter med medisiner. Men det er nok en kombinasjon av det og mye stress - medisiner øker toleransen din for stress og ubehag. 

Jeg liker ikke å høre dette. Jeg tenker at grunnen til at jeg ikke opplever glede i livet på samme måte som før er på grunn av medisinene.

[Fru2020]

Glitter skrev (16 minutter siden):

Ok. 

Ja jeg skjønner du trodde oppriktig dette. Jeg var dog skeptisk. Jeg tenker bedring er en prosess. Ja det gikk bra lenge, men jeg er ikke overrasket nå. Jeg opplevde din bastante mening om å være ferdig med å være syk som å egentlig ikke ha helt innsikt i at ting plutselig går over. Jeg har egentlig tenkt at dette ville komme. 

Fallhøyden fra det kan være SÅ stor. For tung å bære faktisk. Jeg også lurer på din PF da. Kanskje får du ustabile symptomer når du egentlig er deprimert, men du klarte deg jo lenge nå. Og du fikk til mye.

(Men jeg har ikke rett/forutsetning til å vite. Jeg bare har opplevd selv å bli misforstått, og din evne til å tåle feks kritikk. Du er god på det). Jeg har jo ikke samme evne. Og det øker min enighet om at jeg har PF selv om skjema sier noe annet.

Det var nok flere med deg som tenkte at jeg kunne bli dårlig igjen. En vernepleier som jobber i koret sa til meg nå får du nyte de dagene du har. Da tenkte jeg at hun tror jeg blir dårlig igjen, men det blir jeg ikke. Men dere fikk rett.

Jeg mener at symptomene på pf bare et synlig ved depresjoner som du skriver. Skulle det være en pf skulle det vært synlig hele tiden og i alle områder av livet.

[Glitter]

Fru2020 skrev (3 minutter siden):

Det var nok flere med deg som tenkte at jeg kunne bli dårlig igjen. En vernepleier som jobber i koret sa til meg nå får du nyte de dagene du har. Da tenkte jeg at hun tror jeg blir dårlig igjen, men det blir jeg ikke. Men dere fikk rett.

Jeg mener at symptomene på pf bare et synlig ved depresjoner som du skriver. Skulle det være en pf skulle det vært synlig hele tiden og i alle områder av livet.

Enig i både første og andre avsnitt. 

Har du pleid å være høy da? Vanskelig for meg å si om din motstand mot PF er riktig eller ikke. Men jeg syntes du var fryktelig bastant om at nå var alt over. Hvis du skjønner? 

Handler ikke om å ha rett. ❤

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (5 minutter siden):

Jeg liker ikke å høre dette. Jeg tenker at grunnen til at jeg ikke opplever glede i livet på samme måte som før er på grunn av medisinene.

 

Er det ikke bedre å ha medisiner som demper følelsene litt enn å skulle tilbake til x-antall innleggelser, intoxer og barnevernsmeldinger som fører til at gutten din får enda mindre tid hos deg?

Noen er nødt til å ha medisiner resten av livet for å ha en ok livskvalitet selv om de klarte seg uten før. Skal mennesker med fysisk sykdom slutte eller ha som mål å slutte med medisiner som gir dem bedre livskvalitet bare fordi man tidligere har klart seg uten? Skal kreftpasienter slutte på cellegiften fordi de mister hår og får bivirkninger i form av smerter og oppkast? eller epileptikere som får anfall fordi de vil ikke ha bivirkningene av økt matlyst og utmattethet?

ISW sier noe veldig klokt i innlegget over. Medisiner kan hjelpe med at man klarer å stå i ubehaget lengre enn man ville gjort uten. Jeg har merket det selv på medisiner jeg har tatt tidligere som primært har vært mot angstlidelser og depresjoner. Jeg gikk fra å klare å ha et sosialt liv, gå på byen, gå på skole og snakke med medelever til å gjemme meg for naboen og få panikkanfall hvis venner kom på besøk fordi jeg hadde så skyhøy sosialangst. På medisiner kunne jeg fortsatt være nervøs, men ikke i nærheten så dårlig som jeg ble uten.

Anonymkode: c1eaf...b02

[frosken]

Fru2020 skrev (2 timer siden):

Det var nok flere med deg som tenkte at jeg kunne bli dårlig igjen. En vernepleier som jobber i koret sa til meg nå får du nyte de dagene du har. Da tenkte jeg at hun tror jeg blir dårlig igjen, men det blir jeg ikke. Men dere fikk rett.

Jeg mener at symptomene på pf bare et synlig ved depresjoner som du skriver. Skulle det være en pf skulle det vært synlig hele tiden og i alle områder av livet.

Det jeg synes er likt enten du er deprimert eller ikke, er en form for rigiditet og manglende vilje/evne til å justere. Du insisterer på at ting er akkurat slik du ser det - enten når det gjelder at du mente du hadde en ganske voldsom kapasitet mht frivillig arbeid, bruk av medisiner, kvaliteten i omsorgen for gutten din, og selvmordstanker når de kommer.  Med noe større fleksibilitet ville du vært i stand til å ta flere momenter med i betraktning samtidig. 

[Fru2020]

Glitter skrev (4 timer siden):

Enig i både første og andre avsnitt. 

Har du pleid å være høy da? Vanskelig for meg å si om din motstand mot PF er riktig eller ikke. Men jeg syntes du var fryktelig bastant om at nå var alt over. Hvis du skjønner? 

Handler ikke om å ha rett. ❤

Jeg har aldri opplevd å være høy over tid så jeg har ikke bipolar. Jeg mener det er den tilbakevendende depresjonsdiagnosen som er rett og som fører til svingninger.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Er det ikke bedre å ha medisiner som demper følelsene litt enn å skulle tilbake til x-antall innleggelser, intoxer og barnevernsmeldinger som fører til at gutten din får enda mindre tid hos deg?

Noen er nødt til å ha medisiner resten av livet for å ha en ok livskvalitet selv om de klarte seg uten før. Skal mennesker med fysisk sykdom slutte eller ha som mål å slutte med medisiner som gir dem bedre livskvalitet bare fordi man tidligere har klart seg uten? Skal kreftpasienter slutte på cellegiften fordi de mister hår og får bivirkninger i form av smerter og oppkast? eller epileptikere som får anfall fordi de vil ikke ha bivirkningene av økt matlyst og utmattethet?

ISW sier noe veldig klokt i innlegget over. Medisiner kan hjelpe med at man klarer å stå i ubehaget lengre enn man ville gjort uten. Jeg har merket det selv på medisiner jeg har tatt tidligere som primært har vært mot angstlidelser og depresjoner. Jeg gikk fra å klare å ha et sosialt liv, gå på byen, gå på skole og snakke med medelever til å gjemme meg for naboen og få panikkanfall hvis venner kom på besøk fordi jeg hadde så skyhøy sosialangst. På medisiner kunne jeg fortsatt være nervøs, men ikke i nærheten så dårlig som jeg ble uten.

Anonymkode: c1eaf...b02

Du har rett i alt du skriver og jeg ville skrevet det til en annen om han spurte om det samme som meg.

Men jeg føler meg som et eksperiment. Jeg føler at de ikke satte meg på medisiner for at de trodde de kom til å hjelpe, men bare for å gjøre noe. Medisiner førte heller ikke til noen endring. Jeg følte meg ikke bedre etter å ha begynt på medisiner og var like ustabil. 

Hvis de har rett i at jeg har pf så er det jo heller ikke medisiner som hjelper.

frosken skrev (1 time siden):

Det jeg synes er likt enten du er deprimert eller ikke, er en form for rigiditet og manglende vilje/evne til å justere. Du insisterer på at ting er akkurat slik du ser det - enten når det gjelder at du mente du hadde en ganske voldsom kapasitet mht frivillig arbeid, bruk av medisiner, kvaliteten i omsorgen for gutten din, og selvmordstanker når de kommer.  Med noe større fleksibilitet ville du vært i stand til å ta flere momenter med i betraktning samtidig. 

Tenker du det som et symptom på en personlighetsforstyrrelse? Jeg er enig med deg i at jeg til tider kan være veldig rigid. Det har jeg nok vært hele livet. Spesielt i forhold til meg selv. Kravene jeg setter til meg selv er absolutt perfeksjon og det finnes ingen alternativ.

Jeg er rigid også i gode perioder.

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (13 timer siden):

Jeg har aldri opplevd å være høy over tid så jeg har ikke bipolar. Jeg mener det er den tilbakevendende depresjonsdiagnosen som er rett og som fører til svingninger.

Du har rett i alt du skriver og jeg ville skrevet det til en annen om han spurte om det samme som meg.

Men jeg føler meg som et eksperiment. Jeg føler at de ikke satte meg på medisiner for at de trodde de kom til å hjelpe, men bare for å gjøre noe. Medisiner førte heller ikke til noen endring. Jeg følte meg ikke bedre etter å ha begynt på medisiner og var like ustabil. 

Hvis de har rett i at jeg har pf så er det jo heller ikke medisiner som hjelper.

Tenker du det som et symptom på en personlighetsforstyrrelse? Jeg er enig med deg i at jeg til tider kan være veldig rigid. Det har jeg nok vært hele livet. Spesielt i forhold til meg selv. Kravene jeg setter til meg selv er absolutt perfeksjon og det finnes ingen alternativ.

Jeg er rigid også i gode perioder.

 

Okei. Ja kan jo godt hende du har tilbakevendende depressiv lidelse. 

Det du beskriver om å være rigid og perfeksjon i forhold til deg selv er jo ikke uvanlige trekk ved PF. Men man kan jo ha slike trekk uten at det er PF også da. 

[Fru2020]

Glitter skrev (1 time siden):

Okei. Ja kan jo godt hende du har tilbakevendende depressiv lidelse. 

Det du beskriver om å være rigid og perfeksjon i forhold til deg selv er jo ikke uvanlige trekk ved PF. Men man kan jo ha slike trekk uten at det er PF også da. 

Rigidheten kan kanskje være et symptom på pf. Men jeg mener at jeg fungerer så pass bra i andre ting at jeg ikke kvalifiserer. Relasjoner for eksempel.

[hattifnattus]

Fru2020 skrev (16 timer siden):

 

Du har rett i alt du skriver og jeg ville skrevet det til en annen om han spurte om det samme som meg.

Men jeg føler meg som et eksperiment. Jeg føler at de ikke satte meg på medisiner for at de trodde de kom til å hjelpe, men bare for å gjøre noe. Medisiner førte heller ikke til noen endring. Jeg følte meg ikke bedre etter å ha begynt på medisiner og var like ustabil. 

 

 

Men med tanke på hvor stort hjelpenettverk du har og har hatt de siste årene, hvorfor skulle de sette deg på medisiner bare for å gjøre noe? Tenker du det samme om alle innleggelsene og den andre oppfølgingen du får som ikke er medikamenter? At du bare ble satt på det for å gjøre noe? Hvis ikke, hvorfor har du den tanken rundt medisinene og ikke alt det andre?

Det er ikke alle medisiner som er full klaff med det første heller. Da jeg fikk epilepsidiagnosen min som 5åring så tok det 6 år på forskjellige medisiner før vi fant en som stoppet anfallene mine. Sånn er det i psykiatrien også. Jeg har gått på medisiner der også som ikke har fungert og derfor prøvd å bytte til noe som har vist seg å fungere bedre på meg. 

Og mange medisiner vil ikke gi noen mirakuløs bedring og gi deg det gamle livet ditt tilbake,  men de kan hjelpe på å gjøre sykdommen mer levelig slik at du får får deltatt mer i livet som på sikt vil gi deg bedre livskvalitet