Jeg er krevende og ustabil

[AnonymBruker]

I løpet av de siste årene har jeg blitt mer ustabil enn vanlig. Jeg har ofte følt meg deprimert tidligere og isolert meg mye, men da var det liksom mer stabilt dårlig.. Men nå kan det gå fra himmel til helvete på kort tid..

Jeg er redd for å ødelegge de få relasjonene jeg har og jeg har dumt nok ikke klart å åpne meg om hvor ille det egentlig er for helsepersonell. Etter en konflikt får jeg selvmordstanker og tenker at dette er slutten på relasjonen. 
Jeg lever veldig mye i mitt eget hode og tolker verden deretter. Mange dårlige erfaringer i bagasjen uten at dette er noen unnskyldning for oppførselen min..

Jeg sliter veldig med dette og sliter også med å åpne meg for helsepersonell, fordi jeg skammer meg over den jeg er når jeg mister kontrollen. 

Jeg føler det er så mye som er min skyld og det er veldig tungt å bære. Skyldfølelsen er egentlig den som er verst. Jeg har jo grunn til å føle skyld, synes jeg selv i alle fall. Jeg vil gjerne være klok og voksen, ikke la følelsene løpe av med meg. Men jeg sliter veldig med å få dette til. 

Jeg tror det kommer av at jeg har funnet meg i veldig mye før. Fordi jeg føler meg mindreverdig. Nå har jeg begynt å sette litt grenser, men det føles overdrevent om dere skjønner? At jeg liksom skal overkompensere for tidligere brudd på disse grensene. 
Jeg vil jo ikke være sånn som dette og forstår ikke hvordan det har blitt så ille som nå. Måtte innom legevakten i går for det toppet seg. 
Følelseslivet mitt kan sammenlignes med et barn for tiden.. Og sånn har det ikke alltid vært. Jeg glemmer ord jeg har kunnet tidligere, og sier mye feil. Noe som aldri var et problem før, da jeg har en familie som er veldig nøye med å uttale ting korrekt. Navn husker jeg nesten heller ikke lengre..

Jeg er bekymra, både for meg selv og de rundt meg. Jeg er redd for meg selv og de følelsene jeg går rundt med. Men når jeg kommer på en time hos feks psykologen så låser det seg litt og jeg klarer ikke få frem hvordan jeg egentlig har det. 
 

Hadde det vært ok å vise dette innlegget til helsevesenet, eller virker det manipulerende på noe vis? 
 

Takk hvis du gadd å lese dette lange innlegget. 

 

Anonymkode: 22f3e...e23

[AnonymBruker]

Det er absolutt ok å vise til helsevesenet, det blir lettere når de får vite, og forhåpentligvis kan de gi deg den hjelpen du trenger. 

Anonymkode: b251c...7fb

[Glitter]

Hei. 

Jeg synes du har skrevet en bra beskrivelse av dine vansker og kan ikke se hva som er manipulativt med det? 

Tenker du kan vise dette til din psykolog. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er absolutt ok å vise til helsevesenet, det blir lettere når de får vite, og forhåpentligvis kan de gi deg den hjelpen du trenger. 

Anonymkode: b251c...7fb

Takk for svar. Da skal jeg gjøre det når jeg får snakket med dem😊

Anonymkode: 22f3e...e23

[AnonymBruker]

Glitter skrev (6 minutter siden):

Hei. 

Jeg synes du har skrevet en bra beskrivelse av dine vansker og kan ikke se hva som er manipulativt med det? 

Tenker du kan vise dette til din psykolog. 

Takk for svar. Kommer til å gjøre det😊

Anonymkode: 22f3e...e23

[Kashmir-]

Syns du beskrev veldig godt og tydelig hvordan du har det. Det så ikke helt lett ut, og jeg syns du fint kan vise dette. Håper det blir bedre. 

[Savannah]

Du er godt skrivefør og bør fortsette med å skrive ned tankene dine.  Du kan gjerne vise alt sammen til dine behandlere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I løpet av de siste årene har jeg blitt mer ustabil enn vanlig. Jeg har ofte følt meg deprimert tidligere og isolert meg mye, men da var det liksom mer stabilt dårlig.. Men nå kan det gå fra himmel til helvete på kort tid..

Jeg er redd for å ødelegge de få relasjonene jeg har og jeg har dumt nok ikke klart å åpne meg om hvor ille det egentlig er for helsepersonell. Etter en konflikt får jeg selvmordstanker og tenker at dette er slutten på relasjonen. 
Jeg lever veldig mye i mitt eget hode og tolker verden deretter. Mange dårlige erfaringer i bagasjen uten at dette er noen unnskyldning for oppførselen min..

Jeg sliter veldig med dette og sliter også med å åpne meg for helsepersonell, fordi jeg skammer meg over den jeg er når jeg mister kontrollen. 

Jeg føler det er så mye som er min skyld og det er veldig tungt å bære. Skyldfølelsen er egentlig den som er verst. Jeg har jo grunn til å føle skyld, synes jeg selv i alle fall. Jeg vil gjerne være klok og voksen, ikke la følelsene løpe av med meg. Men jeg sliter veldig med å få dette til. 

Jeg tror det kommer av at jeg har funnet meg i veldig mye før. Fordi jeg føler meg mindreverdig. Nå har jeg begynt å sette litt grenser, men det føles overdrevent om dere skjønner? At jeg liksom skal overkompensere for tidligere brudd på disse grensene. 
Jeg vil jo ikke være sånn som dette og forstår ikke hvordan det har blitt så ille som nå. Måtte innom legevakten i går for det toppet seg. 
Følelseslivet mitt kan sammenlignes med et barn for tiden.. Og sånn har det ikke alltid vært. Jeg glemmer ord jeg har kunnet tidligere, og sier mye feil. Noe som aldri var et problem før, da jeg har en familie som er veldig nøye med å uttale ting korrekt. Navn husker jeg nesten heller ikke lengre..

Jeg er bekymra, både for meg selv og de rundt meg. Jeg er redd for meg selv og de følelsene jeg går rundt med. Men når jeg kommer på en time hos feks psykologen så låser det seg litt og jeg klarer ikke få frem hvordan jeg egentlig har det. 
 

Hadde det vært ok å vise dette innlegget til helsevesenet, eller virker det manipulerende på noe vis? 
 

Takk hvis du gadd å lese dette lange innlegget. 

 

Anonymkode: 22f3e...e23

Har du noen familie du kan få hjelp av?

Anonymkode: 3a84f...7ad