Hva er kriterier for at det kan kalles hypomani/mani?

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på det med kriteriene for at forhøyet stemningsleie kan kalles hypomani og mani... Jeg var innlagt på akuttpost der personal kjente meg veldig godt pga mine hyppige og lange innleggelser. Og da jeg hadde min første (hypo)mani så mente de at jeg var manisk og veldig høyt oppe i forhold til mitt normale stemningsleie og kalte meg manisk. 

Men da jeg ble innlagt med mani på en annen akuttpost der jeg var totalt ukjent for dem (jeg hadde flyttet for å studere). Da mente de att stemningsleie mitt var nøytralt... 

Er det slik at for at det kan kalles hypomani eller mani så må det være synlig/opplagt for alle, selv de som ikke kjenner pasienten? Eller er det nok at stemningsleie er forhøyet i forhold til pasientens normal?

Anonymkode: d04a0...f94

[AnonymBruker]

Du kan jo google kriteriene. 

Anonymkode: 18fd8...07e

[AnonymBruker]

Spennende spørsmål. Jeg hadde BP1 som diagnose helt til jeg fikk ny psyk som mener jeg har BP2. Det behandlerene har sett og hørt er det samme. Men de har åpenbart ulike terskler for å definere noe som mani. 
 

Å ta feil av mani og vanlig stemningsleie høres likevel rart ut, da tenker jeg at du sannsynligvis ikke har hatt mani. Kanskje hypomani om atferden var atypisk for deg. Maniske mennesker er helt tydelig maniske for alle og enhver. Umulig å ikke legge merke til.

Anonymkode: 00fa4...352

[kupton]

Det finnes en vurderingsskala som bør brukes: YMRS - Young mania rating scale.

Det er to grensetilfeller som jeg synes er blant de vanskeligste å vurdere i psykiatrisk diagnostikk. 1. Grensen mellom meget aktiv og glad og nedre del av hypomani. 2. Grensen mellom kraftig hypomani og mild mani.

Ved vurdering av det første, skal en ta utgangspunkt i personens vanlige måte å være på. Her har en mye hjelp om en spør de nærmeste pårørende som kjenner personen best i hverdagen.

[skogbrann]

Vil først legge til at jeg på ingen måte trenger å være «oppstemt» når jeg er manisk. Jeg kan være euforisk, men også hovedsakelig preget av ekstrem angst, eventuelt sinne også. Sist maniske episode kjente jeg ikke så mye eufori. Omtrent bare angst og en opplevelse av ekstremt frykt og redsel som gjorde meg helt krakilsk. Jeg var mye mer dysforisk og trist enn euforisk. Gråt og hylte masse. Jeg var også psykotisk på det punktet da. Følte meg virkelig ikke «typisk» manisk. Jeg var helt bortreist og forvirret. Personalet sa i ettertid at de kunne tydelig se i øynene mine at jeg virkelig ikke var «tilstede». 
 

Men ved hypomani er det vel slik at menneskene som kjenner personen skal måtte merke endringen, men ikke nødvendigvis fremmede? Ved mani må vel «alle» kunne merke at det er noe påfallende eller galt med personen? 
Høres veldig rart at du var manisk men ble tolket som normal? Hvilke symptomer og atferd hadde du?

[Stormwind]

Sosial kontekst har også innvirkning på hvilke grenser man har før man blir hyper- eller hypoaktivert. Er man sammen med mennesker man er trygge på , så tåler man mer.