Har folk flest så nok med seg selv at de ikke klarer å genuint interessere seg for andre?

[AnonymBruker]

Jeg fikk akutt en alvorlig psykisk knekk for noen år siden. Det var flere år med en sterkt lidelsestrykk, isolasjon og timesvis med behandling på DPS og flere behandlere. Jeg så ikke venner på flere år og måtte slutte i jobb. Da jeg i det siste har klart å ta det gigantiske steget å treffe venner og kjente igjen hadde jeg en forventning om å møte forståelse og litt interesse for det jeg hadde gått igjennom. I stedet har jeg blitt sittende å høre på deres klager og problemer.  Jeg møtte heller ikke så mye empati i terapi . Men EN psykiater viste genuin interesse og jeg følte at han virkelig så meg og forstod lidelsestrykket mitt. Det var akkurat som om jeg fikk tilbake min identitet og min verdi pga det, og det hjalp meg å ville kjempe for å bli bedre. Jeg har i hvertfall lært hvor viktig det er å lytte aktivt til mennesker og vise interesse. 

Anonymkode: 7e022...1cf

[Everybody]

Ja, jeg kan dele din erfaring. Hvis man ikke har opplevd psykisk sykdom selv er det veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan det er. Det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan andre tenker hvis man ikke har noen kunnskap eller erfaring med sykdommen. Og ja, folk generelt tenker mest på seg selv, til og med ansatte i psykiatrien, noen av dem ser på jobben sin mest som en jobb hvor de må gå for å få penger og ikke for å hjelpe mennesker. Mens andre bryr seg genuint om menneskene de hjelper. Noe jeg har lært opp gjennom årene er at folk flest tenker mest på seg selv og sine behov, deres problemer er viktigere enn dine, mange har også lav empati. De som bryr seg mest om deg er nær familie, altså søsken, mor og far.

[Kashmir-]

Nei, jeg er alt for nysgjerrig på andre og fascinert av mennesker og relasjoner til at jeg har nok med meg selv. 

[emilie321]

Everybody skrev (17 minutter siden):

Ja, jeg kan dele din erfaring. Hvis man ikke har opplevd psykisk sykdom selv er det veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan det er. Det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan andre tenker hvis man ikke har noen kunnskap eller erfaring med sykdommen. Og ja, folk generelt tenker mest på seg selv, til og med ansatte i psykiatrien, noen av dem ser på jobben sin mest som en jobb hvor de må gå for å få penger og ikke for å hjelpe mennesker. Mens andre bryr seg genuint om menneskene de hjelper. Noe jeg har lært opp gjennom årene er at folk flest tenker mest på seg selv og sine behov, deres problemer er viktigere enn dine, mange har også lav empati. De som bryr seg mest om deg er nær familie, altså søsken, mor og far.

Jeg har litt annerledes erfaringer.  Har møtt mange som har vist en genuint interesse for meg, spesielt i psykiatrien. I familien har jeg noen som virkelig bryr seg om meg, men også flere som bare bryr seg hvis jeg gjør noe positivt. Men er nok enig i at det å ha møtt mennesker som virkelig bryr seg har gjort at jeg har kjempet mer da jeg virkelig var dårlig.  Det å føle seg sett og verdsatt er utrolig viktig, det løfter iallefall meg. Men en må også gi noe tilbake, ellers så tror jeg andre går tom etterhvert. 

 

[AnonymBruker]

emilie321 skrev (4 minutter siden):

Jeg har litt annerledes erfaringer.  Har møtt mange som har vist en genuint interesse for meg, spesielt i psykiatrien. I familien har jeg noen som virkelig bryr seg om meg, men også flere som bare bryr seg hvis jeg gjør noe positivt. Men er nok enig i at det å ha møtt mennesker som virkelig bryr seg har gjort at jeg har kjempet mer da jeg virkelig var dårlig.  Det å føle seg sett og verdsatt er utrolig viktig, det løfter iallefall meg. Men en må også gi noe tilbake, ellers så tror jeg andre går tom etterhvert. 

 

Så fint å høre at du har fått god støtte. Personlig ville jeg ikke bry mine gamle foreldre og jeg ville beskytte barna mine fra å bli for mye påvirket av mine problemer. Min mann hadde nok med jobb og å holde hjemmet gående. Han hadde ikke kapasitet til å møte mine følelsesmessige utfordringer. Derfor trengte jeg kanskje mer støtte hos de profesjonelle og gode venner. Men kanskje min familie ville ha støttet meg mer hvis jeg hadde vært mer ærlig med dem om hvordan jeg hadde/ har det. 

Anonymkode: 7e022...1cf

[Gjest Hurja]

Jeg merker bare i gruppa på jobb hvor vanskelig det er å komme til orde fordi alle er så opptatt av seg og sitt  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg fikk akutt en alvorlig psykisk knekk for noen år siden. Det var flere år med en sterkt lidelsestrykk, isolasjon og timesvis med behandling på DPS og flere behandlere. Jeg så ikke venner på flere år og måtte slutte i jobb. Da jeg i det siste har klart å ta det gigantiske steget å treffe venner og kjente igjen hadde jeg en forventning om å møte forståelse og litt interesse for det jeg hadde gått igjennom. I stedet har jeg blitt sittende å høre på deres klager og problemer.  Jeg møtte heller ikke så mye empati i terapi . Men EN psykiater viste genuin interesse og jeg følte at han virkelig så meg og forstod lidelsestrykket mitt. Det var akkurat som om jeg fikk tilbake min identitet og min verdi pga det, og det hjalp meg å ville kjempe for å bli bedre. Jeg har i hvertfall lært hvor viktig det er å lytte aktivt til mennesker og vise interesse. 

Anonymkode: 7e022...1cf

Du ønsker du at andre skal være opptatt av ditt.

Anonymkode: ec8d5...9ca

[Everybody]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du ønsker du at andre skal være opptatt av ditt.

Anonymkode: ec8d5...9ca

Er jo vanlig folkeskikk å vise litt empati og medfølelse når man er syk og strever?

[Everybody]

Er de ufaglærte som jobber på psykiatrisk der fordi de bryr seg om mennesker som strever eller fordi de vil ha en chill ekstra jobb og tjene penger?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Du ønsker du at andre skal være opptatt av ditt.

Anonymkode: ec8d5...9ca

Ja. Lenge har jeg tenkt at jeg ikke var verdt det, at andre var viktigere. Ville ikke være til bry. Men så ser jeg jo at når jeg får støtte til å ta vare på meg selv og tenker at jeg er verdt den støtten er det lettere å være noe for andre. Alle fortjener å bli hørt og sett. 

Anonymkode: 7e022...1cf