Redd jeg ikke er sterk nok

[Angstlei]

Blir litt lang post, men håper dere gidder lese.
Jeg mistet moren min i slutten av 2021 og måtte flytte ut av hjemmet jeg delte med henne og broren min i mange år.
Fikk kjøpt en liten leilighet som jeg har mistrivdes i hele tiden og opplevd en enorm ensomhet, har stort sett vært hos broren min som leier.
Da jeg er ufør grunnet angst har dette verdt kjempetungt, men jeg har klart det enn så lenge.

Bestemte meg i Januar for å selge leiligheten og kjøpe hus utenfor Oslo sammen med bror, slik at vi kunne bo sammen og ha god plass, samt kanskje finne noe meningsfullt å gjøre, noe som paradoksalt har visst seg veldig vanskelig i Oslo.
Tenkte det skulle la seg gjøre å finne en enebolig før nå i mai da kjøper tar over leiligheten,  men har ikke vært nesten noen boliger der vi leter.
Så nå bor jeg på sofaen til bror og depresjonen begynner å bli tung. Tenker mye på å ta livet mitt, men er ikke aktivt suicidal.
Det å ikke har vært i arbeid har ikke vært like merkbart som nå, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Opplever at jeg ofte bare sitter å stirrer helt apatisk ut i luften uten å tenke på noe, alt sammen har blitt for mye.
Får en psykologtime ca. hver 3. uke og dette er bare flaks at jeg får, føler ett ganske akutt behov for hjelp.
Er kanskje ikke så rart jeg har det tungt nå, men trenger noen trøstende og oppmuntrende ord fra folk her inne 🙂
 

[Fru2020]

Det høres tungt ut å ikke ha sin egen plass, men må bo på en sofa. Det hadde gjort noen med psyken til hvem som helst. Håper det løsner snart og at dere finner et sted å bo.

Endret 14. mai 2023 av Fru2020

[Angstlei]

Fru2020 skrev (6 timer siden):

Det høres tungt ut å ikke ha sin egen plass, men må bo på en sofa. Det hadde gjort noen med psyken til hvem som helst. Håper det løsner snart og at dere finner et sted å bo.

Ja, er blytungt. Føler jeg er i en sjokktilstand, har ikke opplevd lignede før. Vet ikke hvor jeg skal hevende meg for å få hjelp før jeg blir for syk? 

[emilie321]

Angstlei skrev (13 minutter siden):

Ja, er blytungt. Føler jeg er i en sjokktilstand, har ikke opplevd lignede før. Vet ikke hvor jeg skal hevende meg for å få hjelp før jeg blir for syk? 

Har du fastlege? I såfall så begynner du der.

[Angstlei]

emilie321 skrev (6 minutter siden):

Har du fastlege? I såfall så begynner du der.

Ja, har ventet på time i 2 mnd’er

[emilie321]

Angstlei skrev (12 minutter siden):

Ja, har ventet på time i 2 mnd’er

Ventet på time? Kan du ikke bare bestille time ?

[Fru2020]

Angstlei skrev (41 minutter siden):

Ja, er blytungt. Føler jeg er i en sjokktilstand, har ikke opplevd lignede før. Vet ikke hvor jeg skal hevende meg for å få hjelp før jeg blir for syk? 

 

Her jeg bor har DPS et akutt ambulant team. Dem kan man henvende seg til og man vil få en samtale for vurdering innen 24 timer. De kan henvise til videre utredning på poliklinikken hvis de ser behovet for det eller en kan få oppfølging av dem.

(Men fastlegen er også viktig)

[Angstlei]

emilie321 skrev (38 minutter siden):

Ventet på time? Kan du ikke bare bestille time ?

Jo, har bestilt time, men hadde ikke ledig før.

[Angstlei]

Fru2020 skrev (42 minutter siden):

 

Her jeg bor har DPS et akutt ambulant team. Dem kan man henvende seg til og man vil få en samtale for vurdering innen 24 timer. De kan henvise til videre utredning på poliklinikken hvis de ser behovet for det eller en kan få oppfølging av dem.

(Men fastlegen er også viktig)

Er en veldig vanskelig situasjon, er praktiske elementer som har gjort alt helt håpløst også.
Hadde trodd jeg skulle ha fått kjøpt bolig innen denne tiden, men av en eller annen uforklarlig grunn har ikke det skjedd i år, nesten ingen til salgs.
Alt jeg har snakket med av meglere etc. skjønner ingenting, virker nesten som om onde makter jobber hardt i mot en 😞.
Føler jeg har gjort alt jeg kan riktig allikevel så stanger man huet i veggen. Når man syntes det er jobb å ta en dusj så har særlig den siste uken med tømming og utvasking av leiligheten vært tungt. Sikkert en reaksjon på det jeg kjenner også. Kommer mye følelser, nesten alt av familie er døde, så er kun bror og nevø igjen. Syntes det er tøft i begynnelsen av 40 åra og ha mistet foreldre, besteforeldre, onkler og halvbrødre, føles så enormt ensomt. Vet jeg syntes mye synd på meg selv nå, men sånn er det bare. Håper jeg holder ut og at det kan bli ett bedre liv etterhvert.

Endret 14. mai 2023 av Angstlei