Gråter dere når dere er i samtale behandlingen deres?

[AnonymBruker]

Selv så gråter jeg når psykologen får meg til å snakke om de aller vondeste tingene, selvom det er ikke lett for jeg ofte unngår å gå inn på detaljene så på den måte har jeg klart å unngå å gråte mange av timene. På en måte skulle ejg ønske psykologen så dette og presset meg litt mer til å ikke gå rundt grøten og på den måten unngå å snakke om de aller vondeste detaljene.. 

Anonymkode: 4951f...2c9

[Glitter]

Av og til gråter jeg. Alt fra noen få tårer til en sjelden gang skikkelig følelsesutbrudd. 

Du kan jo si til din behandler at du gjerne vil pushes litt mer. Men så må du også se om du kan pushe deg selv til å gå helt inn i det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Selv så gråter jeg når psykologen får meg til å snakke om de aller vondeste tingene, selvom det er ikke lett for jeg ofte unngår å gå inn på detaljene så på den måte har jeg klart å unngå å gråte mange av timene. På en måte skulle ejg ønske psykologen så dette og presset meg litt mer til å ikke gå rundt grøten og på den måten unngå å snakke om de aller vondeste detaljene.. 

Anonymkode: 4951f...2c9

Har hendt. Men ikke ofte. Noen år siden sist.

Anonymkode: 73bd8...7ce

[Ikkeanonymnok]

Sjeldent, men det hender om jeg ikke lenger klarer å holde det inni meg.

[hattifnattus]

Har aldri grått i behandling.

[AnonymBruker]

hattifnattus skrev (29 minutter siden):

Har aldri grått i behandling.

Blir du tatt seriøs for det om? 

Anonymkode: 4951f...2c9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke følelsene mine lenger.. føler jeg lever i min egen lille verden 

Anonymkode: 55b28...b5f

[Marye]

Har grått ofte

[hattifnattus]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Blir du tatt seriøs for det om? 

Anonymkode: 4951f...2c9

Går ikke i behandling nå lengre, men opplevde at de tok meg på alvor ja. De så jo at jeg var preget og hadde det vondt selv om jeg ikke klarte å gråte foran dem. Hvis ting var ekstra vanskeligmed tanke på selvskading eller selvmordstanker så sa jeg alltid ifra, og jeg fikk alltid beskjed om å ringe enten dem eller legevakten så skulle de hjelpe om det ble for mye.

 

[Fru2020]

Jeg gråter av og til når det er snakk om at jeg ikke tror det blir bedre eller det handler om sønnen min. Gråter ikke når vi snakker om traumer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Blir du tatt seriøs for det om? 

Anonymkode: 4951f...2c9

Jeg har blitt det i alle fall. De stoler på det jeg sier, og det de ser, de kan jo se på annet enn gråt. Som kroppsholdning, bevegeksestempo, mimikk...

Anonymkode: 73bd8...7ce

[Reiseradio]

Jeg har sluttet å gråte hjemme de siste årene. Trodde det var tomt for tårer. Men etter jeg startet i behandling på dps så har det kommet noen tårer og skjelvende hake.. Ikke når jeg snakker om de vondeste minnene, men de kommer når jeg blir speilet og gjenfortalt om hun har forstått meg riktig. Og det høres så ille ut når det kommer fra en annen. Som om jeg synes synd på den personen hun snakker om. Også er det meg selv jeg gråter for. 

[AnonymBruker]

Har gått til samtaler i snart 20 år og aldri grått.  Regner med at grunnen til det er oppveksten, der det var mye psykisk mishandling og alt som ble oppfattet som svakhet ble straffet. Så det sittt støpt i ryggmargen å aldri vise meg "svak" og sårbar.  Tenker at å fungere på denne måten gjelder for mange som har opplevd mishandling og omsorgssvikt i barndommen. En har lært allerede som barn,å  fjerne seg følelsesmessige fra det som er vondt, for å overleve, og for å kunne fungere. 

Så er det selfølgelig helt normalt å gråte også, jeg blir av og til litt misunnelig på de som kan det. Lettere for behandleren å forstå hvordan en har det da. Selv blir jeg rolig ,kald og følelseløs .

 

 

Anonymkode: 808cd...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har gått til samtaler i snart 20 år og aldri grått.  Regner med at grunnen til det er oppveksten, der det var mye psykisk mishandling og alt som ble oppfattet som svakhet ble straffet. Så det sittt støpt i ryggmargen å aldri vise meg "svak" og sårbar.  Tenker at å fungere på denne måten gjelder for mange som har opplevd mishandling og omsorgssvikt i barndommen. En har lært allerede som barn,å  fjerne seg følelsesmessige fra det som er vondt, for å overleve, og for å kunne fungere. 

Så er det selfølgelig helt normalt å gråte også, jeg blir av og til litt misunnelig på de som kan det. Lettere for behandleren å forstå hvordan en har det da. Selv blir jeg rolig ,kald og følelseløs .

 

 

Anonymkode: 808cd...f41

Men siden du har fått tilbud i 20år der så må du jo tydeligvis bli forstått ganske bra selvom du ikke gråter? 

Anonymkode: 4951f...2c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men siden du har fått tilbud i 20år der så må du jo tydeligvis bli forstått ganske bra selvom du ikke gråter? 

Anonymkode: 4951f...2c9

Selvfølgelig. 

Anonymkode: 808cd...f41