Sliten som pårørende til psykisk syk

[AnonymBruker]

Jeg går på jobb hver dag. Prøver å fungere, men jeg sliter med nerver, og angst. Jeg kan iblant bli veldig sliten og lei. Jeg føler en stor belastning av å ha et psykisk sykt voksent barn. Er dette normale reaksjoner blant pårørende? 

Anonymkode: d6481...9cc

[Kashmir-]

Ja! Det er helt normalt. Det er noe tabu å si det, for det er jo de syke som har det verst. Det vil jo ikke si det samme som at vi rundt ikke får problemer. 

Jeg fikk det selv, men fordi jeg var den som utad klarte meg godt og som tok hånd om andre, så var det ingen som så eller skjønte det. Jeg flyttet og gikk helt på trynet for å si det som det var. Ingen vet enda hva jeg gjennomgikk den gangen. 

En av mine nærmeste slet veldig i mange år. Det var så mye og så intenst i lange perioder. Så begynte selvmordsforsøkene, og det var sånn at jeg skvatt når telefonen ringte. Ventet bare på den verste beskjeden, og det var utrolig vanskelig. Jeg måtte alltid passe på hva jeg sa, og kunne aldri dele noe positivt, for da ble vedkommende lei seg eller aggresiv. Det var veldig mye sinne, og jeg ble enten rost opp i skyene eller skjelt ut. Jeg holdt meg unna noen år fysisk, men vi hadde hele tiden kontakt på telefon. Det var også ett og annet besøk. 

Tilslutt følte jeg bare at jeg var dritt lei og utrolig sliten. Flyttet nærmere av diverse grunner og vi fikk mer kontakt. Det ble dessverre mange diskusjoner og sinne fra begge sider, og det endte ikke bra. Da jeg fikk beskjed om at selvmordsforsøket hadde lykkes, så gikk jeg i sjokk, men midt i det kom det en lettelse. Når du forbereder deg hele tiden på at det skal skje, så er det utmattende i seg selv. 

Det tok mer enn ett år før jeg klarte å sørge, og så gikk det over i mange tanker, anger og selvbebreidelse. Hvis jeg bare hadde gjort det, sagt noe annet, hvis jeg bare... Hele tiden. 

Det har vært en lang prosess. Nå har jeg de gode minnene, og jeg føler bare kjærlighet til personen. Det er utrolig godt å ha kommet hit. Men ja, vi rundt kan bli både slitne, deprimerte og få angst selv. Har du noen du kan snakke med? 

 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (18 minutter siden):

Ja! Det er helt normalt. Det er noe tabu å si det, for det er jo de syke som har det verst. Det vil jo ikke si det samme som at vi rundt ikke får problemer. 

Jeg fikk det selv, men fordi jeg var den som utad klarte meg godt og som tok hånd om andre, så var det ingen som så eller skjønte det. Jeg flyttet og gikk helt på trynet for å si det som det var. Ingen vet enda hva jeg gjennomgikk den gangen. 

En av mine nærmeste slet veldig i mange år. Det var så mye og så intenst i lange perioder. Så begynte selvmordsforsøkene, og det var sånn at jeg skvatt når telefonen ringte. Ventet bare på den verste beskjeden, og det var utrolig vanskelig. Jeg måtte alltid passe på hva jeg sa, og kunne aldri dele noe positivt, for da ble vedkommende lei seg eller aggresiv. Det var veldig mye sinne, og jeg ble enten rost opp i skyene eller skjelt ut. Jeg holdt meg unna noen år fysisk, men vi hadde hele tiden kontakt på telefon. Det var også ett og annet besøk. 

Tilslutt følte jeg bare at jeg var dritt lei og utrolig sliten. Flyttet nærmere av diverse grunner og vi fikk mer kontakt. Det ble dessverre mange diskusjoner og sinne fra begge sider, og det endte ikke bra. Da jeg fikk beskjed om at selvmordsforsøket hadde lykkes, så gikk jeg i sjokk, men midt i det kom det en lettelse. Når du forbereder deg hele tiden på at det skal skje, så er det utmattende i seg selv. 

Det tok mer enn ett år før jeg klarte å sørge, og så gikk det over i mange tanker, anger og selvbebreidelse. Hvis jeg bare hadde gjort det, sagt noe annet, hvis jeg bare... Hele tiden. 

Det har vært en lang prosess. Nå har jeg de gode minnene, og jeg føler bare kjærlighet til personen. Det er utrolig godt å ha kommet hit. Men ja, vi rundt kan bli både slitne, deprimerte og få angst selv. Har du noen du kan snakke med? 

 

Ja det er de syke som har det verst. Helt sant. Vet at det er tabu å si at man sliter selv pga at en som man er glad i har problemer. Men det går kraftig innover meg, og jeg sliter med å klare å fungere.  Dette har pågått i årevis  og iblant så er det svært utmattende. Dette er et voksent barn av meg så det går kraftig innpå meg. 

Forstår deg. Du har vært igjennom harde tak leser jeg. Jeg har det litt på den måten at jeg frykter for livet hans osv.  Vet ikke om det er ubegrunnet frykt eller ikke. Er redd for hva som kan bli det neste. Han er ellers en veldig grei person å ha med å gjøre. Men jeg vet at han isolerer seg mye fordi han er trist.  Han sier at han sover mye og isolerer seg og at han sliter med tankespinn og angst. Det er vondt å være pårørende. Og det vet du alt om. Sørgelig å høre om at den personen som slet i familien din tok selvmord tilslutt. 

Hadde du noen å prate med/ støtte deg på gjennom dette? Jeg har kun mannen som jeg prater litt om dette med. Men ingen andre. Er bra å høre at du er kommet dit du har kommet med tanke på at det virker som om du klarer å håndtere situasjonen nå. Jeg kan tiltider føle at jeg ikke klarer å håndtere dette. Men jeg forsøker. 

Anonymkode: d6481...9cc

[kupton]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg går på jobb hver dag. Prøver å fungere, men jeg sliter med nerver, og angst. Jeg kan iblant bli veldig sliten og lei. Jeg føler en stor belastning av å ha et psykisk sykt voksent barn. Er dette normale reaksjoner blant pårørende? 

Anonymkode: d6481...9cc

Det er absolutt helt normalt. Ikke bør det være tabu heller. Det er en svært stor belastning å ha et barn som er sykt enten barnet er liten eller voksen.

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det er de syke som har det verst. Helt sant. Vet at det er tabu å si at man sliter selv pga at en som man er glad i har problemer. Men det går kraftig innover meg, og jeg sliter med å klare å fungere.  Dette har pågått i årevis  og iblant så er det svært utmattende. Dette er et voksent barn av meg så det går kraftig innpå meg. 

Forstår deg. Du har vært igjennom harde tak leser jeg. Jeg har det litt på den måten at jeg frykter for livet hans osv.  Vet ikke om det er ubegrunnet frykt eller ikke. Er redd for hva som kan bli det neste. Han er ellers en veldig grei person å ha med å gjøre. Men jeg vet at han isolerer seg mye fordi han er trist.  Han sier at han sover mye og isolerer seg og at han sliter med tankespinn og angst. Det er vondt å være pårørende. Og det vet du alt om. Sørgelig å høre om at den personen som slet i familien din tok selvmord tilslutt. 

Hadde du noen å prate med/ støtte deg på gjennom dette? Jeg har kun mannen som jeg prater litt om dette med. Men ingen andre. Er bra å høre at du er kommet dit du har kommet med tanke på at det virker som om du klarer å håndtere situasjonen nå. Jeg kan tiltider føle at jeg ikke klarer å håndtere dette. Men jeg forsøker. 

Anonymkode: d6481...9cc

Ja jeg forstår veldig godt. Jeg tror det er ekstra tungt når det er barna dine. 

Jeg snakket tilslutt med en terapeut som var helt enestående. Så hadde jeg også en venninne som skjønte en del av det.

Jeg tror det er viktig å snakke med noen som skjønner hva det handler om, og at du kan si akkurat hvordan det oppleves og bli møtt med forståelse.