En farlig myte om selvmord..

[AnonymBruker]

 

At de som tar selvmord ikke har pratet om det er en myte. En veldig farlig myte. 

 

Det er mange som tar selvmord selv om de prater om det. Jeg vet om tre personer som pratet om selvmord og de endte tilslutt med å ta sitt eget liv. De var lenge i psykiatrien og hadde mange selvmordsforsøk bak seg. De sa også ifra mange ganger at de ville ta livet sitt.

 

Anonymkode: 314e9...749

[Gjest Vendi]

Nei, det å fortelle noen om sine selvmordsønsker betyr ikke at man aldri vil ta livet sitt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

 

At de som tar selvmord ikke har pratet om det er en myte. En veldig farlig myte. 

 

Det er mange som tar selvmord selv om de prater om det. Jeg vet om tre personer som pratet om selvmord og de endte tilslutt med å ta sitt eget liv. De var lenge i psykiatrien og hadde mange selvmordsforsøk bak seg. De sa også ifra mange ganger at de ville ta livet sitt.

 

Anonymkode: 314e9...749

Det er en myte ja. 

Anonymkode: 713ae...dd2

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

At de som tar selvmord ikke har pratet om det er en myte. En veldig farlig myte. 

 

Det er mange som tar selvmord selv om de prater om det. Jeg vet om tre personer som pratet om selvmord og de endte tilslutt med å ta sitt eget liv. De var lenge i psykiatrien og hadde mange selvmordsforsøk bak seg. De sa også ifra mange ganger at de ville ta livet sitt.

 

Anonymkode: 314e9...749

Har lik historie, bare at jeg var heldig å overleve. Jeg brukte ikke å be om hjelp slik jeg gjorde i forkant, så det var synd det ble sånn. Kunne kanskje fått hjelp til å redusere tvangen jeg hadde. Men de skjønte ikke at jeg var tvunget av universet på det tidspunktet. Jeg var veldig dårlig og ingen plukket opp at jeg muligens hadde symptomer på depressiv psykose. Men jeg hadde strek tvang om å virkelig skade noen andre og jeg var oppriktig redd for å gjøre det for følte meg dratt i den retningen. Fordi universet ville straffe meg. Jeg ville ikke skade noen og så ingen løsning enn å ta livet mitt. Kanskje de ikke tok meg seriøst da for jeg sa jeg hadde tvang til å skade noen, og nøyaktig samme tvang hadde noen år tidligere fått meg til å gjøre noe grusomt. Jeg kjente det igjen. Så sa jo at jeg følte meg tvunget til å ta livet mitt. Men ja. Det hjalp ikke å snakke om de nyoppståtte symptomene jeg hadde. Så jeg ble stille. 

Samtidig er det nok svært vanskelig å vurdere når det er alvor og når det er mest tanker. Jeg hadde heller ikke suicidal adferd på posten. Jeg var på joggetur 10 timer før jeg hadde planer om å gjøre det. Det var en vane og jeg skulle leve til jeg ikke lenger gjorde det. Var lettet den dagen da avgjørelsen var tatt. Da jeg hadde tatt den hundre prosent og skjønt at jeg ikke ville få hjelp med det, så sluttet jeg å snakke om det. Kontakten min ville egentlig jeg ikke skulle ta permisjon for hun så jeg var annerledes, men da hadde jeg gitt opp så jeg sa jeg ikke skulle gjøre noe. Hadde bedt psykologen der helt tydelig om hjelp, men fått beskjed om utskrivelse to dager senere. Da var det ikke mer å snakke om. Synd for Kanskje jeg hadde reddet meg selv hvis jeg sa hvorfor jeg tok permisjon. Til tross for det jeg mener var feilbehandling eller feilvurdering så klandrer jeg kun meg selv og de rare tankene jeg innimellom får.

Så min personlige erfaring er at jeg kan både snakke om det, men også gå inn i meg selv og ikke si noe. Når jeg kommer dit at jeg ikke sier noe har jeg som oftest hatt en periode jeg prater om det. For hos meg har stillheten kommet når tidspunktet har blitt satt i nærmeste framtid. Før tidspunktet ble satt så var jeg ennå i kjemp for livet-modus. Jeg visste hva som kom til å skje, men søkte ennå hjelp. Fikk ikke hjelp og var dessverre så dårlig at jeg da gav opp og da ble jeg stille. 

Nå er jeg glad jeg overlevde. Men veldig lei meg pga konsekvensene jeg lever med. Jeg har følt meg direkte sviktet, hovedsakelig fordi hun psykologen kunne tatt kontakt og sagt til meg at du, beklager der gjorde vi en feil vurdering. En slik validering hadde betydd mye. I stedet var det helt stilt. Det var egentlig det verste for meg. Til syvende og sist var det min feil, men samtidig hadde hun ansvaret for forsvarlig helsehjelp og det hjalp ikke at jeg varslet om det i klartekst. Hun så nok bare på den ene diagnosen min og tenkte at jeg brukte å si ifra slik. Men hun kjente meg ikke. Jeg brukte ikke å si sånn. 

Neste gang jeg ble like dårlig så sa jeg at nå opplever jeg situasjonen som ganske lik da det og det skjedde. Skal dette gå bra trenger jeg hjelp til å overvinne dette. Og det fikk jeg. Heldigvis. 

For jeg vil ikke lenger dø på den måten. 

Jeg tror jo mange snakker om det fordi de vet at tidspunktet nærmer seg, men at de er typen som kjemper til siste slutt.  Så selv om de vet det nærmer seg, så kjemper de i håp om å ombestemme seg.. Ikke alle setter tidspunktet en uke fram i tid. Noen går og venter på at tidspunktet skal VÆRE rett. Og når de kjenner at i dag skjer det, da er det ikke sikkert de fortsetter å snakke om det. Det gjorde ikke jeg. Den feilen skulle jeg ikke gjort.Men noen kan sikkert sitte og snakke om det kl 15 og kl 1545 gjør de det. Bare i fall den siste praten skal snu det.

Endret 3. mars 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (13 minutter siden):

Har lik historie, bare at jeg var heldig å overleve. Jeg brukte ikke å be om hjelp slik jeg gjorde i forkant, så det var synd det ble sånn. Kunne kanskje fått hjelp til å redusere tvangen jeg hadde. Men de skjønte ikke at jeg var tvunget av universet på det tidspunktet. Jeg var veldig dårlig og ingen plukket opp at jeg muligens hadde symptomer på depressiv psykose. Men jeg hadde strek tvang om å virkelig skade noen andre og jeg var oppriktig redd for å gjøre det for følte meg dratt i den retningen. Fordi universet ville straffe meg. Jeg ville ikke skade noen og så ingen løsning enn å ta livet mitt. Kanskje de ikke tok meg seriøst da for jeg sa jeg hadde tvang til å skade noen, og nøyaktig samme tvang hadde noen år tidligere fått meg til å gjøre noe grusomt. Jeg kjente det igjen. Så sa jo at jeg følte meg tvunget til å ta livet mitt. Men ja. Det hjalp ikke å snakke om de nyoppståtte symptomene jeg hadde. Så jeg ble stille. 

Samtidig er det nok svært vanskelig å vurdere når det er alvor og når det er mest tanker. Jeg hadde heller ikke suicidal adferd på posten. Jeg var på joggetur 10 timer før jeg hadde planer om å gjøre det. Det var en vane og jeg skulle leve til jeg ikke lenger gjorde det. Var lettet den dagen da avgjørelsen var tatt. Da jeg hadde tatt den hundre prosent og skjønt at jeg ikke ville få hjelp med det, så sluttet jeg å snakke om det. Kontakten min ville egentlig jeg ikke skulle ta permisjon for hun så jeg var annerledes, men da hadde jeg gitt opp så jeg sa jeg ikke skulle gjøre noe. Hadde bedt psykologen der helt tydelig om hjelp, men fått beskjed om utskrivelse to dager senere. Da var det ikke mer å snakke om. Synd for Kanskje jeg hadde reddet meg selv hvis jeg sa hvorfor jeg tok permisjon. Til tross for det jeg mener var feilbehandling eller feilvurdering så klandrer jeg kun meg selv og de rare tankene jeg innimellom får.

Så min personlige erfaring er at jeg kan både snakke om det, men også gå inn i meg selv og ikke si noe. Når jeg kommer dit at jeg ikke sier noe har jeg som oftest hatt en periode jeg prater om det. For hos meg har stillheten kommet når tidspunktet har blitt satt i nærmeste framtid. Før tidspunktet ble satt så var jeg ennå i kjemp for livet-modus. Jeg visste hva som kom til å skje, men søkte ennå hjelp. Fikk ikke hjelp og var dessverre så dårlig at jeg da gav opp og da ble jeg stille. 

Nå er jeg glad jeg overlevde. Men veldig lei meg pga konsekvensene jeg lever med. Jeg har følt meg direkte sviktet, hovedsakelig fordi hun psykologen kunne tatt kontakt og sagt til meg at du, beklager der gjorde vi en feil vurdering. En slik validering hadde betydd mye. I stedet var det helt stilt. Det var egentlig det verste for meg. Til syvende og sist var det min feil, men samtidig hadde hun ansvaret for forsvarlig helsehjelp og det hjalp ikke at jeg varslet om det i klartekst. Hun så nok bare på den ene diagnosen min og tenkte at jeg brukte å si ifra slik. Men hun kjente meg ikke. Jeg brukte ikke å si sånn. 

Neste gang jeg ble like dårlig så sa jeg at nå opplever jeg situasjonen som ganske lik da det og det skjedde. Skal dette gå bra trenger jeg hjelp til å overvinne dette. Og det fikk jeg. Heldigvis. 

For jeg vil ikke lenger dø på den måten. 

Jeg tror jo mange snakker om det fordi de vet at tidspunktet nærmer seg, men at de er typen som kjemper til siste slutt.  Så selv om de vet det nærmer seg, så kjemper de i håp om å ombestemme seg.. Ikke alle setter tidspunktet en uke fram i tid. Noen går og venter på at tidspunktet skal VÆRE rett. Og når de kjenner at i dag skjer det, da er det ikke sikkert de fortsetter å snakke om det. Det gjorde ikke jeg. Den feilen skulle jeg ikke gjort.Men noen kan sikkert sitte og snakke om det kl 15 og kl 1545 gjør de det. Bare i fall den siste praten skal snu det.

Forferdelig å lese hvor vondt du har hatt det. Blir sint på dine vegne fordi psykologen sviktet deg. Hun psykologen hadde som jobb å hjelpe sårbare mennesker og så gjorde hun ikke jobben sin.. det er skremmende. Jeg er veldig glad du forsatt lever

Anonymkode: 314e9...749

[Kashmir-]

Det er noen ting som blir sagt som er helt bak mål når det gjelder selvmord. Noe av det verste jeg har sett er en mor som fortalte sitt barn under 8 år at pappaen hadde valgt å ikke leve mer. Det er helt feil å si at det er et valg, for selv om voksne kan se det i noen tilfeller, klarer ikke barn det i den forstand at de ser alternative valg. Hårreisende.

Endret 3. mars 2023 av Kashmir

[Glitter]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Forferdelig å lese hvor vondt du har hatt det. Blir sint på dine vegne fordi psykologen sviktet deg. Hun psykologen hadde som jobb å hjelpe sårbare mennesker og så gjorde hun ikke jobben sin.. det er skremmende. Jeg er veldig glad du forsatt lever

Anonymkode: 314e9...749

Takk. Jeg også. 

Hun gjorde vel så godt hun kunne, men jeg ble på en måte utsatt for et karakterdrap. Hvis det går å si. Hun presset en diagnose over meg, og tenkte at jeg var på en viss måte ut i fra det Hun hadde lest og erfart. 

Ung psykolog som ikke har lært seg å ikke fokusere på diagnosene når en sitter sammen for samtale. Observer symptomer ja, men ikke finn egenskaper som ikke er der. Også kunne hun valgt å snakke med de på avdelingen jeg vanligvis var på, typ "er dette vanlig for henne?", men hun gjorde det ikke. 

Jaja. Du trenger ikke bli sint på mine vegne. Jeg har egentlig lagt det bak meg, bortsett fra hvis jeg minnes på det og da kommer følelsen av å føle seg sviktet. Men jeg må ta med i betraktning at jeg har vært mye inn og ut av psykiatrien og kanskje hun trodde hver innleggelse var pga selvmordstanker. I såfall hver fjerde uke. Da er det forståelig hun ikke tok det så på alvor. Men sannheten har at det var nesten 1,5 år siden sist jeg var innlagt for det samme. Yeye.

[Vhanja]

Mye bra som er tatt opp her.

I tillegg til dette, en annen myte er noe som en del av de som vurderer (eller faktisk tar) selvmord tror på: At verden og de nærmeste får det bedre uten dem.

Jeg tror det er en av de virkelig farlige mytene, fordi får man overbevist seg selv om det så kutter man en av de siste båndene som binder enn selv til livet når alt annet er "borte". 

Det er aldri tilfellet at de rundt får det bedre når man er borte. Tvert om, som regel vil de nærmeste bli plaget av dårlig samvittighet og anger, om tanken om at de kunne gjort noe annerledes eller "bedre" for å unngå dette.

[AnonymBruker]

Ja det vet jeg. En jeg gikk på DPS med fortalte meg at han var lei sv å ha puls og skulle snekre seg kiste.

Jeg sa det til en behandler. Han ble lagt inn. Vi var venner på Facebook. Det ble plutselig ingen ting fra eller om han i feeden så jeg gikk inn på siden hans og der var det en rekke vil i fred meldinger. Han var i slutten av 20 åra bare.

Anonymkode: db7ea...d9c

[Glitter]

Kashmir skrev (5 minutter siden):

Det er noen ting som blir sagt som er helt bak mål når det gjelder selvmord. Noe av det verste jeg har sett er en mor som fortalte sitt barn under 8 år at pappaen hadde valgt å ikke leve mer. Det er helt feil å si at det er et valg, for selv om voksne kan se det i noen tilfeller, klarer ikke barn det i den forstand at de ser alternative valg. Hårreisende.

Huff. Så fælt. Nå skal jeg leve, men jeg ville de skulle forklare at jeg hadde vært så syk at jeg ikke klarte å leve mer, og at nå er det bedre for meg. Men at det ikke er deres feil eller noe de kunne gjort. Sykehuset prøvde å gjøre meg frisk, men det gikk ikke. 

[Glitter]

Vhanja skrev (15 minutter siden):

Mye bra som er tatt opp her.

I tillegg til dette, en annen myte er noe som en del av de som vurderer (eller faktisk tar) selvmord tror på: At verden og de nærmeste får det bedre uten dem.

Jeg tror det er en av de virkelig farlige mytene, fordi får man overbevist seg selv om det så kutter man en av de siste båndene som binder enn selv til livet når alt annet er "borte". 

Det er aldri tilfellet at de rundt får det bedre når man er borte. Tvert om, som regel vil de nærmeste bli plaget av dårlig samvittighet og anger, om tanken om at de kunne gjort noe annerledes eller "bedre" for å unngå dette.

Ja det er veldig sant. Det er nesten som en vrangforestilling. Ikke egentlig da sikkert, men å tro på noe så feil så sterkt. 

Jeg ble usikker på min mor for hun sa at hun hadde akseptert det, men at jeg ikke måtte gjøre det på en spesifikk måte hun visste jeg tenkte på. Da tenkte jeg at hun indirekte sa at hun ville jeg skulle dø. Men Hun var vel redd for å måtte besøke en grønnsak resten av sin levetid. I døden får man fred, men ikke hvis man i stedet blir paralysert. Likevel var det merkelig og ikke ok for meg å få beskjed om at det der fikk jeg ikke gjøre i en sånn situasjon. At ok, men velg en annen metode. Vi sliter med kommunikasjon, men jeg hadde trengt at hun viste meg at hun ville ha meg tilstede i verden og ikke at hun hadde akseptert situasjonen. 

Så jeg tror kanskje hvis man er pårørende til en suicidal at man viser at man vil være sammen. Selv om de sier nei, så har man i hvert fall vist at de er ønsket. For tror ikke det er så lett å snu tankegangen kun ved prat. Handling har nok raskere effekt. Et for første gang besøk på sykehuset av mamma hadde feks vært som en stor handling. At hun trosset det å ikke ville besøke meg for å vise at jeg ikke kan mistes. Det var det jeg savnet da i hvertfall 

Det verste var at jeg tenkte ungene mine hadde det best uten. Jeg er så mye syk og borte uansett, så la de glemme meg. Men så ser jeg gleden deres for å se meg. Det var en aha-opålevelse. Virkeligheten er ikke alltid som en tror.

Endret 3. mars 2023 av Glitter

[Kashmir-]

Glitter skrev (29 minutter siden):

Huff. Så fælt. Nå skal jeg leve, men jeg ville de skulle forklare at jeg hadde vært så syk at jeg ikke klarte å leve mer, og at nå er det bedre for meg. Men at det ikke er deres feil eller noe de kunne gjort. Sykehuset prøvde å gjøre meg frisk, men det gikk ikke. 

Ja, det var grusomt å lese det. Jeg tenkte også at det naturlige ville være å si at pappaen var så syk at han ikke klarte å være så syk mer. Ikke at han valgte. Uff 

[Vhanja]

Glitter skrev (19 minutter siden):

Ja det er veldig sant. Det er nesten som en vrangforestilling. Ikke egentlig da sikkert, men å tro på noe så feil så sterkt. 

Jeg ble usikker på min mor for hun sa at hun hadde akseptert det, men at jeg ikke måtte gjøre det på en spesifikk måte hun visste jeg tenkte på. Da tenkte jeg at hun indirekte sa at hun ville jeg skulle dø. Men Hun var vel redd for å måtte besøke en grønnsak resten av sin levetid. I døden får man fred, men ikke hvis man i stedet blir paralysert. Likevel var det merkelig og ikke ok for meg å få beskjed om at det der fikk jeg ikke gjøre i en sånn situasjon. At ok, men velg en annen metode. Vi sliter med kommunikasjon, men jeg hadde trengt at hun viste meg at hun ville ha meg tilstede i verden og ikke at hun hadde akseptert situasjonen. 

Så jeg tror kanskje hvis man er pårørende til en suicidal at man viser at man vil være sammen. Selv om de sier nei, så har man i hvert fall vist at de er ønsket. For tror ikke det er så lett å snu tankegangen kun ved prat. Handling har nok raskere effekt. Et for første gang besøk på sykehuset av mamma hadde feks vært som en stor handling. At hun trosset det å ikke ville besøke meg for å vise at jeg ikke kan mistes. Det var det jeg savnet da i hvertfall 

Det verste var at jeg tenkte ungene mine hadde det best uten. Jeg er så mye syk og borte uansett, så la de glemme meg. Men så ser jeg gleden deres for å se meg. Det var en aha-opålevelse. Virkeligheten er ikke alltid som en tror.

Jeg forstår godt at det må ha vært utrolig tøft for deg, din mors reaksjon.

Samtidig er nok det en forsvarsmekanisme fra din mor, når man kommer så langt at man faktisk gir litt opp. Jeg merker det selv, jeg har en i nær familie som er alkoholiker. Han er ung og er dermed også forholdsvis fungerenede med jobb og samboer. Vi har et tett forhold, men jeg kjenner hvordan jeg allerede mentalt distanserer meg fra ham. Det gjør for vondt å være engasjert, fordi jeg vet at uansett hva jeg sier så vil det ikke ha noe å si. Så da velger jeg å beskytte meg selv i stedet.

[Glitter]

Vhanja skrev (15 minutter siden):

Jeg forstår godt at det må ha vært utrolig tøft for deg, din mors reaksjon.

Samtidig er nok det en forsvarsmekanisme fra din mor, når man kommer så langt at man faktisk gir litt opp. Jeg merker det selv, jeg har en i nær familie som er alkoholiker. Han er ung og er dermed også forholdsvis fungerenede med jobb og samboer. Vi har et tett forhold, men jeg kjenner hvordan jeg allerede mentalt distanserer meg fra ham. Det gjør for vondt å være engasjert, fordi jeg vet at uansett hva jeg sier så vil det ikke ha noe å si. Så da velger jeg å beskytte meg selv i stedet.

Ja, det er selvsagt et nyttig perspektiv. 

Det må være tøft å se han ødelegge seg selv. Vet det samme har vært tøft for min familie. Så står man der som syk og pårørende med helt ulikt syn på samme sak. Ikke enkelt. 

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (17 minutter siden):

Jeg forstår godt at det må ha vært utrolig tøft for deg, din mors reaksjon.

Samtidig er nok det en forsvarsmekanisme fra din mor, når man kommer så langt at man faktisk gir litt opp. Jeg merker det selv, jeg har en i nær familie som er alkoholiker. Han er ung og er dermed også forholdsvis fungerenede med jobb og samboer. Vi har et tett forhold, men jeg kjenner hvordan jeg allerede mentalt distanserer meg fra ham. Det gjør for vondt å være engasjert, fordi jeg vet at uansett hva jeg sier så vil det ikke ha noe å si. Så da velger jeg å beskytte meg selv i stedet.

Eneste måten du kan hjelpe han er og være der selvom han avviser deg. Ble litt overrasket av å lese at du distanserer deg. 

Anonymkode: 156ea...c12

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Eneste måten du kan hjelpe han er og være der selvom han avviser deg. Ble litt overrasket av å lese at du distanserer deg. 

Anonymkode: 156ea...c12

Hvor lenge, og hvor mange ganger, skal man klare å være der for en som ikke er klar til å hjelpe seg selv?

[AnonymBruker]

Glitter skrev (17 timer siden):

Har lik historie, bare at jeg var heldig å overleve. Jeg brukte ikke å be om hjelp slik jeg gjorde i forkant, så det var synd det ble sånn. Kunne kanskje fått hjelp til å redusere tvangen jeg hadde. Men de skjønte ikke at jeg var tvunget av universet på det tidspunktet. Jeg var veldig dårlig og ingen plukket opp at jeg muligens hadde symptomer på depressiv psykose. Men jeg hadde strek tvang om å virkelig skade noen andre og jeg var oppriktig redd for å gjøre det for følte meg dratt i den retningen. Fordi universet ville straffe meg. Jeg ville ikke skade noen og så ingen løsning enn å ta livet mitt. Kanskje de ikke tok meg seriøst da for jeg sa jeg hadde tvang til å skade noen, og nøyaktig samme tvang hadde noen år tidligere fått meg til å gjøre noe grusomt. Jeg kjente det igjen. Så sa jo at jeg følte meg tvunget til å ta livet mitt. Men ja. Det hjalp ikke å snakke om de nyoppståtte symptomene jeg hadde. Så jeg ble stille. 

Samtidig er det nok svært vanskelig å vurdere når det er alvor og når det er mest tanker. Jeg hadde heller ikke suicidal adferd på posten. Jeg var på joggetur 10 timer før jeg hadde planer om å gjøre det. Det var en vane og jeg skulle leve til jeg ikke lenger gjorde det. Var lettet den dagen da avgjørelsen var tatt. Da jeg hadde tatt den hundre prosent og skjønt at jeg ikke ville få hjelp med det, så sluttet jeg å snakke om det. Kontakten min ville egentlig jeg ikke skulle ta permisjon for hun så jeg var annerledes, men da hadde jeg gitt opp så jeg sa jeg ikke skulle gjøre noe. Hadde bedt psykologen der helt tydelig om hjelp, men fått beskjed om utskrivelse to dager senere. Da var det ikke mer å snakke om. Synd for Kanskje jeg hadde reddet meg selv hvis jeg sa hvorfor jeg tok permisjon. Til tross for det jeg mener var feilbehandling eller feilvurdering så klandrer jeg kun meg selv og de rare tankene jeg innimellom får.

Så min personlige erfaring er at jeg kan både snakke om det, men også gå inn i meg selv og ikke si noe. Når jeg kommer dit at jeg ikke sier noe har jeg som oftest hatt en periode jeg prater om det. For hos meg har stillheten kommet når tidspunktet har blitt satt i nærmeste framtid. Før tidspunktet ble satt så var jeg ennå i kjemp for livet-modus. Jeg visste hva som kom til å skje, men søkte ennå hjelp. Fikk ikke hjelp og var dessverre så dårlig at jeg da gav opp og da ble jeg stille. 

Nå er jeg glad jeg overlevde. Men veldig lei meg pga konsekvensene jeg lever med. Jeg har følt meg direkte sviktet, hovedsakelig fordi hun psykologen kunne tatt kontakt og sagt til meg at du, beklager der gjorde vi en feil vurdering. En slik validering hadde betydd mye. I stedet var det helt stilt. Det var egentlig det verste for meg. Til syvende og sist var det min feil, men samtidig hadde hun ansvaret for forsvarlig helsehjelp og det hjalp ikke at jeg varslet om det i klartekst. Hun så nok bare på den ene diagnosen min og tenkte at jeg brukte å si ifra slik. Men hun kjente meg ikke. Jeg brukte ikke å si sånn. 

Neste gang jeg ble like dårlig så sa jeg at nå opplever jeg situasjonen som ganske lik da det og det skjedde. Skal dette gå bra trenger jeg hjelp til å overvinne dette. Og det fikk jeg. Heldigvis. 

For jeg vil ikke lenger dø på den måten. 

Jeg tror jo mange snakker om det fordi de vet at tidspunktet nærmer seg, men at de er typen som kjemper til siste slutt.  Så selv om de vet det nærmer seg, så kjemper de i håp om å ombestemme seg.. Ikke alle setter tidspunktet en uke fram i tid. Noen går og venter på at tidspunktet skal VÆRE rett. Og når de kjenner at i dag skjer det, da er det ikke sikkert de fortsetter å snakke om det. Det gjorde ikke jeg. Den feilen skulle jeg ikke gjort.Men noen kan sikkert sitte og snakke om det kl 15 og kl 1545 gjør de det. Bare i fall den siste praten skal snu det.

Du har jo vært innlagt pga selvmordstanker eller planer sikkert 10talls ganger før og et sted må grensen gå og til syvende og sist så er det jo ditt valg så kan være derfor. 

Men du burde kanskje sende inn en klage? Det kan du gjøre over nett. 

Anonymkode: 5f1ec...899

[Glitter]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du har jo vært innlagt pga selvmordstanker eller planer sikkert 10talls ganger før og et sted må grensen gå og til syvende og sist så er det jo ditt valg så kan være derfor. 

Men du burde kanskje sende inn en klage? Det kan du gjøre over nett. 

Anonymkode: 5f1ec...899

Jeg har aldri fått høre at det ikke vil bli gitt akutt livreddende hjelp noe mer. Og jeg har vært tvangsinnlagt i etterkant av dette så det fungerer ikke sånn. 

Jeg ser ikke hensikten i å sende klage. Jeg vil ikke utsette meg for å bli satt ennå mer i bås. Noe som ville skjedd fra sykehuset sin side for å forsvare behandlingen og at de ikke gjorde feil. Det er snart to år siden så egentlig ikke noe jeg tenker på annet enn at jeg ikke stoler på den avdelingen lenger.

Og selv for snart to år siden var det 1,5 år siden forrige forsøk. Når man ser en utvikling hvor personen har tvangen mer og mer sjeldent så er det nyttig å gripe inn når det en sjelden gang blir akutt tenker jeg. Noe annet hvis det fortsetter år etter år med ukentlige selvmordstanker. Det mener jeg er logisk. Man kan ikke passe på noen konstant, men ja. Jeg har ikke hyppige selvmordstanker og når de kommer går de som regel fort over. Hvis jeg hadde dødd er jeg sikker på at de hadde opprettet sak, men jeg har jo en viss diagnose så de hadde bare sagt der er en del av diagnosen. 

Endret 4. mars 2023 av Glitter