Savner i grunn samtalene jeg pleide å ha..

[Gjest Vendi]

Jeg avsluttet DPS etter eget ønske for snart to måneder siden siden jeg var lei og behandlingstrøtt. Det er ikke lang tid, men nå har jeg begynt å savne den oppfølgingen jeg fikk.. Jeg var til samtale og en slags kontroll hver/hver annen uke, og sånn var det noen år. Jeg trodde at jeg ville komme til å greie meg fint/bedre når jeg avsluttet. Jeg fungerer jo fint nå, men likevel er det ingen som liksom holder øye med meg lenger, og det føles litt utrygt nå. Jeg har fastlegen, men han har alltid dårlig tid og samtalene er korte og typisk: "Hvordan går det?" "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Jeg klarer ikke å fortelle om hva jeg har på hjertet, for han er så rask og stresset. Jeg er litt sjenert og forsiktig av meg i virkeligheten. Så jeg svarer bare at det går bra. "Godt å høre, da ses vi neste måned", svarer han da (omtrent sånn i alle fall). Jeg blir litt lei meg av å tenke på at jeg liksom ikke har noen å ty til i helsevesenet lenger, og at det er min skyld.

Det jeg prøver å finne ut av er om jeg kommer til å greie meg, eller om jeg skal prøve å få noen til å følge meg opp igjen. Skal jeg ha is i magen og vente noen måneder til og se det an? Jeg har fått vite at det er lav terskel for rehenvisning til DPS, og st jeg mest sannsynlig vil få ny time etter ca tre uker. Men tenker at jeg kanskje ikke trenger akkurat DPS? Kanskje jeg heller bør få en sykepleier fra kommunen? Men da er jeg redd for at det ikke skal merkes hvis jeg blir dårlig og tiltak settes inn, siden kompetansen der er lavere. Hadde tro på fastlegen, men psykiatri er ikke hans sterkeste side. Men trenger jeg egentlig noen da? Akkurat nå føles det ut som om jeg trenger det da, men jeg vet jo ikke. Jeg føler meg bare litt liten og aleine nå..

(Jaja, dette var bare noen tanker jeg sitter med nå. Blir glad hvis noen har noen innspill). 

Endret 6. mai 2023 av Vendi

[Glitter]

Jeg vet ikke om det er DPS eller kommunen som er riktig for deg, men mine to i kommunen merker i hvert fall fort om jeg er både høy eller lav. Det fine med kommunen er jo at de kommer hjem til deg og at dere kan gjøre ting i lag. Du vil kanskje ikke føle det er behandling på samme måte. Fordelen med DPS er vel at de kan sette inn tiltak slik som innleggelse hvis nødvendig. 

Men kommunen kan selvsagt kontakte andre instanser hvis de merker du er dårlig.

Endret 6. mai 2023 av Glitter

[Gjest Vendi]

Glitter skrev (29 minutter siden):

Jeg vet ikke om det er DPS eller kommunen som er riktig for deg, men mine to i kommunen merker i hvert fall fort om jeg er både høy eller lav. Det fine med kommunen er jo at de kommer hjem til deg og at dere kan gjøre ting i lag. Du vil kanskje ikke føle det er behandling på samme måte. Fordelen med DPS er vel at de kan sette inn tiltak slik som innleggelse hvis nødvendig. 

Men kommunen kan selvsagt kontakte andre instanser hvis de merker du er dårlig.

Tusen takk for svar

Jeg tror muligens det bare er følelsene mine akkurat nå som prøver å lure meg til å tro at jeg trenger noen til å liksom ta vare på meg.. Og det er i grunnen litt flaut, for jeg er jo et godt voksent menneske! 🥵

Jeg velger å se det litt an videre. Jeg tenker at dette må jeg kunne klare! 😛

[Gjest Hurja]

Vendi skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for svar

Jeg tror muligens det bare er følelsene mine akkurat nå som prøver å lure meg til å tro at jeg trenger noen til å liksom ta vare på meg.. Og det er i grunnen litt flaut, for jeg er jo et godt voksent menneske! 🥵

Jeg velger å se det litt an videre. Jeg tenker at dette må jeg kunne klare! 😛

Jeg tror ikke det er bare følelser, jeg kaller det voksent og fornuftig å ta ansvar for sykdommen sin ❤️

Endret 6. mai 2023 av Hurja

[frosken]

Vendi skrev (10 minutter siden):

Tusen takk for svar

Jeg tror muligens det bare er følelsene mine akkurat nå som prøver å lure meg til å tro at jeg trenger noen til å liksom ta vare på meg.. Og det er i grunnen litt flaut, for jeg er jo et godt voksent menneske! 🥵

Jeg velger å se det litt an videre. Jeg tenker at dette må jeg kunne klare! 😛

Så sant du ikke har tydelige tegn på forverring, så synes jeg det er litt fint at du prøver deg "på egenhånd".  Det kan være veldig konstruktivt med lange pauser uten behandling, slik at man kan få bedre oversikt over seg selv og hvilke vansker som er der over tid. Problemer som forsvinner kjapt, er jo ikke nødvendigvis noe man trenger å fokusere så mye på.  Men det er fint å vite at det er lav terskel for rehenvisning også:-)

[emilie321]

Vendi skrev (1 time siden):

Jeg avsluttet DPS etter eget ønske for snart to måneder siden siden jeg var lei og behandlingstrøtt. Det er ikke lang tid, men nå har jeg begynt å savne den oppfølgingen jeg fikk.. Jeg var til samtale og en slags kontroll hver/hver annen uke, og sånn var det noen år. Jeg trodde at jeg ville komme til å greie meg fint/bedre når jeg avsluttet. Jeg fungerer jo fint nå, men likevel er det ingen som liksom holder øye med meg lenger, og det føles litt utrygt nå. Jeg har fastlegen, men han har alltid dårlig tid og samtalene er korte og typisk: "Hvordan går det?" "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Jeg klarer ikke å fortelle om hva jeg har på hjertet, for han er så rask og stresset. Jeg er litt sjenert og forsiktig av meg i virkeligheten. Så jeg svarer bare at det går bra. "Godt å høre, da ses vi neste måned", svarer han da (omtrent sånn i alle fall). Jeg blir litt lei meg av å tenke på at jeg liksom ikke har noen å ty til i helsevesenet lenger, og at det er min skyld.

Det jeg prøver å finne ut av er om jeg kommer til å greie meg, eller om jeg skal prøve å få noen til å følge meg opp igjen. Skal jeg ha is i magen og vente noen måneder til og se det an? Jeg har fått vite at det er lav terskel for rehenvisning til DPS, og st jeg mest sannsynlig vil få ny time etter ca tre uker. Men tenker at jeg kanskje ikke trenger akkurat DPS? Kanskje jeg heller bør få en sykepleier fra kommunen? Men da er jeg redd for at det ikke skal merkes hvis jeg blir dårlig og tiltak settes inn, siden kompetansen der er lavere. Hadde tro på fastlegen, men psykiatri er ikke hans sterkeste side. Men trenger jeg egentlig noen da? Akkurat nå føles det ut som om jeg trenger det da, men jeg vet jo ikke. Jeg føler meg bare litt liten og aleine nå..

(Jaja, dette var bare noen tanker jeg sitter med nå. Blir glad hvis noen har noen innspill). 

Jeg har hatt psykiatrisk sykepleier en liten stund og hun er kjempe flink, men nå fikk jeg nesten umiddelbart god kontakt med henne da. Dette til tross for at jeg vanligvis bruker litt tid på å bli trygg. Har selv hatt god bruk for henne og det er godt å ha henne, spesielt nå. Hun avslutter stort sett med at jeg må ringe eller sende melding hvis det er noe. Og det er betryggende å ha den muligheten (har ikke brukt den muligheten ennå da)   Så psykiatrisk sykepleier i kommunen kan så absolutt være noe for andre også.

[AnonymBruker]

Hvis du kun ønsker noen å snakke med og får å hindre forverring så er det kommunen som er rette for deg. 

DPS er mer utredning og konkret behandling gjerne i grupper. 

Anonymkode: 7b014...aaa

[AnonymBruker]

Hva er problematikken din? Altså hva er diagnose og risiko for forverring? Jeg tenker som frosken at om du ikke er dårlig per nå kan du fortsette å prøve litt alene, gitt at det er forenelig med diagnosen du har. 

Anonymkode: 65063...230

[Gjest Vendi]

Hurja skrev (2 timer siden):

Jeg tror ikke det er bare følelser, jeg kaller det voksent og fornuftig å ta ansvar for sykdommen sin ❤️

Takk for det ❤️ 😄

 

frosken skrev (2 timer siden):

Så sant du ikke har tydelige tegn på forverring, så synes jeg det er litt fint at du prøver deg "på egenhånd".  Det kan være veldig konstruktivt med lange pauser uten behandling, slik at man kan få bedre oversikt over seg selv og hvilke vansker som er der over tid. Problemer som forsvinner kjapt, er jo ikke nødvendigvis noe man trenger å fokusere så mye på.  Men det er fint å vite at det er lav terskel for rehenvisning også:-)

Nei, har ingen tegn på forverring nå. Jeg har bare generelt følt det trygt å ha noen som følger med på meg, om du skjønner. Noen som raskt fanger opp endringer og setter i gang tiltak, f.eks endring i medisinering, samtaler om "akutte ting" og innleggelser. Jeg ville så gjerne klare meg selv, og jeg har jo et håp om at jeg skal greie det også. Men blir bare likevel usikker (sånn som i dag) på om jeg vil greie det på egenhånd. Men jeg får nok prøve litt til.. Jeg har samtalt med ei god venninne om det nå, og hun foreslo at jeg kanskje kan rehenvises DPS, men bare ha færre oppfølginger/kontroller enn jeg har pleid. Da vil det nok ikke føles som om jeg er helt aleine, og så har jeg en fot innenfor. Synes du det høres ok ut? 

 

emilie321 skrev (2 timer siden):

Jeg har hatt psykiatrisk sykepleier en liten stund og hun er kjempe flink, men nå fikk jeg nesten umiddelbart god kontakt med henne da. Dette til tross for at jeg vanligvis bruker litt tid på å bli trygg. Har selv hatt god bruk for henne og det er godt å ha henne, spesielt nå. Hun avslutter stort sett med at jeg må ringe eller sende melding hvis det er noe. Og det er betryggende å ha den muligheten (har ikke brukt den muligheten ennå da)   Så psykiatrisk sykepleier i kommunen kan så absolutt være noe for andre også.

Så fint å høre Ja, jeg vet jo egentlig at det fint går an å bruke sykepleier i kommunen, for har hatt det før. Da du skrev at sykepleieren pleier å si til deg at du "må ringe eller sende melding hvis det er noe", fikk jeg litt tårer i øynene. For det er det jeg er vant med fra DPS at jeg kan.. 🥲 Er nok litt skjør i dag.. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du kun ønsker noen å snakke med og får å hindre forverring så er det kommunen som er rette for deg. 

DPS er mer utredning og konkret behandling gjerne i grupper. 

Anonymkode: 7b014...aaa

Ja, får tenke litt på det. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er problematikken din? Altså hva er diagnose og risiko for forverring? Jeg tenker som frosken at om du ikke er dårlig per nå kan du fortsette å prøve litt alene, gitt at det er forenelig med diagnosen du har. 

Anonymkode: 65063...230

Jeg har Schizoaffektiv lidelse og har vært en del ustabil. Det har vært litt prøving av medisiner opp gjennom, men nå regner jeg med at det er blitt funnet ut hva som passer best for meg. Og så er jeg ellers en litt vel usikker person. Å ha så tett oppfølging har derfor føltes trygt for meg, men tross det gikk jeg likevel lei til slutt og avsluttet. Trodde jeg ville klare meg bedre og bli friskere om jeg avsluttet og la DPS bak meg. Nå lurer jeg på om jeg angrer meg bare. Men vet ikke. 

Endret 6. mai 2023 av Vendi

[frosken]

Vendi skrev (9 minutter siden):

Nei, har ingen tegn på forverring nå. Jeg har bare generelt følt det trygt å ha noen som følger med på meg, om du skjønner. Noen som raskt fanger opp endringer og setter i gang tiltak, f.eks endring i medisinering, samtaler om "akutte ting" og innleggelser. Jeg ville så gjerne klare meg selv, og jeg har jo et håp om at jeg skal greie det også. Men blir bare likevel usikker (sånn som i dag) på om jeg vil greie det på egenhånd. Men jeg får nok prøve litt til.. Jeg har samtalt med ei god venninne om det nå, og hun foreslo at jeg kanskje kan rehenvises DPS, men bare ha færre oppfølginger/kontroller enn jeg har pleid. Da vil det nok ikke føles som om jeg er helt aleine, og så har jeg en fot innenfor. Synes du det høres ok ut? 

 

Ja, det synes jeg høres ok ut:-)