Uføretrygd og livskvalitet, bedre eller dårligere etter trygding

[AnonymBruker]

Du som har uføretrygd, har du fått bedre eller dårligere livskvalitet etter at du slutter å jobbe og fikk innvilget trygd?

Anonymkode: b71a6...4d1

[AnonymBruker]

Jeg tror at de som fra før av egentlig er ganske oppegående og har en ok livskvalitet får en bedre livskvalitet etter at de får innvilget ufør. Fordi da reiser de på ferie, drar på restauranter å spiser god mat med venner og ellers lever det gode liv som om de nesten ikke var syke i det hele tatt

Mens de som virkelig er alvorlig syke og lavt funksjonsnivå fra før av de får det bare enda verre etter uføretrygden siden da blir de bare enda mer isolerte og stillesittende

Anonymkode: 4c831...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du som har uføretrygd, har du fått bedre eller dårligere livskvalitet etter at du slutter å jobbe og fikk innvilget trygd?

Anonymkode: b71a6...4d1

Jeg får ikke panikk lenger når telefonen ringer. Jeg har ikke NAV hengende over meg lenger. Jeg gikk sykemeldt og var på AAP i 5 år. Og da levde jeg på nåden til de. Jeg trenger ikke prøve og feile på å gjøre ting de vil jeg skal gjøre, som jeg ikke klarer lenger. Jeg vil være frisk og ha en jobb. Og et sosialt liv med venner. Men jeg har aldri vert frisk. Og nå har jeg bare en venn igjen som jeg ikke har så mye kontakt med. Jeg var ikke klar over hvor syk jeg egentlig var før. Jeg trodde alle var som meg, bare mye bedre til å ta seg sammen og stå på. Jeg måtte presse meg gjennom skolen. Og så måtte jeg presse meg gjennom jobb, til jeg ikke kunne presse meg lenger. Dissosiasjon og autopilot. Jeg var i midten av 30-årene når jeg sluttet å jobbe. Jeg har vert syk hele livet. Og jeg kommer til å være syk resten av livet mitt også. Nå har jeg liksom noe å forholde meg til. En slags trygghet. At ikke noen kan komme og dra teppet bort under meg. Ting forandrer seg litt, men overraskende lite egentlig.

Anonymkode: 82642...992

[Worriesome Plenty 2]

Jeg jobbet ikke før jeg fikk uføretrygd. Det hjalp å få fast inntekt.

Hadde jeg jobbet før og var vandt til lønn, arbeid og kollegaer ville det nok vert en nedtur.

[Glitter]

Jeg vet ikke rett og slett. Men jeg drømmer jo enda om et kollegalialt samhold og noe som engasjerer meg. Jeg har på ingen måte gått inn i det med tanken om at jeg aldri skal komme ut i litt jobb. Det vet jeg ikke om blir å gå, men hvis så er full uføretrygd et bra sikkerhetsnett. Hvis jeg er heldig kan jeg redusere prosenten med 30-50%. I en drømmeverden med en drømmejobb. 

Men jeg var alene før jeg fikk uføretrygd også. Livet mitt har ikke endret seg etter trygd. 

[Ikkeanonymnok]

Det er litt komplisert å svare på, men det korte svaret er at etter jeg fikk innvilget ufør så treffer jeg ikke asfalten like hardt lenger. 

[aa-k-j]

Det endret seg ikke hos meg. Fungerer like godt eller dårlig før som etter ufør. Eneste forskjellen er den økonomiske tryggheten og med fast inntekt kunne jeg kjøpe meg en ok leilighet. 

[AnonymBruker]

Dårligere,  alle mine planer ble ødelagt.  5 års udannelse til ingen nytte, måtte slutte i jobben jeg likte så godt.  Planen om å reise et år til et utviklingsland å jobbe som helsearbeider samme med en venn ble knust. Mye mindre i inntekt enn jeg hadde hatt vis jeg jobbet. 

Dager som blir tilbrakt hjemme, uten mål og mening, ingen utfordringer, ingen utvikling. 

Eneste positive er at jeg slipper å stå tidlig opp. 

 

Anonymkode: 768c3...638

[Everybody]

Bedre. Fast inntekt, fikk kjøpt bolig. Ingen mas fra NAV om å komme i arbeid og aktivitet. Var innom 4 tiltak før jeg ble ufør.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Du som har uføretrygd, har du fått bedre eller dårligere livskvalitet etter at du slutter å jobbe og fikk innvilget trygd?

Anonymkode: b71a6...4d1

Fått verre. Har ikke økonomi til å reise på ferie eller spise på restaurant, gå på kino, konsert osv. Og dagene er lange og tomme. Hadde en gang en drøm om å skrive en bok. Fikk til og med økonomisk støtte fra en organisasjon for å skrive boken. Men jeg er for dårlig til å klare det nå

Anonymkode: 01d6f...734

[AnonymBruker]

Føler det er veldig vanskelig med 100% ufør og psykiske lidelser som angst og depresjon slik jeg har.
I begynnelsen var det deilig å slippe alt det meningsløse NAV tvang en igjennom, men når du først har fått innvilget 100% er det ingen tiltak overhodet for å kunne få deg bedre. Er noe annet med fysiske handicap, psykiske sykdommer er ikke alltid like permanente som å være lam fra nakken og ned, men systemet er ikke tilpasset psykisk syke, er derfor så mange av oss blir det selv om vi sikkert kunne vært i mer jobb hadde det bare vært lagt opp til det.
Personlig har jeg vært ufør i ca. 10 år og føler meg værre grunnet passiviteten og mangel på hva NAV kan hjelpe meg med (ingenting). Meningsløse dager som bare glir over i hverandre, selv psykisk friske hadde blitt syke av den slags passivitet.
I tillegg er jo uførytelsene så lave at de lammer en fra å delta i aktiviteter som kunne gjort en friskere.

Anonymkode: 2eef6...0dd

[Fru2020]

Det er vanskelig å svare på fordi før jeg ble syk hadde jeg en jobb jeg elsket og brukte all verdens tid på. Men samtidig var jeg gift med en mann som ikke var så snill med meg alltid.

Nå lever jeg uten å få være den jeg var i yrket mitt. Det er et stort savn, men jeg jobber hardt for å bli frisk nok til å komme tilbake. Men slipper det jerntaket eksmannens alkoholvaner hadde på meg.

Men jeg har det mye bedre nå enn da jeg var på AAP. Hovedsaklig fordi jeg har en sikker inntekt så lenge jeg er syk og fordi det gav meg muligheten til å kjøpe et bittelite hus som jeg trives veldig godt i.

[stjernestøv]

Sykdommen min ble ikke bedre etter at jeg fikk ufør men jeg ble jo økonomisk sikret, det er jo en trygghet.