I det filosofisk-psykiatriske hjørnet

[AnonymBruker]

Med advent kommer ettertanker og med alder kommer det å måtte anerkjenne og akseptere at sykdom ikke er forbigående for alle. Da jeg var yngre var jeg sikker på at mine depresjoner hørte studentlivet til og at alder og jobb og fast bolig skulle være tilfriskning. At det som senere viste seg å være hypomanier var jeg som var klin gal og lovet meg selv gang på gang å ikke være så dust, impulsiv og ute av karakter igjen. Det holdt jeg for meg selv. Nå er alt i orden, hus, utdannelse, jobb. Og ingen ting av det løste saken, det kan bare medisiner og aksept gjøre. Jeg er heldig som har fått til mye men syns likevel det er vanskelig å finne en mening i psykisk kronisk sykdom. For et dårlig påfunn, for en mislykket mutasjon. Og selv medisinene tar ikke alt. Jeg trodde angst var noe maniske hadde når man rundet 40. Nå innser jeg at siden det fremdeles er her tidvis tross iherdig innsats, så kommer det mest sannsynlig til å være her til jeg er 72. For leve lenge skal jeg statistisk sett ikke gjøre med denne sykdommen. Barna mine arver det kanskje. En enda større tanke til dere sol lider langt mer enn meg, dere s ufrivillig er forhindret fra å stå i nære relasjoner og fullføre en utdannelse. Jeg er så lei meg for at dere i tillegg må stå i er stigma fra storsamfunnet. God juleklem til alle oss kronikere. 

Anonymkode: 76d4d...d5b

[Glitter]

Juleklem til deg. ❤ 

Husk at statistikk er statistikk. Det sier ikke noe om deg som enkeltindivid.