Avhengig pf, kupton og andre

[AnonymBruker]

Er dette en pf som er vanskelig å endre om man har god innsikt og har et sterkt ønske og mål om å være selvstendig (og sterk som selvstendig da det å være avhengig av noen gjør at man føler seg svakere)? Er det berettiget håp for personer med den type pf om personen jobber hardt for det og gjør det som kreves av en? 
Har du god erfaring med denne type pf, @kupton? Hva med andre, noen som vil dele erfaringer rundt dette?

Anonymkode: f6ba3...9a6

[Glitter]

For min del er det litt sånn at jeg mangler et ankerpunkt og en trygghet i meg selv. Så det har jeg funnet i andre. Det har ført til at jeg har blitt veldig avhengig av personer oppigjennom. De siste årene min behandler og hun har akkurat sluttet i jobben sin og jeg har fått en depressiv reaksjon på det. Men jeg har ikke gått i oppløsning enda slik jeg har pleid å gjøre ved relasjonsbrudd til "personen min". Men mistenker jeg bare ikke helt har skjønt at jeg har mistet henne enda. 

Det utspiller seg slik at jeg må ha den personen sin mening om alt, jeg merker utrygghet når det går lang tid uten kontakt, hele nervesystemet mitt roer seg når jeg er i kontakt med personen. 

Men mulig jeg har blitt bedre enn jeg var. At jeg har blitt litt met stødig i meg selv. Men jeg vil tro at hvis jeg får kjæreste så vil jeg raskt bli avhengig av han. Og da finner jeg meg i mye. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (39 minutter siden):

For min del er det litt sånn at jeg mangler et ankerpunkt og en trygghet i meg selv. Så det har jeg funnet i andre. Det har ført til at jeg har blitt veldig avhengig av personer oppigjennom. De siste årene min behandler og hun har akkurat sluttet i jobben sin og jeg har fått en depressiv reaksjon på det. Men jeg har ikke gått i oppløsning enda slik jeg har pleid å gjøre ved relasjonsbrudd til "personen min". Men mistenker jeg bare ikke helt har skjønt at jeg har mistet henne enda. 

Det utspiller seg slik at jeg må ha den personen sin mening om alt, jeg merker utrygghet når det går lang tid uten kontakt, hele nervesystemet mitt roer seg når jeg er i kontakt med personen. 

Men mulig jeg har blitt bedre enn jeg var. At jeg har blitt litt met stødig i meg selv. Men jeg vil tro at hvis jeg får kjæreste så vil jeg raskt bli avhengig av han. Og da finner jeg meg i mye. 

Tusen takk for svar. Det er kanskje ikke så mye håp for meg. Kanskje det er noe jeg må leve med og lide under. 

Anonymkode: f6ba3...9a6

[Glitter]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tusen takk for svar. Det er kanskje ikke så mye håp for meg. Kanskje det er noe jeg må leve med og lide under. 

Anonymkode: f6ba3...9a6

Jeg vet ikke hva som skal til for å finne styrken i seg selv og ikke gjøre seg avhengig av andre dessverre. 

For min del er det ikke noe jeg tenker så mye på. Har andre ting jeg tenker mer på. Men kjenner på det nå som jeg gjennomgår et relasjonsbrudd. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du god erfaring med denne type pf, @kupton?

Selv om pf cluster C (avhengig og unnvikende) regnes som de mindre alvorlige pf. er min erfaring at de er vanskelige å behandle. Min erfaring og vurdering er at personene med disse lidelsene har så mye nevrotisisme som gjør det vanskelig å endre dem.

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 minutter siden):

Selv om pf cluster C (avhengig og unnvikende) regnes som de mindre alvorlige pf. er min erfaring at de er vanskelige å behandle. Min erfaring og vurdering er at personene med disse lidelsene har så mye nevrotisisme som gjør det vanskelig å endre dem.

Ok. Tusen takk for et kvalifisert svar. 

Jeg anser egentlig meg selv som en sterk person, og det er mye som har vist det. Jeg hater å se på meg selv som svak, nevrotisk og avhengig av noen. Det er ikke sånn jeg vil være. Jeg er også en som kan stålsette meg betydelig og gjøre ting som er vanskelig, noe jeg har giort mange ganger. Så selv om jeg er nevrotisk har jeg også mye styrke i meg som jeg mener kan utnyttes og brukes konstruktivt i kampen om å bryte et negativt mønster og bli mindre nevrotisk. Dette har jeg også vist på andre områder i livet. Det er heller ingen som ser på meg at jeg er nevrotisk fordi  at jeg tar meg sammen og skjuler det. Jeg har hele livet ønsket å fremstå som sterk og normal.

Jeg har lykkes på flere områder i livet og vet at jeg kan nå mål jeg setter meg når motivasjonen kommer innefra. Jeg hater dessuten ordet angst fordi det ligger noe i det som gjør at jeg gjør meg selv svakere og gir meg selv en slags unnskyldning for å ikke stå i utfordringer - noe som er til hinder for videre utvikling. Jeg blir svakere av det og tillater meg å være i et slags følelsesbad som gjør mer nevrotisk og mer uselvstendig. 

Men angst er for meg gså bare følelser. Og følelser er ikke farlig, så da mener jeg det skal være mulig å endre et uheldig mønster så lenge motivasjonen kommer innenfra og er tilstede og en gjør det som kreves av en for å nå mål - uten å bruke «jeg er unnskyldt fordi jeg har angst». Jeg ønsker å rette meg opp og bli selvstendig og slutte å bruke ordet angst som unnskyldning. 

På den annen side har jeg også utfordret meg selv og gjort mye som gir meg angst fordi dette er ting jeg ønsker å mestre. Og jeg har mestret mye. Jeg står bla i full jobb, en ganske vanskelig jobb også, og jeg har hele livet utført andre forpliktelser til tross for angst som feks foreldremøter. Jeg har stått i det. Så det er ikke alt jeg har unnviket, og det i tillegg til indre styrke mener jeg bør gi håp.  

Jeg ønsker å bli selvstendig og slutte å bruke angst som unnskyldning og tillate meg selv å unnnvike ting. Mange ganger har jeg tenkt på de i Ukraina feks. Hvis det sto om liv og død: ville jeg tillatt meg å være svak og gi opp da også, slik jeg gjør når det kommer til enkelte situasjoner? 

Er det mulig å endre seg?

Anonymkode: f6ba3...9a6

[Everybody]

Kan ikke unnvikende pf behandles med SSRI og SNRI?

[kupton]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er det mulig å endre seg?

Det er absolutt mulig å endre seg. Jeg har flere ganger skrevet om kvinnen jeg møtte på dykkerkurs.

Men jeg svarte generelt for gruppen, og der er min erfaring at de fleste ikke kan/orker å endre seg mye.

[AnonymBruker]

kupton skrev (3 minutter siden):

Det er absolutt mulig å endre seg. Jeg har flere ganger skrevet om kvinnen jeg møtte på dykkerkurs.

Men jeg svarte generelt for gruppen, og der er min erfaring at de fleste ikke kan/orker å endre seg mye.

Jeg skal bruke alle ressurser jeg har for å nå mine mål og ikke være med i statistikken til den store gruppen.

Anonymkode: f6ba3...9a6

[AnonymBruker]

Everybody skrev (24 minutter siden):

Kan ikke unnvikende pf behandles med SSRI og SNRI?

Vet ikke. Jeg foretrekker den vanskelige og lærerike veien. 

Anonymkode: f6ba3...9a6

[ISW]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skal bruke alle ressurser jeg har for å nå mine mål og ikke være med i statistikken til den store gruppen.

Anonymkode: f6ba3...9a6

Jeg tror litt av poenget vil være hvor mange trekk ved personligheten man finner hensiktsmessige og hvor mange man finner problematiske. Man er mer motivert for endring hvis man finner noe problematisk (på fagspråket ego-dystont). 

Hvis du mener at verden er farlig, andre mennesker er farlige og det lureste er å være en sammenkrøllet ball under dyna hele dagen, så er endring vanskelig. Hvis du ser problemet i det og ser at du taper mye livskvalitet på det, så er det enklere med endring.

[frosken]

Kan ikke det å stadig søke bekreftelse være med på å opprettholde avhengigheten?

[AnonymBruker]

ISW skrev (3 minutter siden):

Jeg tror litt av poenget vil være hvor mange trekk ved personligheten man finner hensiktsmessige og hvor mange man finner problematiske. Man er mer motivert for endring hvis man finner noe problematisk (på fagspråket ego-dystont). 

Hvis du mener at verden er farlig, andre mennesker er farlige og det lureste er å være en sammenkrøllet ball under dyna hele dagen, så er endring vanskelig. Hvis du ser problemet i det og ser at du taper mye livskvalitet på det, så er det enklere med endring.

Målet er helt klart å endre det som er problematisk for meg, mitt liv og mine omgivelser.  

Jeg har allerede satt meg et mål for kommende onsdag som jeg rett og slett bare skal gjennomføre uten å bruke kalorier på å tenke på eller grue meg til - just do it, som frosken pleier å skrive. Dette er ting jeg har unngått å gjøre fordi jeg har tillatt meg å være «svak», der jeg har sagt til meg selv at jeg ikke er sterk nok til å gjennomføre (fordi jeg har angst). 

 Jeg har bestemt meg for å rette meg opp i ryggen og jobbe for å bli sterkere, mere selvstendig og mindre nevrotisk. 

Anonymkode: f6ba3...9a6

[AnonymBruker]

frosken skrev (23 minutter siden):

Kan ikke det å stadig søke bekreftelse være med på å opprettholde avhengigheten?

Helt klart.

Anonymkode: f6ba3...9a6

[kupton]

Everybody skrev (2 timer siden):

Kan ikke unnvikende pf behandles med SSRI og SNRI?

Nei, dessverre. Så enkelt er det ikke.

[AnonymBruker]

Er foresten avhengig pf og unnvikende pf en kombo som ofte går hånd i hånd?

Anonymkode: f6ba3...9a6

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er foresten avhengig pf og unnvikende pf en kombo som ofte går hånd i hånd?

Anonymkode: f6ba3...9a6

Ja, det er stor komorbiditet her. 

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ok. Tusen takk for et kvalifisert svar. 

Jeg anser egentlig meg selv som en sterk person, og det er mye som har vist det. Jeg hater å se på meg selv som svak, nevrotisk og avhengig av noen. Det er ikke sånn jeg vil være. Jeg er også en som kan stålsette meg betydelig og gjøre ting som er vanskelig, noe jeg har giort mange ganger. Så selv om jeg er nevrotisk har jeg også mye styrke i meg som jeg mener kan utnyttes og brukes konstruktivt i kampen om å bryte et negativt mønster og bli mindre nevrotisk. Dette har jeg også vist på andre områder i livet. Det er heller ingen som ser på meg at jeg er nevrotisk fordi  at jeg tar meg sammen og skjuler det. Jeg har hele livet ønsket å fremstå som sterk og normal.

Jeg har lykkes på flere områder i livet og vet at jeg kan nå mål jeg setter meg når motivasjonen kommer innefra. Jeg hater dessuten ordet angst fordi det ligger noe i det som gjør at jeg gjør meg selv svakere og gir meg selv en slags unnskyldning for å ikke stå i utfordringer - noe som er til hinder for videre utvikling. Jeg blir svakere av det og tillater meg å være i et slags følelsesbad som gjør mer nevrotisk og mer uselvstendig. 

Men angst er for meg gså bare følelser. Og følelser er ikke farlig, så da mener jeg det skal være mulig å endre et uheldig mønster så lenge motivasjonen kommer innenfra og er tilstede og en gjør det som kreves av en for å nå mål - uten å bruke «jeg er unnskyldt fordi jeg har angst». Jeg ønsker å rette meg opp og bli selvstendig og slutte å bruke ordet angst som unnskyldning. 

På den annen side har jeg også utfordret meg selv og gjort mye som gir meg angst fordi dette er ting jeg ønsker å mestre. Og jeg har mestret mye. Jeg står bla i full jobb, en ganske vanskelig jobb også, og jeg har hele livet utført andre forpliktelser til tross for angst som feks foreldremøter. Jeg har stått i det. Så det er ikke alt jeg har unnviket, og det i tillegg til indre styrke mener jeg bør gi håp.  

Jeg ønsker å bli selvstendig og slutte å bruke angst som unnskyldning og tillate meg selv å unnnvike ting. Mange ganger har jeg tenkt på de i Ukraina feks. Hvis det sto om liv og død: ville jeg tillatt meg å være svak og gi opp da også, slik jeg gjør når det kommer til enkelte situasjoner? 

Er det mulig å endre seg?

Anonymkode: f6ba3...9a6

Jeg tillater meg å kommentere litt her, for det du skriver er interessant. For det første er jeg helt enig med deg i at å gjøre ting selv om du har angst, er viktig. Ikke alltid, men oftest, for å nettopp mestre, noe som gir økt selvsikkerhet som selvfølgelig er mest behagelig og mest nyttig. Å gå rundt og være redd er veldig ubehagelig og også utmattende etterhvert, noe som gjør deg faktisk svakere. Å ha angst derimot, i seg selv er ikke tegn på svakhet. Det er hva du gjør med det. 

Jeg har selv alt for mye fantasi og også tvangstanker og handlinger, noe som utad virker helt merkelig. Jeg kan få for meg å ikke gå en strekning en dag fordi jeg er sikker på at det da vil skje noe. Tidligere så jeg ingenting om dette til noen. Nå kan jeg si det hvis folk blir nære. Det er ikke ett eneste menneske som har reagert negativt, og ikke snakker vi særlig om det heller. Jeg er bare litt sprø på enkelte felt, men Ingen har sagt at jeg er hverken svak eller dum, tvert i mot. Jeg blåser også en lang rykende marsj i hva andre skulle mene, for andres tanker plager meg ikke. Så hvorfor skal jeg tenke på hva som foregår i andres hoder? Det er jo helt meningsløst.

Jeg sier dette fordi du skriver at du vil være normal og at ingen ser på deg at du er nevrotisk. Du kan helt fint være både sterk, ha selvsikkerhet og lykkes i hva du enn vil uten å være såkalt normal. Du får ikke mindre respekt av å ha hverken angst eller å være nevrotisk, for alt handler egentlig om hvordan du takler det og hva du gjør med det. 

Jeg ville bare si det. Ikke vær opptatt av hva andre mener og hvor "normal" du er. Bli sikker på deg selv og dine evner og ditt eget hode. Så får du selvrespekt og helt sikkert respekt fra omgivelsene også. 

Endret 8. april 2023 av Kashmir

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 time siden):

Jeg tillater meg å kommentere litt her, for det du skriver er interessant. For det første er jeg helt enig med deg i at å gjøre ting selv om du har angst, er viktig. Ikke alltid, men oftest, for å nettopp mestre, noe som gir økt selvsikkerhet som selvfølgelig er mest behagelig og mest nyttig. Å gå rundt og være redd er veldig ubehagelig og også utmattende etterhvert, noe som gjør deg faktisk svakere. Å ha angst derimot, i seg selv er ikke tegn på svakhet. Det er hva du gjør med det. 

Jeg har selv alt for mye fantasi og også tvangstanker og handlinger, noe som utad virker helt merkelig. Jeg kan få for meg å ikke gå en strekning en dag fordi jeg er sikker på at det da vil skje noe. Tidligere så jeg ingenting om dette til noen. Nå kan jeg si det hvis folk blir nære. Det er ikke ett eneste menneske som har reagert negativt, og ikke snakker vi særlig om det heller. Jeg er bare litt sprø på enkelte felt, men Ingen har sagt at jeg er hverken svak eller dum, tvert i mot. Jeg blåser også en lang rykende marsj i hva andre skulle mene, for andres tanker plager meg ikke. Så hvorfor skal jeg tenke på hva som foregår i andres hoder? Det er jo helt meningsløst.

Jeg sier dette fordi du skriver at du vil være normal og at ingen ser på deg at du er nevrotisk. Du kan helt fint være både sterk, ha selvsikkerhet og lykkes i hva du enn vil uten å være såkalt normal. Du får ikke mindre respekt av å ha hverken angst eller å være nevrotisk, for alt handler egentlig om hvordan du takler det og hva du gjør med det. 

Jeg ville bare si det. Ikke vær opptatt av hva andre mener og hvor "normal" du er. Bli sikker på deg selv og dine evner og ditt eget hode. Så får du selvrespekt og helt sikkert respekt fra omgivelsene også. 

Takk for tilbakemelding, Kashmir. 
Ps. Jeg har faktisk fått kritikk fordi jeg står i jobb med denne type pf. Det er noen som mener at jeg ikke er hardt nok rammet siden jeg klarer å jobbe. Men jeg har jo jobbet hardt for det å klare å jobbe og stå stabilt i full jobb, det er en kamp jeg har kjempet og lykkes med. 

Anonymkode: f6ba3...9a6

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for tilbakemelding, Kashmir. 
Ps. Jeg har faktisk fått kritikk fordi jeg står i jobb med denne type pf. Det er noen som mener at jeg ikke er hardt nok rammet siden jeg klarer å jobbe. Men jeg har jo jobbet hardt for det å klare å jobbe og stå stabilt i full jobb, det er en kamp jeg har kjempet og lykkes med. 

Anonymkode: f6ba3...9a6

Jah. Overse og ignorer.