Noen her med en pappa med borderline?

[AnonymBruker]

Har du i såfall noen råd om hvordan slutte å være redd han? Og ikke minst, å slutte å kjenne på ansvar for han?

Jeg kuttet kontakten med faren min for flere år siden. Han var både psykisk og fysisk voldelig, men kunne være grei og kjærlig i blant. Ting var svart/hvitt. Opp/ned. Veldig bra/helt krise. Kjempemunter/ekstremt trist. Og han har alltid misbrukt alkohol. Full ble han enten veldig depressiv, eller sint og voldelig. Hukommelsen hans er tydeligvis elendig, for han husker aldri å ha vært noe annet enn fantastisk snill og grei.

Kanskje ikke sjokkerende at han ikke kan begripe hvorfor jeg har kuttet kontakten. Og det er overhodet ikke akseptert. Han finner stadig smutthull for å gi meg beskjed om at han trenger min omsorg og kjærlighet, og at han lider enormt fordi jeg har forlatt han. Han skjønner ikke hvorfor jeg er så slem, når alt han har gjort er å være en god far.

Selvinnsikt og empati virker ikke eksisterende. Jeg vet jo hvordan ting har vært, og han ser ikke ut å ha endret seg noe, eller å ha søkt hjelp. Drikker mye enda. Jeg vil bare ha fred, og prøve å føle meg trygg og fri. Men frykten for han er fortsatt tilstede, og jeg sliter SÅ mye med dårlig samvittighet. Har noen her liknende erfaring? Hvordan fri seg fra dette, også mentalt når den fysiske grensen er satt?

Anonymkode: 4c9f4...a09

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen erfaring dessverre men ønsker å gi deg en klem❤️ det er ikke en lett situasjon dere er i. Vet han selv hvor syk han er? Det beste for dere hadde vert familieterapi og at han får hjelp ved siden av med tanke på sykdomen sin. Dessverre er det enkelte menn som ikke vil spør om hjelp, de er for stolte for det eller at de rett og slett ikke ser det selv. 
hvis du ønsker å ha kontakt med han så ville jeg gitt beskjed at dere kunne trengt litt hjelp isamen, for å høre om hva han synest om det? Er dere flere søsken?

Anonymkode: 06a14...d03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2023 den 19.55):

Har du i såfall noen råd om hvordan slutte å være redd han? Og ikke minst, å slutte å kjenne på ansvar for han?

Jeg kuttet kontakten med faren min for flere år siden. Han var både psykisk og fysisk voldelig, men kunne være grei og kjærlig i blant. Ting var svart/hvitt. Opp/ned. Veldig bra/helt krise. Kjempemunter/ekstremt trist. Og han har alltid misbrukt alkohol. Full ble han enten veldig depressiv, eller sint og voldelig. Hukommelsen hans er tydeligvis elendig, for han husker aldri å ha vært noe annet enn fantastisk snill og grei.

Kanskje ikke sjokkerende at han ikke kan begripe hvorfor jeg har kuttet kontakten. Og det er overhodet ikke akseptert. Han finner stadig smutthull for å gi meg beskjed om at han trenger min omsorg og kjærlighet, og at han lider enormt fordi jeg har forlatt han. Han skjønner ikke hvorfor jeg er så slem, når alt han har gjort er å være en god far.

Selvinnsikt og empati virker ikke eksisterende. Jeg vet jo hvordan ting har vært, og han ser ikke ut å ha endret seg noe, eller å ha søkt hjelp. Drikker mye enda. Jeg vil bare ha fred, og prøve å føle meg trygg og fri. Men frykten for han er fortsatt tilstede, og jeg sliter SÅ mye med dårlig samvittighet. Har noen her liknende erfaring? Hvordan fri seg fra dette, også mentalt når den fysiske grensen er satt?

Anonymkode: 4c9f4...a09

Borderline er en forferdelig diagnose. Ikke bare for de som har den, men også i stor grad for pårørende og venner (hvis de har noen venner da). Det er ofte manipulering på høgt nivå, løgner, offermentalitet, liten eller ingen selvinnsikt, ekstrem selvopptatthet, ser ikke egne feil, veldig opp og ned i humøret, alt som du beskriver og mer til. 

Det er bra at du har kuttet kontakten. Håper du kan få hjelp og støtte fra noen. Flere må også få hjelp av profesjonelle etter å ha vært utsatt over tid for en med borderline. Jeg måtte det. 

Anonymkode: f3fb7...2a6