Gå til innhold

Å få barn eller ikke når man sliter psykisk


Anbefalte innlegg

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene. Jeg ønsker/ønsket i utgangspunktet barn, men er usikker på om det ville være rettferdig å sette ett barn til verden når jeg vet hvor mye jeg sliter psykisk. Jeg har bipolar lidelse og jeg har skjønt det slik at både ett svangerskap, fødsel og spedbarnstiden kan trigge sykdomsperioder. 

Man hører jo mange si man ALDRI burde få barn når det er psykiatri inne i bildet. Og jeg har også sett flere psykisk syke, som ble psyke etter de fikk barn være ærlig om at de aldri hadde valgt å få barn om de visste hvordan det kom til å bli... 

Jeg synes dette er tilnærmet ett umulig valg.

Jeg kunne sikkert skrevet mye mer om dette, men jeg stopper her. 

Hva er dine tanker og meninger om det å få barn som psykisk syk?

Anonymkode: 56323...95c

Fortsetter under...

Så lenge man fungerer godt. Dvs er i jobb og fungerer sosialt og har vært stabil i noen år så ser jeg ikke noe grunn til at man ikke burde. 

Det jeg derimot stusser på er de som velger å få barn selvom de tydeligvis da er så syke at de ikke greier å jobbe. Altså greier du ikke å jobbe så greier du ikke den fulltidsjobben et barn medfører heller. 

Anonymkode: 8751c...11f

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så lenge man fungerer godt. Dvs er i jobb og fungerer sosialt og har vært stabil i noen år så ser jeg ikke noe grunn til at man ikke burde. 

Det jeg derimot stusser på er de som velger å få barn selvom de tydeligvis da er så syke at de ikke greier å jobbe. Altså greier du ikke å jobbe så greier du ikke den fulltidsjobben et barn medfører heller. 

Anonymkode: 8751c...11f

Når du sier stabil i noen år, har du da tatt til vurdering at det å få barn kan føre til tilbakefall?

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i at man må være i full jobb for å klare å ta vare på ett barn. Jobber man deltid vil det jo være mye lettere når man har mer overskudd til ett barn?

Anonymkode: 56323...95c

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Når du sier stabil i noen år, har du da tatt til vurdering at det å få barn kan føre til tilbakefall?

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i at man må være i full jobb for å klare å ta vare på ett barn. Jobber man deltid vil det jo være mye lettere når man har mer overskudd til ett barn?

Anonymkode: 56323...95c

Når alternativet er å enten jobbe fulltid eller å jobbe deltid og få barn så må man faktisk jobbe. (om du nå tenker på at nav og staten skal sponse deg med 50%uføretrygd)

Staten skal ikke sponse med nav på deltid for at andre skal få helse til å få seg barn. 

Anonymkode: 8751c...11f

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Når alternativet er å enten jobbe fulltid eller å jobbe deltid og få barn så må man faktisk jobbe. (om du nå tenker på at nav og staten skal sponse deg med 50%uføretrygd)

Staten skal ikke sponse med nav på deltid for at andre skal få helse til å få seg barn. 

Anonymkode: 8751c...11f

Personlig ser jeg ikke helt problemet med å jobbe deltid og få barn? Bare fordi man ikke skal bli "sponset".

Anonymkode: 56323...95c

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Personlig ser jeg ikke helt problemet med å jobbe deltid og få barn? Bare fordi man ikke skal bli "sponset".

Anonymkode: 56323...95c

Fordi det er snylting?

Anonymkode: c2672...438

Annonse

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene. Jeg ønsker/ønsket i utgangspunktet barn, men er usikker på om det ville være rettferdig å sette ett barn til verden når jeg vet hvor mye jeg sliter psykisk. Jeg har bipolar lidelse og jeg har skjønt det slik at både ett svangerskap, fødsel og spedbarnstiden kan trigge sykdomsperioder. 

Man hører jo mange si man ALDRI burde få barn når det er psykiatri inne i bildet. Og jeg har også sett flere psykisk syke, som ble psyke etter de fikk barn være ærlig om at de aldri hadde valgt å få barn om de visste hvordan det kom til å bli... 


Jeg synes dette er tilnærmet ett umulig valg.

Jeg kunne sikkert skrevet mye mer om dette, men jeg stopper her. 

Hva er dine tanker og meninger om det å få barn som psykisk syk?

Anonymkode: 56323...95c

Fokuset bør vel være hvordan sykdommen kan påvirke forholdet til barnet og din omsorgsevne, ikke hvordan barnet vil påvirke deg. 

Endret av Ekstra

Jeg er en av de som hadde valgt bort barn hvis jeg visste hvor dårlig jeg skulle bli. Ungene har ikke bodd hos meg på seks år og jeg vet ikke om det vil gå heller. Får se hvordan det blir framover. 

Det er jo ikke det at jeg angrer på de for jeg er jo glad i dem. Men jeg klarer ikke å følge de opp og ofte er jeg så sliten at jeg bare ser fram til de drar igjen når de er på samvær. Og de stakkars blir jo skuffet når jeg er veldig dårlig og må være på sykehus sånn at samvær avlyses.

Men kanskje blir jeg stabil, kan begynne å ha de mer igjen osv. Da vil jeg kanskje se annerledes på det igjen.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når alternativet er å enten jobbe fulltid eller å jobbe deltid og få barn så må man faktisk jobbe. (om du nå tenker på at nav og staten skal sponse deg med 50%uføretrygd)

Staten skal ikke sponse med nav på deltid for at andre skal få helse til å få seg barn. 

Anonymkode: 8751c...11f

Men det blir jo litt som å si at folk som jobber i det offentlige ikke bør få barn. De blir jo også «sponset» av det offentlige. 

Anonymkode: 614e3...bd1

Jeg er av samme mening som en anonym over her. Er du vurdert til å skulle jobbe deltid pga helse så bør du være syk - ellers er vel vurderingen avgjort på feil grunnlag - at det å påta seg svært krevende oppgaver med kontinuerlig ansvar og belastning på egen søvn, slitasje på hels og triggere som gjør at sykdom kan eskalere, bør være utelukket. Kan du egentlig jobbe fulltid men velger det bort og sier til helsevesenet at du ikke kan jobbe fullt pga helse, for å gjøre plass til å ha kapasitet og evne til å ta vare på barn. Da tenker jeg du utnytter systemet kynisk og det syns jeg enhver syk eller frisk bør ha nok respekt for samfunnet og sykeordningene til å la være. Det er mange sorger og begrensninger ved å være syk, kanskje særlig psykisk syk. At noen må velge bort barn pga helse er sårt men ikke uvanlig. Det er å ta et voksent ansvar. Å ha barn er et stort ansvar, døgnkontinuerlig i årevis. Du må tilsidesette egne behov i stor grad i mange omganger, og du bør få barn hvis du har mulighet til å gjøre dette uten å bli syk, for det går ut over barnet enten du vil eller ikke. Å lage barn bevisst med utgangspunkt i st partner eller familie eller samfunnet skal supplere din manglende evne til fullverdig omsorg pga helseutfordringer er egoistisk og umodent. Man for barn hvis man kan gi barnet gode omsorgsbetingelser, man får ikke barn for egen vinning eller for å lindre noe i seg selv. 
 

- barnevernsansatt som dessverre har sett mange stygge barneskjebner der foreldre valgte barn selv om de egentlig ikke hadde mulighet nok til å gi barnet det et barn skal ha for å utvikle seg til sunne og trygge mennesker.

Anonymkode: a0abd...730

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men det blir jo litt som å si at folk som jobber i det offentlige ikke bør få barn. De blir jo også «sponset» av det offentlige. 

Nei, det blir det ikke. Med all respekt for uføre - å ha en jobb i det offentlige og få lønn for det arbeidet, er virkelig ikke det samme som å motta trygd.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Personlig ser jeg ikke helt problemet med å jobbe deltid og få barn? Bare fordi man ikke skal bli "sponset".

Det er mange med små barn som ikke har kapasitet til å jobbe heltid. Det naturlige da er å finne en deltidsstilling, ikke å la samfunnet ta regningen. Hver familie må finne ut av hva som er best for både barn og foreldre. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):


 

- barnevernsansatt som dessverre har sett mange stygge barneskjebner der foreldre valgte barn selv om de egentlig ikke hadde mulighet nok til å gi barnet det et barn skal ha for å utvikle seg til sunne og trygge mennesker.

Anonymkode: a0abd...730

Med unntak av feks godt medisinerte bipolare som har god sykdomsforståelse og som har tilgang på medisiner som hjelper fort sånn at det aldri forekommer ubehandlede sykdomsepisoder. Kanskje finnes det tilsvarende lidelser som med medisiner kan gi et tilnærmet normalt liv og minimal syldomspåvirkning på egne barn. Jeg er hard nok til å mene at personlighetsforstyrrede voksne ikke bør få barn. Det samme gjelder mennesker med alvorlige psykoselidelser. Vi må tenke på barna og ikke hvor diskriminerte psykisk syke kan føle seg. 
 

- barnevernsansatt

Anonymkode: a0abd...730

Annonse

laban skrev (2 minutter siden):

Nei, det blir det ikke. Med all respekt for uføre - å ha en jobb i det offentlige og få lønn for det arbeidet, er virkelig ikke det samme som å motta trygd.

Det er mange med små barn som ikke har kapasitet til å jobbe heltid. Det naturlige da er å finne en deltidsstilling, ikke å la samfunnet ta regningen. Hver familie må finne ut av hva som er best for både barn og foreldre. 

Å sitte og egentlig ikke gjør noe nyttig, og motta noen andre sine skattepenger blir jo temmelig likt på å gå på trygd. Norge sitt statsbudsjett er det dobbelt av finland sitt. Ca. Like mange folk. 

Anonymkode: 614e3...bd1

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å sitte og egentlig ikke gjør noe nyttig, og motta noen andre sine skattepenger blir jo temmelig likt på å gå på trygd. Norge sitt statsbudsjett er det dobbelt av finland sitt. Ca. Like mange folk. 

Anonymkode: 614e3...bd1

Hvem er det du mener ikke gjør noe nyttig? 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Å sitte og egentlig ikke gjør noe nyttig, og motta noen andre sine skattepenger blir jo temmelig likt på å gå på trygd.

Jeg har jobbet både i det private næringslivet og i staten. Jeg kan forsikre deg om at fordommene mot begge steder er nettopp fordommer. Det er ikke "arbeid for trygd"-oppgaver som utføres i det offentlige. 

Systemet vårt er faktisk basert på at man skal motta "noen andre sine skattepenger". 

Endret av laban
AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Med unntak av feks godt medisinerte bipolare som har god sykdomsforståelse og som har tilgang på medisiner som hjelper fort sånn at det aldri forekommer ubehandlede sykdomsepisoder. Kanskje finnes det tilsvarende lidelser som med medisiner kan gi et tilnærmet normalt liv og minimal syldomspåvirkning på egne barn. Jeg er hard nok til å mene at personlighetsforstyrrede voksne ikke bør få barn. Det samme gjelder mennesker med alvorlige psykoselidelser. Vi må tenke på barna og ikke hvor diskriminerte psykisk syke kan føle seg. 
 

- barnevernsansatt

Anonymkode: a0abd...730

Nå setter du veldig i bås her. 

Jeg har selvsagt hatt barnevernet inne i bildet og selv om jeg har PF så sier de ikke noe på mine omsorgsevner. Mine symptomer på PF ser ikke barna noe til. Det finnes ikke ett voksent menneske som har sett noe til det. Mitt problem er at jeg ikke har kapasitet til barna. Og det er derfor jeg hadde valgt bort barn hvis jeg visste hvor dårlig jeg skulle bli. Men når barna er hos meg så har de det bra og vi har en god tilknytning. 

Ikke alle er slik du kanskje tenker.

Endret av Glitter
Glitter skrev (4 minutter siden):

Nå setter du veldig i bås her. 

Jeg har selvsagt hatt barnevernet inne i bildet og selv om jeg har PF så sier de ikke noe på mine omsorgsevner. Mine symptomer på PF ser ikke barna noe til. Det finnes ikke ett voksent menneske som har sett noe til det. Mitt problem er at jeg ikke har kapasitet til barna. Og det er derfor jeg hadde valgt bort barn hvis jeg visste hvor dårlig jeg skulle bli. Men når barna er hos meg så har de det bra og vi har en god tilknytning. 

Ikke alle er slik du kanskje tenker.

Jeg utfordrer deg på at du muligens formilder omstendighetene til egne barn for å holde ut situasjonen. Det er helt vanlig. At barna dine ikke merker eller har merket noe til din PF tror jeg er et selvbedrag. At du må ha barnevern inne pga helse og atferd hos barnas mor sier noe om barnas omstendigheter. At de ikke kan bo his deg sier på alle måter noe om at din sykdom på alle vis går ut over barna. Omsorgsevne som er god nok for det barn behøver har du ikke med lidelsene og atferden du i mange år har beskrevet på forumet. Du er avhengig av barnas far for å gi dem et godt nok liv. Dette er ikke fin feil og det er ikke et personangrep, men det er livets harde fakta. Du er helt unnskyldt for som du skriver så visste du ikke om at du skulle bli så syk og fu ville ansvarsfulle valgt det bort om du visste. Men ikke unndra virkeligheten slik den er for barna dine i dag og slik din sykdom har påvirket dem alt annet enn positivt. 

Anonymkode: a0abd...730

Glitter skrev (8 minutter siden):

Nå setter du veldig i bås her. 

Jeg har selvsagt hatt barnevernet inne i bildet og selv om jeg har PF så sier de ikke noe på mine omsorgsevner. Mine symptomer på PF ser ikke barna noe til. Det finnes ikke ett voksent menneske som har sett noe til det. Mitt problem er at jeg ikke har kapasitet til barna. Og det er derfor jeg hadde valgt bort barn hvis jeg visste hvor dårlig jeg skulle bli. Men når barna er hos meg så har de det bra og vi har en god tilknytning. 

Ikke alle er slik du kanskje tenker.

Du skrev nettopp et sted at barna blir skuffet når de er hos deg fordi du knapt orker dem og at du gleder deg til de skal dra. At du er glad i dem og derfor er du glad for å ha dem tross alt. Da er barna der for deg, ikke du for dem slik et ansvarlig valg om barn bør tufte på, ref ts sitt spørsmål. 

Anonymkode: a0abd...730

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...