Er det sunt å gruble på traumer?

[AnonymBruker]

Dykke ned i dem for å få svar på hvorfor man er som man er osv?

Anonymkode: 16beb...248

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dykke ned i dem for å få svar på hvorfor man er som man er osv?

Anonymkode: 16beb...248

Tror ikke det er sunt nei. 

[Everybody]

Man vil jo finne ut av det og få svar på hvorfor ting er som det er. Men det er ikke sunt å gruble hele dagen på ting som allerede har skjedd og kanskje ikke er noe å gjøre noe med. Bedre å finne noe annet å gjøre og få tankene over på noe annet.

[kupton]

https://www.vg.no/forbruker/helse/i/Ll4bW4/psykolog-seks-steg-til-mindre-bekymring

Hun kommer med boka "Snakk mindre om det. Seks steg til mindre bekymring"

[AnonymBruker]

kupton skrev (På 16.12.2022 den 9.29):

https://www.vg.no/forbruker/helse/i/Ll4bW4/psykolog-seks-steg-til-mindre-bekymring

Hun kommer med boka "Snakk mindre om det. Seks steg til mindre bekymring"

Betalingsmur.

Anonymkode: 16beb...248

[kupton]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Betalingsmur.

Anonymkode: 16beb...248

Jeg vet, og admin tillater ikke klipp og lim fra slikt. Men kanskje verdt det å kjøpe papirutgaven av denne, eller lese den på biblioteket. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2022 den 11.07):

Dykke ned i dem for å få svar på hvorfor man er som man er osv?

Anonymkode: 16beb...248

Jeg har erfart at å forsøke å rømme fullstendig fra alt av tanker, minner, følelser og alt som kan minne om det som en gang var, overhodet ikke fungerte. Men det motsatte er ikke bra det heller. Det beste for min del har kunnet være å se tilbake hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men gå videre, og ikke bli værende i fortiden. Det er det tristeste som skjer med et menneske, vil jeg tenke.

Det viktigste er at riktig diagnose blir stilt og at terapi rettes inn mot den diagnosen. Jeg skal love at det hjelper lite å få behandling mot psykose (står i journal) når diagnosen er dissosiativ lidelse...

En må se i hvor stor grad traumene påvirker sitt funksjonsnivå i det daglige. Jeg kjenner personer som har opplevd alvorlig overgrep, men fungerer fint i jobb og liv for øvrig.

  Da er det ingen hensikt å gjøre noe med det - da tramper man rundt i blomsterbedet og kan ende opp med å gjøre mer skade enn bedring. Men om funksjonsnivået er lavt, mange triggere/traumepåminnere e.l. som gjør hverdagen krevende å komme igjennom, vil jeg tenke det kan være lurt å følge de rådene i artikkelen. Men det vil ikke si det samme som å gruble i timevis mange av ukens dager 

på av, ettersom en står så og si på stedet hvil. Som en bil som spinner på glattis og sørpe, og det eneste den oppnår, er å gjøre forholdene rundt seg selv verre.

Noe som mange med traumereaksjoner kan oppleve av uhensiktsmessig tankevirksomhet, er "hvis jeg bare gjorde... så ville så ha skjedd" eller "om jeg ikke gjorde... så ville ikke så ha skjedd...". Dette heter kontrafaktisk tenkning, og de har nokså nylig funnet at jo høyere forekomst av PTSD-symptomer, desto høyere forekomst også av kontrafaktisk tenkning ("kontrafaktisk tenkning om traumatiske hendelser").  Da vil det f.eks. være nyttig å sette av tid til tankene, kartlegge når de kommer eller hvorfor de kommer m.fl.

[AnonymBruker]

Det er vel forskjell på å gruble på traumer og å jobbe med dem.

Anonymkode: 86922...4c3

[AnonymBruker]

Jeg gruber ikke så på traumene mine. Jeg er bare eitrandes rasende fordi politiet retraumatiserte meg med å gjenoppta saken min, rev av huden i løpet av en times nytt avhør og sendte så bare en jævla brev en stund senere om at saken var henlagt igjen. Jeg hadde altså ingen problemer lenger, jeg hadde funnet en kjempeeffektiv behandling (eksponering) som gjorde meg frisk på ti behandlingstimer). Men dette eskalerte og smalt altså i kronisk migrene. Og helsevesenet er det som er retraumatiserende også. Jeg skulle også til en vanlig GU med fjerning av spiral på sykehuset. Det gikk så til helvete at jeg knakk sammen og hulket i to timer på en benk der etterpå. 

Etter dette har jeg måtte satt inn spiral i narkose, samt hatt akutt innleggelse på gyn og et dagkirurgisk inngrep nylig på grunn av både akutte og langvarige plager. Det har vært et sant helvete, men alle som jobber der har vært fantastiske og gjort alt riktig mht til mine traumer/seksuelle overgrep. De skjønte til og med at jeg måtte slippe å se han som skulle operere meg nedentil før jeg sovnet på operasjonssalen. Jeg hadde full panikk før og etter, men de gjorde akkurat det de skulle. Kunne dra hjem og takke for god hjelp. 

Jeg grubler ikke på "hvis jeg bare hadde gjort sånn...". Jeg er mer på "Faen ta Politiet, jeg hadde det jo helt utmerket!!!". Jeg får flashbacks og panikk ved bestemte triggere, og de er alltid tilknyttet ting i helsevesenet. Og jeg har fått mer helseproblemer det siste året (migrene og annet) som sikkert kommer av dette. 

Jeg trenger ikke noen å snakke med for å fortelle hvor fælt det var å bli voldtatt. Eller fortelle hvor forferdelig der var å få saken gjenopptatt. Det kan jeg fortelle fastlegen, eller en venn, eller dagboka. Det jeg kunne trenge, var samme terapi som jeg gikk i, men han behandleren er død. Og jeg vet ikke om noen andre rundt  omkring her som driver med noe tilsvarende. Og lønna nå må gå til lån, mat og strøm. Og jeg er fortsatt eitrandes forbanna på hvor mye dette har ødelagt. Jeg er så lei! Grubling er uansett ikke brukande til noe. 

Anonymkode: 4e099...797