Kupton og andre. Langvarig depresjon

[AnonymBruker]

Fortvilet jente/dame på 34 år. Har kptsd og sliter og med dissosiasjon. 
 

Har vært deprimert før men nå på et helt annet nivå jeg verken trodde gikk an og har selv vært tenkt den som tenker at dst handler bare om å ta seg sammen. Og jeg skammes over å ha tenkt det. Og møter seg selv så i døren. 
 

Uten å gå i for mye detaljer, så har de siste årene vært en del store vonde og tøffe livshendelser. Skilsmisse. Brått dødsfall, anmeldelse, rettssak og domfellelse av overgriper, for å nevne noe. 
 

Når alt dette skjedde i en ganske kort tidsperiode, så stod jeg på en måte på beina. Som noe inni meg bare klarte ta meg sammen. 

Så går tiden litt etter ting roer seg og jeg havner i noe veldig mørkt noe, som har vart langt over 1 år nå. Kort fortalt tilbringes størstedelen av daøgnet i sengen. Jeg har prøvd ørten taktikker, øvelser, legge dagsplaner, legge avtaler med andre, kjøpt masse ting inn som jeg kanskje kunne finne interesse før. Både gamle interesser og mulige nye interesser. 99% av det er urørt og det jeg åpnet varte i maks 10min. 
Og jeg blir oppriktig lei meg, for jeg vil få ting til, det er bare ikke mer å hente? 
 

Jeg gråter flere ganger daglig. Tunge tanker (som dessverre er voksende). Klarer ikke se tv - kan ta det på men det blir nesten da bare støy også gråter jeg fordi jeg ikke engang klarer se tv. Jeg kunne hørt podcast inni sengen og prøvd mange ganger men faller bare ut. 
 

Personlig hygiene har jeg aldri hatt problemer med før og jeg har vært deprimert før. Nå kommer jeg meg kun i dusjen når jeg oppriktig må, tannpuss maks 1 gang for dagen 😔 Jeg lager avtaler om å møte noen men trekker meg. 
 

Noen få ganger har jeg klart å tvunget meg opp som for å feire jul med familien. Samvittigheten min dro meg opp. Jeg vet de hadde lidd om ikke. 
 

Behandlingstimer blir stadig oftere over tlf. 
 

Jeg vil virkelig ikke ha det som dette😔 

Store problemer med å sove. Både innsovning og holde på søvnen. 
 

Har en genvariant så SSRI gir ikke nok hjelp. Gått mange år på brintellix - som er sjekket serum på innenfor normalen men føler ingen hjelp i den. 
Får rastløse bein av «ingenting». Selv 25mg seroquel var nok til at det kom. (Familiært). 
Tar imovane som en dag virker sånn noenlunde men ofte ikke noe som helst. Kan ta vival om jeg ikke har brukt den opp på dagtid. Tok seroquel depot uten virkning g følte jeg så sluttet nettopp. 
 

jeg har prøvd en del medisiner. Og derfor blir jeg oppriktig redd for at jeg ikke kommer meg gjennom dette. Genvarianten vanskeliggjør det hele samt de rastløse beina som jeg får ekstremt lett av spesielt antidepressiva. Truxal har jeg også prøvd, og kvalmestillende er samme greie - beina må bare opp og gå. 
 

Men jeg forstår jo at søvn blir ekstra vanskelig å få til når jeg nesten bare ligger i sengen på dagtid. 
 

Vær så snill ikke si skjerp deg eller gå ut i dagslys, ta jevnlige dusjer, ikke sengen på dagtid. Jeg får ikke ting til😔

Jeg tror noe må gjøres med depresjonen og tristheten før jeg klarer søvntiltak. 
 

Men hva gjør de med folk som meg? Dette har vart over 1 år. De er restriktiv med ECT pga ptsd med dissosiasjon. Men jeg klarer ikke gå som dette mer😔

Og forslag til medisin til søvn som ikke er antipsykotika og ikke står at det kan gi rastløse bein? Om ikke må de legge meg i koma snart😔

Anonymkode: b2d79...2ce

[kupton]

Jeg tror ikke medisin alene er det som kan hjelpe deg. Min mening er at du burde innlegges på en vanlig døgnpost på DPS i noen uker for å bryte et mønster som meget sterkt vedlikeholder din depresjon.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. 
 

Dps døgn er relativt strenge blitt med innleggelser 😔

Anonymkode: b2d79...2ce

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for svar. 
 

Dps døgn er relativt strenge blitt med innleggelser 😔

Anonymkode: b2d79...2ce

Det har de, men her beskriver du at du åpenbart vil ha god nytte av en innleggelse. Når psykisk sykdom går kraftig utover daglig funksjon m.m., er en DPS døgnavdeling over noen uker der du kan få best hjelp. Hva med å starte hos din behandler og vise det du skrev i hovedinnlegget?

Du er ikke den som skal ta stilling til om du er dårlig nok e.l. til en innleggelse - la andre ta seg av den jobben.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hei igjen. 
 

Dette ser mørkt ut, mer enn noensinne. Døgn på dps vil ikke gi innleggelse før om en måned tid, og da under en ukes innleggelse. Noe jeg ikke ser vits i. 
 

Noen praktiske spørsmål: 

1. Jeg har tatt vekk nærmeste pårørende. (I samarbeid med denne personen) Har noen i helsevesenet lov til å kontakte andre pårørende (som ikke står oppført-har ingen oppført dags dato) feks mine foreldre og si at jeg feks står i fare for å ta mitt eget liv? Det har de ikke lov til sant? 

2. Det er vel ulogisk at jeg kan risikere å legges inn på tvang når dps døgn ikke vil ta meg inn frivillig? Det kan de vel ikke? 
 

Er vel kommet dit hen at jeg har gitt opp og er i tenkeboksen

 

Anonymkode: b2d79...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei igjen. 
 

Dette ser mørkt ut, mer enn noensinne. Døgn på dps vil ikke gi innleggelse før om en måned tid, og da under en ukes innleggelse. Noe jeg ikke ser vits i. 
 

Noen praktiske spørsmål: 

1. Jeg har tatt vekk nærmeste pårørende. (I samarbeid med denne personen) Har noen i helsevesenet lov til å kontakte andre pårørende (som ikke står oppført-har ingen oppført dags dato) feks mine foreldre og si at jeg feks står i fare for å ta mitt eget liv? Det har de ikke lov til sant? 

2. Det er vel ulogisk at jeg kan risikere å legges inn på tvang når dps døgn ikke vil ta meg inn frivillig? Det kan de vel ikke? 
 

Er vel kommet dit hen at jeg har gitt opp og er i tenkeboksen

 

Anonymkode: b2d79...2ce

vær så snill ikke ta selvmord. Du er verdifull. Det kan bli bedre. vit du ikke er alene om å ha det tungt. Det finnes hjelp å få.

Har du fortalt du sliter med selvmordstanker til de som skal hjelpe deg? Du må være ærlig om det så de får hjelpet deg best mulig

Anonymkode: 27407...cf3

[kupton]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

1. Jeg har tatt vekk nærmeste pårørende. (I samarbeid med denne personen) Har noen i helsevesenet lov til å kontakte andre pårørende (som ikke står oppført-har ingen oppført dags dato) feks mine foreldre og si at jeg feks står i fare for å ta mitt eget liv? Det har de ikke lov til sant? 

Som du sikkert vet, er det noe som heter nødrett. Det betyr at en ellers straffbar handling blir straffefri dersom den gjøres for å forhindre en langt større ulykke/hendelse. Min vurdering er at en helsearbeider aldri ville bli straffet for et taushetspliktbrudd dersom det er for å forhindre at noen dør.

Nødrett

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når

a.	den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og

b.	denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei igjen. 
 

Dette ser mørkt ut, mer enn noensinne. Døgn på dps vil ikke gi innleggelse før om en måned tid, og da under en ukes innleggelse. Noe jeg ikke ser vits i. 
 

Noen praktiske spørsmål: 

1. Jeg har tatt vekk nærmeste pårørende. (I samarbeid med denne personen) Har noen i helsevesenet lov til å kontakte andre pårørende (som ikke står oppført-har ingen oppført dags dato) feks mine foreldre og si at jeg feks står i fare for å ta mitt eget liv? Det har de ikke lov til sant? 

2. Det er vel ulogisk at jeg kan risikere å legges inn på tvang når dps døgn ikke vil ta meg inn frivillig? Det kan de vel ikke? 
 

Er vel kommet dit hen at jeg har gitt opp og er i tenkeboksen

 

Anonymkode: b2d79...2ce

Kjære ts. Sier som den over vær så snill og hold ut. Det blir bedre om en stund, selvom du ikke tror det nå❤️ Du er verdifull❤️

Anonymkode: f5ba8...81c

[AnonymBruker]

Så som pasient står jeg med ingen rettigheter sånn sett? 
 

hvem kan de kontakte når heg ikke har nærmeste pårørende? 

Anonymkode: b2d79...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Så som pasient står jeg med ingen rettigheter sånn sett? 
 

hvem kan de kontakte når heg ikke har nærmeste pårørende? 

Anonymkode: b2d79...2ce

Hvis du er i fare for livet ditt kan du risikere og bli hjulpet. Det skjedde med en annen her. 

Anonymkode: f5ba8...81c

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så som pasient står jeg med ingen rettigheter sånn sett? 
Hvem kan de kontakte når heg ikke har nærmeste pårørende? 

Anonymkode: b2d79...2ce

Du har masse rettigheter. Men du har ikke den rettigheten at dersom du er alvorlig selvmordstruet, så skal ingen kunne forsøke å hjelpe deg. Det finnes bare en måte å omgå det på.

De finner noen å kontakte enten det er pårørende eller helsetjeneste/politi.

[AnonymBruker]

Synes bare det er en logisk brist at når man forsøker selv frivillig å få hjelp med innleggelse og får nei, og at de da etter det kan sette meg i en slik situasjon

Anonymkode: b2d79...2ce

[AnonymBruker]

Hei. 
 

Trådstarter her igjen. Jeg ble innlagt på dps i ca to uker og det hjalp litt. Ikke så dypt deprimert. Mer søvn. Rutiner. 
 

Dessverre så holdt det ikke så lenge og jeg er nesten tilbake til der jeg var før innleggelsen. Ikke helt men går dessverre fort nedover. Jeg gråter mye, ligger altfor mye i sengen. Verden føles så stor. Lyset utenfor virker «overveldende». Tok meg selv hin dagen i å tenke at jeg bruker ikke pc mer. Kun mobil. Selv pc virker så stort. Jeg ligger mye i fosterstilling, gråtende, grublende og klarer ikke dra meg ut av dette depressive. 
 

Føler på en måte at jeg kanskje må innse at jeg ikke mestrer livet? For når jeg klarer komme litt ovenpå er under innleggelser, og det er jo ikke noe liv? 😔 

 

Utfordringen er at jeg har prøvd mye medisiner. Og pga genvariant kan jeg ikke ta SSRI og føler selv ikke brintellix hjelper men de vil ikke ta den bort siden jeg er så deprimert. Men hvordan kan den virke når jeg har det som dette? 
 

Jeg trenger klare sove mer. Nå sover jeg maks 1-4t natten. Aldri mer enn 1times tid sammenhengende. Tar imovane og minipress. De tok vekk seroquel pga rastløse bein men den hjalp ikke på søvnen uansett. Truxal og remeron er uten virkning. Eneste som hjelper at å sove mens andre passer på i samme rom. Da trenger jeg ingen medisiner. 
 

Men jeg bor alene. Og kan jo ikke være innlagt ofte. Og ikke kan de/vil de gi det heller. 
 

Har noen noen tanker eller forslag? Spesielt med tanke på søvn og depresjon. Sykepleiere på døgn sa jeg er som et nytt menneske når jeg har sovet og de passet på. Men virkningen er dessverre ikke så lang. Kanskje ikke så rart når søvnen er så minimal utenom. Denne natten er feks kun 1 1/2t søvn😔

Anonymkode: b2d79...2ce

[frosken]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. 
 

Trådstarter her igjen. Jeg ble innlagt på dps i ca to uker og det hjalp litt. Ikke så dypt deprimert. Mer søvn. Rutiner. 
 

Dessverre så holdt det ikke så lenge og jeg er nesten tilbake til der jeg var før innleggelsen. Ikke helt men går dessverre fort nedover. Jeg gråter mye, ligger altfor mye i sengen. Verden føles så stor. Lyset utenfor virker «overveldende». Tok meg selv hin dagen i å tenke at jeg bruker ikke pc mer. Kun mobil. Selv pc virker så stort. Jeg ligger mye i fosterstilling, gråtende, grublende og klarer ikke dra meg ut av dette depressive. 
 

Føler på en måte at jeg kanskje må innse at jeg ikke mestrer livet? For når jeg klarer komme litt ovenpå er under innleggelser, og det er jo ikke noe liv? 😔 

 

Utfordringen er at jeg har prøvd mye medisiner. Og pga genvariant kan jeg ikke ta SSRI og føler selv ikke brintellix hjelper men de vil ikke ta den bort siden jeg er så deprimert. Men hvordan kan den virke når jeg har det som dette? 
 

Jeg trenger klare sove mer. Nå sover jeg maks 1-4t natten. Aldri mer enn 1times tid sammenhengende. Tar imovane og minipress. De tok vekk seroquel pga rastløse bein men den hjalp ikke på søvnen uansett. Truxal og remeron er uten virkning. Eneste som hjelper at å sove mens andre passer på i samme rom. Da trenger jeg ingen medisiner. 
 

Men jeg bor alene. Og kan jo ikke være innlagt ofte. Og ikke kan de/vil de gi det heller. 
 

Har noen noen tanker eller forslag? Spesielt med tanke på søvn og depresjon. Sykepleiere på døgn sa jeg er som et nytt menneske når jeg har sovet og de passet på. Men virkningen er dessverre ikke så lang. Kanskje ikke så rart når søvnen er så minimal utenom. Denne natten er feks kun 1 1/2t søvn😔

Anonymkode: b2d79...2ce

Du kan forhøre deg med kommunen du bor i om det finnes mulighet for en plass på KAD. Et eksempel på en slik løsning kan du lese om her: Kommunale akutte døgnplasser | Bærum kommune (baerum.kommune.no)

[AnonymBruker]

Takk for svar. 
 

Det finnes dessverre ikke i min kommune. Det er kun dps i en annen kommune (som jeg da hører til) som gir døgnbehandling. 

Anonymkode: b2d79...2ce

[ISW]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei. 
 

Trådstarter her igjen. Jeg ble innlagt på dps i ca to uker og det hjalp litt. Ikke så dypt deprimert. Mer søvn. Rutiner. 
 

Dessverre så holdt det ikke så lenge og jeg er nesten tilbake til der jeg var før innleggelsen. Ikke helt men går dessverre fort nedover. Jeg gråter mye, ligger altfor mye i sengen. Verden føles så stor. Lyset utenfor virker «overveldende». Tok meg selv hin dagen i å tenke at jeg bruker ikke pc mer. Kun mobil. Selv pc virker så stort. Jeg ligger mye i fosterstilling, gråtende, grublende og klarer ikke dra meg ut av dette depressive. 
 

Føler på en måte at jeg kanskje må innse at jeg ikke mestrer livet? For når jeg klarer komme litt ovenpå er under innleggelser, og det er jo ikke noe liv? 😔 

 

Utfordringen er at jeg har prøvd mye medisiner. Og pga genvariant kan jeg ikke ta SSRI og føler selv ikke brintellix hjelper men de vil ikke ta den bort siden jeg er så deprimert. Men hvordan kan den virke når jeg har det som dette? 
 

Jeg trenger klare sove mer. Nå sover jeg maks 1-4t natten. Aldri mer enn 1times tid sammenhengende. Tar imovane og minipress. De tok vekk seroquel pga rastløse bein men den hjalp ikke på søvnen uansett. Truxal og remeron er uten virkning. Eneste som hjelper at å sove mens andre passer på i samme rom. Da trenger jeg ingen medisiner. 
 

Men jeg bor alene. Og kan jo ikke være innlagt ofte. Og ikke kan de/vil de gi det heller. 
 

Har noen noen tanker eller forslag? Spesielt med tanke på søvn og depresjon. Sykepleiere på døgn sa jeg er som et nytt menneske når jeg har sovet og de passet på. Men virkningen er dessverre ikke så lang. Kanskje ikke så rart når søvnen er så minimal utenom. Denne natten er feks kun 1 1/2t søvn😔

Anonymkode: b2d79...2ce

Hei,

Det virker jo som det er angsten din som primært gjør at du ikke sover, all den tid du sover bra når noen passer på deg og du er trygg?

Jeg er egentlig litt enig med Kupton over - jeg tror ikke medisiner alene kan løse dette. Du bruker allerede en alfablokker, og det er kanskje verdt et forsøk å forsterke denne med en ikke-selektiv betablokker (propranolol eller pindolol) - noen får hjelp mot angsten av det og er mindre i alarmberedskap. Ellers antar jeg at sykdommer med behov for stemningsstabiliserende allerede er vurdert?

Du kan gjerne ta SSRI (Brintellix er i bunn og grunn et SSRI) selv om du har denne genvarianten. Men noen får dårligere effekt av SSRI da. Men det jeg tror du vil profitere mest på, er systematisk hjelp mot angsten din og din tendens til grubling, bekymring, og å grave deg ned i egne tanker. Jeg håper du kan få en behandler som mestrer moderne kognitiv/metakognitiv terapi. Det kan hjelpe deg til å sove bedre og føle deg mer trygg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. 
 

Ja det er angst og grubling som gjør at jeg ikke klarer sove. Og føler meg helt ærlig dum som klarer å sove bare noen passer på, som et voksent menneske som jeg er. 
 

Jeg skal ta det med til legen min som har ansvar for medisiner. Propranolol og pindolol er det samme hvilken av de? (Kan noen av disse gi rastløse bein? Jeg får det så lett. Selv kvalmestillende og antibiotika utløser det, men er selvsagt villig til å prøve. Tar pramiprexole fast) 
 

Ja er utredet for stemningslidelser, etc og det er utelukket. Kptsd med dissosiasjon er min hovedlidelse. 
 

Jeg tok lenge cipralex uten effekt og serumkonsentrasjon viste da at jeg nesten ikke tok opp medisinen. Det ble da tatt denne genprøven. 
 

Jeg fikk også Risperdal en kort stund men på lav dose og etter kort stund fikk jeg veldig høyt prolaktin. Så høyt på liten dose at det ble litt «styr» med endokrinolog etc. Det gikk vekk når jeg tok den vekk. 
 

Jeg har en veldig dyktig traumeterapeut. Men det føles som om det er så mye å jobbe med at jeg blir helt overveldet. 

Anonymkode: b2d79...2ce

[kupton]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2023 den 2.28):

Vær så snill ikke si skjerp deg eller gå ut i dagslys, ta jevnlige dusjer, ikke sengen på dagtid.

Dessverre tror jeg ikke noe endrer seg så lenge du ligger i sengen på dagtid.

Både depresjon og søvnproblemer sementeres fast om du ikke endrer aktivitetsnivået ditt. Medisiner vil ikke endre dette i avgjørende grad.

[Fru2020]

Kan du få hjelp av kommunen til å komme deg ut av døren og ut i frisk luft og dagslys? Jeg hadde kommunen tre ganger i uken for å hjelpe meg da jeg var på mitt sykeste. 

[AnonymBruker]

Takk for svar. 
 

Det er tøft å lese at det ikke er mer hjelp i medisiner. (Skal undersøke den ISW nevner). 
 

Jeg har nå fått det slik at psykiatritjenesten kommer hjem til meg 3 ganger i uka kontra 1 gang i uka før. Jeg sov ikke bedre påfølgende natt den dagen de var her, men kanskje (og forhåpentligvis på sikt?). 
 

Det jeg nok er mest redd for er hvor lenge kroppen og hodet klarer dette. Kan det bikke over? Det har gjort det før men da var dps flinkere/større mulighet til å ta meg inn for søvn og hvile tidsnok så jeg slapp full psykose. De er ikke der helt lenger. Dessverre. 
 

Hvor lenge klarer et menneske å ha 1-3t søvn om natten? Og da aldri sammenhengende 3 timer. (Dog «hviler» jeg jo mye da jeg ligger mye i sengen men angsten er såpass høy at det føles ikke som hviling men noe må det vel være likevel). 

Anonymkode: b2d79...2ce