Foreldre som ikke innrømmer feil de har gjort og gjør.

[Kashmir-]

Jeg blir ganske oppgitt når foreldre snakker om sitt "krevende" barn, og at det barnet ( voksen eller yngre ) forteller foreldrene hva som gjør at de er så sinte eller vanskelige, og så benekter foreldrene det. De lytter ikke, men avfeier det som tull, og så kommer argumentet jeg blir så oppgitt over, nemlig at de har flere barn og de oppfører seg "normalt". Derfor kan de ikke være så håpløse foreldre. 

Det er helt feil, for som forelder kan vi oppføre oss og takle ulike barn forskjellig. Det er ikke noe nytt, og det er noe vi alle jo bør vite? Også at barn er ulike og trykker på forskjellige knapper. Et eksempel er en mor som ikke tror på datteren når hun sier at hun føler broren har ødelagt livet hennes, og moren på sin side sier at de begge var like kranglete som barn. Da tenker jeg at hun som forelder griper det helt feil an, for hun burde jo lyttet til hva datteren tenker om det. Hva hun mener. De verste tilfellene er jo når foreldre faktisk lyver også. At de sier ting ikke har skjedd, at det ikke var sånn som barnet oppfattet det. 

Jeg vet at vi som foreldre kan ha vondt for å innrømme at vi gjør feil, at vi har gitt ett eller flere barn et problem eller flere. Barna er jo vårt største og viktigste ansvar, men er ikke det å lytte til dem og prøve å forstå viktigere enn å benekte at man har gjort feil, at oppførselen til barnet har en forklaring og at den forklaringen kan være at foreldre har tråkket feil? Hvor vanlig tror dere at det er at foreldre møter barn på denne måten? 

[Vhanja]

Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men min mor var akkurat som du beskriver. Jeg vokste opp med å stadig høre at jeg var vanskelig og melodramatisk. Jeg fikk ofte høre at mine brødre ikke var slik, de var enklere å ha med å gjøre. 

Mor og jeg har hatt mange diskusjoner oppover, og hun har selv sagt at hun ikke klarer å innrømme feil. Det har gjort at i alle våre diskusjoner opp gjennom har alt alltid vært min feil. Jeg var den som misforsto, jeg var den som vanskelig osv. 

Det er en stor grunn til at mine følelser ovenfor min mor er temmelig ambivalente i dag (det er flere andre årsaker også). På flere andre områder var hun en god mor, men dette har ødelagt forholdet våres mye. Jeg er glad i henne fordi hun er min mor, men jeg liker henne ikke. Og jeg har null emosjonell tålmodighet igjen ovenfor henne så jeg besøker henne av plikt når jeg føler jeg må.

[Kashmir-]

Vhanja skrev (2 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men min mor var akkurat som du beskriver. Jeg vokste opp med å stadig høre at jeg var vanskelig og melodramatisk. Jeg fikk ofte høre at mine brødre ikke var slik, de var enklere å ha med å gjøre. 

Mor og jeg har hatt mange diskusjoner oppover, og hun har selv sagt at hun ikke klarer å innrømme feil. Det har gjort at i alle våre diskusjoner opp gjennom har alt alltid vært min feil. Jeg var den som misforsto, jeg var den som vanskelig osv. 

Det er en stor grunn til at mine følelser ovenfor min mor er temmelig ambivalente i dag (det er flere andre årsaker også). På flere andre områder var hun en god mor, men dette har ødelagt forholdet våres mye. Jeg er glad i henne fordi hun er min mor, men jeg liker henne ikke. Og jeg har null emosjonell tålmodighet igjen ovenfor henne så jeg besøker henne av plikt når jeg føler jeg må.

Ja akkurat. Jeg tror dessverre at det iallefall er for mange foreldre som er sånn, og akkurat den beskyldningen om å være melodramatisk har jeg hørt flere ganger! Jeg tror at det er så skadelig for mange å bli møtt sånn, for det må jo gjøre noe med tilliten til andre også? Når man blir såkalt gaslightet av foreldrene sine. En skulle jo tro at vi var så opplyste i dag at uansett alder på foreldre og barn, så burde de vite at de må lytte til det ungene sier og reflektere over det, spørre hva de tenker og mener. 

[Vhanja]

Kashmir skrev (Akkurat nå):

Ja akkurat. Jeg tror dessverre at det iallefall er for mange foreldre som er sånn, og akkurat den beskyldningen om å være melodramatisk har jeg hørt flere ganger! Jeg tror at det er så skadelig for mange å bli møtt sånn, for det må jo gjøre noe med tilliten til andre også? Når man blir såkalt gaslightet av foreldrene sine. En skulle jo tro at vi var så opplyste i dag at uansett alder på foreldre og barn, så burde de vite at de må lytte til det ungene sier og reflektere over det, spørre hva de tenker og mener. 

Jeg var ganske gammel før jeg forsto at alle konfliktene med min mor ikke bare var min feil. 

Jeg vet ikke hvor mye det har påvirket mitt forhold til andre, men det har kraftig påvirket mitt forhold til henne. 

Vi er nok så opplyste i dag, men vi var nok ikke det for 30-40 år siden, da jeg var barn.

[Kashmir-]

Vhanja skrev (Akkurat nå):

Jeg var ganske gammel før jeg forsto at alle konfliktene med min mor ikke bare var min feil. 

Jeg vet ikke hvor mye det har påvirket mitt forhold til andre, men det har kraftig påvirket mitt forhold til henne. 

Vi er nok så opplyste i dag, men vi var nok ikke det for 30-40 år siden, da jeg var barn.

Det er tragisk rett og slett. At du skulle gå rundt å tro at det var din skyld som faktisk var under hennes omsorg. Jeg ser at det er flere foreldre nå også som bruker argumentet at "de to andre er jo normale". Blir så oppgitt over det.

 

[Vhanja]

Kashmir skrev (13 minutter siden):

Det er tragisk rett og slett. At du skulle gå rundt å tro at det var din skyld som faktisk var under hennes omsorg. Jeg ser at det er flere foreldre nå også som bruker argumentet at "de to andre er jo normale". Blir så oppgitt over det.

 

Jeg håper det ikke er så mange foreldre igjen som driver på slik. I hvert fall ikke i dag, med alt vi vet nå.

[stjernestøv]

Vi var fire søsken og ingen ble normale, likevel var alt normalt hos oss i oppveksten ifølge mine foreldre. Men vi har aldri snakket om det heller, det er som det er. 

Når det gjelder mine barn kan jeg godt ta selvkritikk, jeg gjorde så godt jeg kunne men var tross alt psykisk syk så det kunne vært bedre. 

[Kashmir-]

stjernestøv skrev (17 minutter siden):

Vi var fire søsken og ingen ble normale, likevel var alt normalt hos oss i oppveksten ifølge mine foreldre. Men vi har aldri snakket om det heller, det er som det er. 

Når det gjelder mine barn kan jeg godt ta selvkritikk, jeg gjorde så godt jeg kunne men var tross alt psykisk syk så det kunne vært bedre. 

Jeg tror ikke at noen foreldre er perfekte, og jeg tror også at de som prøver å være det er de som kan skade barn mest. Jeg kan se på oppdragerrollen som en mester som har lærlinger : man vil gjøre barna til litt bedre mennesker enn seg selv. Klarer man det, så har man lykkes maks. Vet ikke hvor mange som klarer det da, men at det kanskje bør være målet? 

Jeg tror også at det ikke trenger å være det største problemet å ha psykisk syke foreldre. Åpenhet rundt det og at man innser at det mest sannsynlig kan medføre et problem, er det viktigste. 

[stjernestøv]

Kashmir skrev (3 minutter siden):

Jeg tror ikke at noen foreldre er perfekte, og jeg tror også at de som prøver å være det er de som kan skade barn mest. Jeg kan se på oppdragerrollen som en mester som har lærlinger : man vil gjøre barna til litt bedre mennesker enn seg selv. Klarer man det, så har man lykkes maks. Vet ikke hvor mange som klarer det da, men at det kanskje bør være målet? 

Jeg tror også at det ikke trenger å være det største problemet å ha psykisk syke foreldre. Åpenhet rundt det og at man innser at det mest sannsynlig kan medføre et problem, er det viktigste. 

Nei ingen er perfekte men hos meg var det et gale hus å vokse opp i, lurer jo på om foreldrene mine tenker på det. De er blitt så gamle nå at det er uaktuelt å ta opp noe, det får være som det er og nå har vi jo et godt forhold. Det er nuet som teller. 

Mine unger sier de hadde det godt hjemme og vi har alltid hatt god kommunikasjon, det har vi i dag også. 

[Kashmir-]

stjernestøv skrev (4 minutter siden):

Nei ingen er perfekte men hos meg var det et gale hus å vokse opp i, lurer jo på om foreldrene mine tenker på det. De er blitt så gamle nå at det er uaktuelt å ta opp noe, det får være som det er og nå har vi jo et godt forhold. Det er nuet som teller. 

Mine unger sier de hadde det godt hjemme og vi har alltid hatt god kommunikasjon, det har vi i dag også. 

Jeg lurer også på om foreldre etterhvert tenker over det. Det er jo en mulighet for at de gjør det. Det ville betydd noe om de sa noe om det i noen tilfeller tror jeg. En innrømmelse kan bety mye, men det sitter nok altfor langt inne hos noen. 

Endret 5. januar 2023 av Kashmir

[stjernestøv]

Kashmir skrev (47 minutter siden):

Jeg lurer også på om foreldre etterhvert tenker over det. Det er jo en mulighet for at de gjør det. Det ville betydd noe om de sa noe om det i noen tilfeller tror jeg. En innrømmelse kan bety mye, men det sitter nok altfor langt inne hos noen. 

Ja det sitter nok langt inne hos noen, de tenker vel at de har gjort sitt beste men det er ikke alltid nok. 

[Kashmir-]

stjernestøv skrev (10 minutter siden):

Ja det sitter nok langt inne hos noen, de tenker vel at de har gjort sitt beste men det er ikke alltid nok. 

Det handler igrunnen ikke om at de tenker at de gjør og har gjort sitt beste. Jeg misliker at de sier det, for da går de i forsvarsposisjon eller i en offerrolle. De bør jo høre på hva barna sier, ta det på alvor og snakke om det. Jeg tror heller ikke at de alltid tenker at de har gjort sitt beste, men det blir en annen diskusjon 🙂

[stjernestøv]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Det handler igrunnen ikke om at de tenker at de gjør og har gjort sitt beste. Jeg misliker at de sier det, for da går de i forsvarsposisjon eller i en offerrolle. De bør jo høre på hva barna sier, ta det på alvor og snakke om det. Jeg tror heller ikke at de alltid tenker at de har gjort sitt beste, men det blir en annen diskusjon 🙂

Ja de burde høre på barna, jeg bestemte meg når jeg vokste opp at når jeg fikk barn skulle de kunne komme til meg med alt. Og sånn ble det, jeg hadde ingen sånn person i min oppvekst. Bortsett fra da jeg ble ungdom og utekontakt og psykiatri kom inn i bildet. 

[Eva Sofie]

Kashmir skrev (3 timer siden):

Jeg tror ikke at noen foreldre er perfekte, og jeg tror også at de som prøver å være det er de som kan skade barn mest. Jeg kan se på oppdragerrollen som en mester som har lærlinger : man vil gjøre barna til litt bedre mennesker enn seg selv. Klarer man det, så har man lykkes maks. Vet ikke hvor mange som klarer det da, men at det kanskje bør være målet? 

Jeg tror også at det ikke trenger å være det største problemet å ha psykisk syke foreldre. Åpenhet rundt det og at man innser at det mest sannsynlig kan medføre et problem, er det viktigste. 

Jeg tror det kan være mer skadelig å være barn av foreldre som benekter at de er psykisk syke og og trenger hjelp, når mye ellers taler i den andre retning.

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av dette som skrives. Vondt når ens virkelighetsforståelse blir lyttet til og akseptert.

Det er forresten ikke uvanlig at et søskenpar med samme foreldre, kan ha erfaringer som gjør at det høres ut som om de kommer fra to ulike familier. Det trenger ikke å bety at det er foreldrene som har gjort en dårlig jobb.

[Glitter]

Mine barn vet at jeg er psykisk syk, og jeg har ett barn med ekstra utfordringer. Jeg er ikke perfekt og når de blir så store at de sier noe om det så skal jeg lytte. Jeg er forberedt på at de kan bli sint på meg. Enn så lenge har de ikke uttrykt noe slikt.

Det bør være mulig for barn å si hvordan de oppfatter sin forelder eller oppvekst uten å møte masse motstand fra foreldrene. Det er jo deres opplevelse. 

Endret 5. januar 2023 av Glitter

[Kashmir-]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Jeg tror det kan være mer skadelig å være barn av foreldre som benekter at de er psykisk syke og og trenger hjelp, når mye ellers taler i den andre retning.

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av dette som skrives. Vondt når ens virkelighetsforståelse blir lyttet til og akseptert.

Det er forresten ikke uvanlig at et søskenpar med samme foreldre, kan ha erfaringer som gjør at det høres ut som om de kommer fra to ulike familier. Det trenger ikke å bety at det er foreldrene som har gjort en dårlig jobb.

Ja, jeg er klar over at søsken kan ha veldig ulike opplevelser fra barndommen. Det har jeg og mine søsken absolutt erfart. Og det kommer jo av at vi er ulike individer som kan oppfatte og reagere veldig forskjellig på ting og omstendigheter. Men uansett så bør foreldre ta det barn sier på alvor. Det er ikke sikkert at de har gjort feil, men oppfattelsen til barnet må uansett bli tatt alvorlig. Det er aldri bra når man forteller om opplevelser og noen sier at du tar feil. En opplevelse er reell uansett om andre reagerer annerledes.

Nei, det er ikke greit å ikke benekte psykisk sykdom heller, men her kan jo faktisk psykdommen hindre selvinnsikt i enkelte tilfeller. 

 

[Nicklusheletida]

Glitter skrev (2 timer siden):

Mine barn vet at jeg er psykisk syk, og jeg har ett barn med ekstra utfordringer. Jeg er ikke perfekt og når de blir så store at de sier noe om det så skal jeg lytte. Jeg er forberedt på at de kan bli sint på meg. Enn så lenge har de ikke uttrykt noe slikt.

Det bør være mulig for barn å si hvordan de oppfatter sin forelder eller oppvekst uten å møte masse motstand fra foreldrene. Det er jo deres opplevelse. 

Jeg skal selvsagt ikke nevne nick her, men innimellom har jeg lurt litt på om du er en tidligere doler som var her før du ble psykisk syk ? Stemmer det ?

[frosken]

Kashmir skrev (9 timer siden):

Jeg blir ganske oppgitt når foreldre snakker om sitt "krevende" barn, og at det barnet ( voksen eller yngre ) forteller foreldrene hva som gjør at de er så sinte eller vanskelige, og så benekter foreldrene det. De lytter ikke, men avfeier det som tull, og så kommer argumentet jeg blir så oppgitt over, nemlig at de har flere barn og de oppfører seg "normalt". Derfor kan de ikke være så håpløse foreldre. 

Det er helt feil, for som forelder kan vi oppføre oss og takle ulike barn forskjellig. Det er ikke noe nytt, og det er noe vi alle jo bør vite? Også at barn er ulike og trykker på forskjellige knapper. Et eksempel er en mor som ikke tror på datteren når hun sier at hun føler broren har ødelagt livet hennes, og moren på sin side sier at de begge var like kranglete som barn. Da tenker jeg at hun som forelder griper det helt feil an, for hun burde jo lyttet til hva datteren tenker om det. Hva hun mener. De verste tilfellene er jo når foreldre faktisk lyver også. At de sier ting ikke har skjedd, at det ikke var sånn som barnet oppfattet det. 

Jeg vet at vi som foreldre kan ha vondt for å innrømme at vi gjør feil, at vi har gitt ett eller flere barn et problem eller flere. Barna er jo vårt største og viktigste ansvar, men er ikke det å lytte til dem og prøve å forstå viktigere enn å benekte at man har gjort feil, at oppførselen til barnet har en forklaring og at den forklaringen kan være at foreldre har tråkket feil? Hvor vanlig tror dere at det er at foreldre møter barn på denne måten? 

Det er leit om foreldre ikke kan innrømme feil, men det er også lite hensiktsmessig å la voksne barn gå inn i offerroller og mene at det alltid er noen andres skyld at de ikke får til livene sine. Et utsagn av typen "min bror har ødelagt livet mitt", vil jeg tenke at godt kan bli møtt med en god del motstand, så fremt det ikke har foregått noe helt ekstraordinært i familien. 

[Kashmir-]

frosken skrev (15 minutter siden):

Det er leit om foreldre ikke kan innrømme feil, men det er også lite hensiktsmessig å la voksne barn gå inn i offerroller og mene at det alltid er noen andres skyld at de ikke får til livene sine. Et utsagn av typen "min bror har ødelagt livet mitt", vil jeg tenke at godt kan bli møtt med en god del motstand, så fremt det ikke har foregått noe helt ekstraordinært i familien. 

Akkurat det tilfellet du nevner handlet om en tenåring. Dette gjelder jo både voksne og yngre barn. Hvis de får høre at de "alltid har lagd drama" eller "alltid har vært krevende", så gjør det selvfølgelig noe med selvinnsikten og tvil om man evner å bedømme ting korrekt. 

Jeg syns foreldre må takle å bli konfrontert når de har bebreidet barn for ulike ting. Det kan være at foreldre faktisk ikke ser barns behov, at de forskjellsbehandler eller gjør andre feil. Hvis barn har lyst til å ta det opp med foreldre, så syns jeg at de skal få lov til det. Jeg syns det er viktig også. 

Endret 5. januar 2023 av Kashmir

[AnonymBruker]

frosken skrev (14 minutter siden):

Det er leit om foreldre ikke kan innrømme feil, men det er også lite hensiktsmessig å la voksne barn gå inn i offerroller og mene at det alltid er noen andres skyld at de ikke får til livene sine. Et utsagn av typen "min bror har ødelagt livet mitt", vil jeg tenke at godt kan bli møtt med en god del motstand, så fremt det ikke har foregått noe helt ekstraordinært i familien. 

Du har mange kloke tanker så og si alltid. Er du psykolog eller noe? 

Anonymkode: ec29d...3d6