Føler meg ensom og er redd jeg har ødelagt forholdet til min bestemor.

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er ei dame i midten av 30 årene. Voksen på papiret, bare så det er sagt. Men likevel føler jeg meg så utrolig avhengig av de jeg har rundt meg. Bestemor har alltid vært der for meg, moren min har en ganske alvorlig psykisk lidelse så det har resultert i at vi ikke har noen kontakt i dag.

Jeg sliter veldig med at jeg føler meg avvist av bestemor.. Hun har jo på mange måter tatt seg av meg opp igjennom. Hørt på meg, hjulpet meg og generelt prøvd så godt hun har kunnet for å avlaste faren min. 

Jeg bare føler på en avstand nå som jeg har blitt voksen og det har resultert i at jeg nok har klamret meg litt fast til henne også i voksen alder, da jeg har endel problemer både fysisk og psykisk. Hun har måttet tåle mye fra meg og jeg er litt redd hun har fått nok av meg.. Jeg er redd for at vi skal miste kontakten fordi det har blitt mindre kontakt nå i det senere. 

Det skal sies at jeg også har hørt mye på henne og hennes vanskeligheter egentlig fra jeg var ganske ung. Jeg tenker at med alt hun har opplevd er ikke det så rart. Men jeg tror kanskje vi har hatt et litt usunt avhengighetsforhold til hverandre tidligere og at båndet nå er i ferd med å brytes. Det kan jo være det jeg kjenner på. Helt ærlig så føles det litt som å miste en kroppsdel. 

Jeg trenger kanskje en bekreftelse på at selv om vi ikke har like mye kontakt lengre, betyr ikke dette at forholdet vårt er blitt dårlige på noen måte, men at det kanskje bare er naturens gang. Jeg skal jo i teorien være voksen nå og stå egne bein. Jeg er bare redd for å ende opp helt alene fordi jeg er som jeg er.. At dette egentlig er starten på slutten. Vet det høres dramatisk ut og det er derfor jeg skriver inn hit for å kanskje få noen innspill til hvordan jeg kan tenke annerledes og ikke bli så lei meg når jeg føler på avvisning.

Anonymkode: 7c7ad...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hei! 

Jeg er ei dame i midten av 30 årene. Voksen på papiret, bare så det er sagt. Men likevel føler jeg meg så utrolig avhengig av de jeg har rundt meg. Bestemor har alltid vært der for meg, moren min har en ganske alvorlig psykisk lidelse så det har resultert i at vi ikke har noen kontakt i dag.

Jeg sliter veldig med at jeg føler meg avvist av bestemor.. Hun har jo på mange måter tatt seg av meg opp igjennom. Hørt på meg, hjulpet meg og generelt prøvd så godt hun har kunnet for å avlaste faren min. 

Jeg bare føler på en avstand nå som jeg har blitt voksen og det har resultert i at jeg nok har klamret meg litt fast til henne også i voksen alder, da jeg har endel problemer både fysisk og psykisk. Hun har måttet tåle mye fra meg og jeg er litt redd hun har fått nok av meg.. Jeg er redd for at vi skal miste kontakten fordi det har blitt mindre kontakt nå i det senere. 

Det skal sies at jeg også har hørt mye på henne og hennes vanskeligheter egentlig fra jeg var ganske ung. Jeg tenker at med alt hun har opplevd er ikke det så rart. Men jeg tror kanskje vi har hatt et litt usunt avhengighetsforhold til hverandre tidligere og at båndet nå er i ferd med å brytes. Det kan jo være det jeg kjenner på. Helt ærlig så føles det litt som å miste en kroppsdel. 

Jeg trenger kanskje en bekreftelse på at selv om vi ikke har like mye kontakt lengre, betyr ikke dette at forholdet vårt er blitt dårlige på noen måte, men at det kanskje bare er naturens gang. Jeg skal jo i teorien være voksen nå og stå egne bein. Jeg er bare redd for å ende opp helt alene fordi jeg er som jeg er.. At dette egentlig er starten på slutten. Vet det høres dramatisk ut og det er derfor jeg skriver inn hit for å kanskje få noen innspill til hvordan jeg kan tenke annerledes og ikke bli så lei meg når jeg føler på avvisning.

Anonymkode: 7c7ad...1c0

Send henne dette innlegget❤️ 

Anonymkode: 3d1cb...e17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Send henne dette innlegget❤️ 

Anonymkode: 3d1cb...e17

Ja, kanskje det kunne vært en idé? Jeg skal gjøre det om jeg føler meg litt modig kanskje😂🙈

Anonymkode: 7c7ad...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, kanskje det kunne vært en idé? Jeg skal gjøre det om jeg føler meg litt modig kanskje😂🙈

Anonymkode: 7c7ad...1c0

Det var et ærlig rørende og fint innlegg som jeg er helt sikker på at hun ville satt pris på. Jeg tror hun vil være der for deg evig og alltid. 

Anonymkode: 3d1cb...e17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det var et ærlig rørende og fint innlegg som jeg er helt sikker på at hun ville satt pris på. Jeg tror hun vil være der for deg evig og alltid. 

Anonymkode: 3d1cb...e17

Takk skal du ha🥰🙈 

Anonymkode: 7c7ad...1c0

[frosken]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hei! 

Jeg er ei dame i midten av 30 årene. Voksen på papiret, bare så det er sagt. Men likevel føler jeg meg så utrolig avhengig av de jeg har rundt meg. Bestemor har alltid vært der for meg, moren min har en ganske alvorlig psykisk lidelse så det har resultert i at vi ikke har noen kontakt i dag.

Jeg sliter veldig med at jeg føler meg avvist av bestemor.. Hun har jo på mange måter tatt seg av meg opp igjennom. Hørt på meg, hjulpet meg og generelt prøvd så godt hun har kunnet for å avlaste faren min. 

Jeg bare føler på en avstand nå som jeg har blitt voksen og det har resultert i at jeg nok har klamret meg litt fast til henne også i voksen alder, da jeg har endel problemer både fysisk og psykisk. Hun har måttet tåle mye fra meg og jeg er litt redd hun har fått nok av meg.. Jeg er redd for at vi skal miste kontakten fordi det har blitt mindre kontakt nå i det senere. 

Det skal sies at jeg også har hørt mye på henne og hennes vanskeligheter egentlig fra jeg var ganske ung. Jeg tenker at med alt hun har opplevd er ikke det så rart. Men jeg tror kanskje vi har hatt et litt usunt avhengighetsforhold til hverandre tidligere og at båndet nå er i ferd med å brytes. Det kan jo være det jeg kjenner på. Helt ærlig så føles det litt som å miste en kroppsdel. 

Jeg trenger kanskje en bekreftelse på at selv om vi ikke har like mye kontakt lengre, betyr ikke dette at forholdet vårt er blitt dårlige på noen måte, men at det kanskje bare er naturens gang. Jeg skal jo i teorien være voksen nå og stå egne bein. Jeg er bare redd for å ende opp helt alene fordi jeg er som jeg er.. At dette egentlig er starten på slutten. Vet det høres dramatisk ut og det er derfor jeg skriver inn hit for å kanskje få noen innspill til hvordan jeg kan tenke annerledes og ikke bli så lei meg når jeg føler på avvisning.

Anonymkode: 7c7ad...1c0

Snakk med henne:-) Kanskje er hun nå i en livsfase hvor hun trenger deg mer enn du trenger henne. Du skriver ikke hvor gammel hun er, men siden hun er din bestemor, så begynner hun i allefall å bli eldre. 

[Kashmir-]

Hun er helt sikkert like glad i deg som hun alltid har vært. Kjapp hoderegning sier meg at hun nok er i 70- årene, og kanskje hun rett og slett er sliten av alt som har vært? Det er jo forståelig. Det er litt med det at når vi selv blir voksne, så må vi jo også ha både omsorg og føle ansvar for de som blir eldre etterhvert. De har levd et liv de også, med alt det innebærer, og hun ser ut til å ha hatt det vanskeligere enn mange også? 

Send henne en hyggelig hilsen og skriv noe fint til henne om hvor viktig hun er for deg, og at du håper dere kan ja den gode kontakten videre, men at du ikke vil belaste henne med ting? Det tror jeg at hun hadde satt pris på. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (27 minutter siden):

Snakk med henne:-) Kanskje er hun nå i en livsfase hvor hun trenger deg mer enn du trenger henne. Du skriver ikke hvor gammel hun er, men siden hun er din bestemor, så begynner hun i allefall å bli eldre. 

Ja, det er veldig sant og også noe jeg tenker på. Jeg prøver å vise at jeg bryr meg om henne og vise omsorg. Men kanskje jeg kan gjøre det enda mer. Vil jo at hun skal kunne stole på meg og at jeg også kan være den «voksne» i blant. 

Anonymkode: 7c7ad...1c0

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (29 minutter siden):

Hun er helt sikkert like glad i deg som hun alltid har vært. Kjapp hoderegning sier meg at hun nok er i 70- årene, og kanskje hun rett og slett er sliten av alt som har vært? Det er jo forståelig. Det er litt med det at når vi selv blir voksne, så må vi jo også ha både omsorg og føle ansvar for de som blir eldre etterhvert. De har levd et liv de også, med alt det innebærer, og hun ser ut til å ha hatt det vanskeligere enn mange også? 

Send henne en hyggelig hilsen og skriv noe fint til henne om hvor viktig hun er for deg, og at du håper dere kan ja den gode kontakten videre, men at du ikke vil belaste henne med ting? Det tror jeg at hun hadde satt pris på. 

Ja, du har nok rett i det. Jeg skal prøve å gjøre noe sånt🥰 

Anonymkode: 7c7ad...1c0