Hvem er jeg?

[AnonymBruker]

TW:
 

Jeg har så mange hemmeligheter. Så mange sider ved meg selv jeg ikke kan godta.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Hvis folk finner ut hvem jeg er vil jeg miste dem for alltid. Jeg vil også miste meg selv, for jeg vet ikke helt hvem jeg er uten de få menneskene jeg har rundt meg. 
 

Jeg lever bare et halvt liv for jeg har så mye skyldfølelse.. Og en redsel for meg selv.. Jeg hater meg selv intenst, i alle fall store deler av tiden. Jeg klarer ikke motta kjærlighet og jeg klarer ikke være glad i meg selv.. Alt virker håpløst og jeg trøstespiser, ser på serier til den store gullmedaljen for å flykte fra mitt eget hode. Jeg vil ikke være meg, men jeg er jo stuck med meg selv. Jeg forbereder meg hele tiden på å miste de rundt meg.. For jeg er en forferdelig person (føler jeg selv)

Jeg er så ensom i mitt eget sinn.. Tør ikke snakke høyt om de tingene som virkelig plager meg. Jeg blir stadig bedt om å ta plass. Men hvordan kan jeg det når skyldfølelsen spiser meg opp innvendig? Jeg er ikke meg selv rundt andre og andre er derfor glad i den versjonen jeg velger å vise.. Jeg lurer til og med meg selv til å tro at jeg er et ok menneske en gang i blant.. 

Jeg vil bare vekk.. vekk fra mitt eget hode, vekk fra virkeligheten, uten at det betyr at jeg har planer om å gjøre noe med det. Jeg er bare så ufattelig sliten av å føle at livet er et skuespill. Jeg er meg selv i blant og det føles godt. Men hva når den versjonen ikke er bra nok og jeg føler jeg mangler moral og empati? Jeg kan ikke kompensere for disse manglene, uansett hvor hardt jeg prøver. Det blir til at jeg bare vil melde meg ut, for jeg kan aldri bli den personen jeg ønsker å være. 
 

Beklager for langt og sutrete innlegg. Jeg måtte bare få det ut et sted, kanskje få noen tilbakemeldinger? 

 

Anonymkode: a58d1...413

[lavender]

Jeg har dessverre ingen gode råd, men jeg ville bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver ❤️

[AnonymBruker]

lavender skrev (8 minutter siden):

Jeg har dessverre ingen gode råd, men jeg ville bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver ❤️

Ts her:
Takk for svar. Det er litt godt at noen andre kjenner seg igjen i det jeg skriver. Føles mindre ensomt. Samtidig er det trist at det er flere som føler på det samme❤️ Kanskje det er håp, men at det bare er vanskelig å finne? 

Anonymkode: a58d1...413

[lavender]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ts her:
Takk for svar. Det er litt godt at noen andre kjenner seg igjen i det jeg skriver. Føles mindre ensomt. Samtidig er det trist at det er flere som føler på det samme❤️ Kanskje det er håp, men at det bare er vanskelig å finne? 

Anonymkode: a58d1...413

Det er sant, det er noe med det å ikke føle seg så alene. Der er nok håp, det er bare som du sier, vanskelig å finne.

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

TW:
 

Jeg har så mange hemmeligheter. Så mange sider ved meg selv jeg ikke kan godta.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Hvis folk finner ut hvem jeg er vil jeg miste dem for alltid. Jeg vil også miste meg selv, for jeg vet ikke helt hvem jeg er uten de få menneskene jeg har rundt meg. 
 

Jeg lever bare et halvt liv for jeg har så mye skyldfølelse.. Og en redsel for meg selv.. Jeg hater meg selv intenst, i alle fall store deler av tiden. Jeg klarer ikke motta kjærlighet og jeg klarer ikke være glad i meg selv.. Alt virker håpløst og jeg trøstespiser, ser på serier til den store gullmedaljen for å flykte fra mitt eget hode. Jeg vil ikke være meg, men jeg er jo stuck med meg selv. Jeg forbereder meg hele tiden på å miste de rundt meg.. For jeg er en forferdelig person (føler jeg selv)

Jeg er så ensom i mitt eget sinn.. Tør ikke snakke høyt om de tingene som virkelig plager meg. Jeg blir stadig bedt om å ta plass. Men hvordan kan jeg det når skyldfølelsen spiser meg opp innvendig? Jeg er ikke meg selv rundt andre og andre er derfor glad i den versjonen jeg velger å vise.. Jeg lurer til og med meg selv til å tro at jeg er et ok menneske en gang i blant.. 

Jeg vil bare vekk.. vekk fra mitt eget hode, vekk fra virkeligheten, uten at det betyr at jeg har planer om å gjøre noe med det. Jeg er bare så ufattelig sliten av å føle at livet er et skuespill. Jeg er meg selv i blant og det føles godt. Men hva når den versjonen ikke er bra nok og jeg føler jeg mangler moral og empati? Jeg kan ikke kompensere for disse manglene, uansett hvor hardt jeg prøver. Det blir til at jeg bare vil melde meg ut, for jeg kan aldri bli den personen jeg ønsker å være. 
 

Beklager for langt og sutrete innlegg. Jeg måtte bare få det ut et sted, kanskje få noen tilbakemeldinger? 

 

Anonymkode: a58d1...413

Hvorfor har du skyldfølelse da? Har det noe å gjøre med de hemmelighetene du sier at du har? Du sier du mangler moral og empati, stemmer det? Vanskelig å vite hva jeg skal svare da jeg ikke vet om du har noen grunn til å føle skyld eller ikke, eller om du har noen grunn til å føle at du er en forferdelig person eller ikke. For alt jeg vet kan det være du har rett. Men kanskje det mest sannsynlige likevel er at du har et veldig dårlig syn på deg selv og dine omgivelser, skapt av sykdom? Jeg vet jo ikke, men kanskje det hadde vært lurt å snakke med noen om dette? Fastlegen, en profesjonell, prest, e.l.?