Å bli gitt opp

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om der er noe begrensning på hvor mye behandling man får før man blir gitt opp? Og er det noen her inne som har opplevd å bli gitt opp, jeg er skikkelig redd for det. 

Jeg har vært innlagt og gått i poliklinsk behandling i 8 år nå og føler ikke at jeg er særlig mye bedre. Føler meg som en lost case som hjelpeaparatet bare venter på å gi opp. Det er nå snakk om både gruppebehandling på poliklinikken og medikamentfri behandling på DPS døgnpost. Kan det være de tar fra meg den muligheten fordi de har gitt opp håpet? Eller at jeg bare får prøve 1 av dem også om det ikke går så er det over?

Anonymkode: f00e4...3e5

[cathlin]

Jeg har ikke svar på det du spør om, men selv om du skulle bli gitt opp av andre, aldri gi opp deg selv. 

Gruppebehandling kan være veldig nyttig, så jeg kan ikke helt se at de gir deg opp? 

[AnonymBruker]

Når en blir ufør blir man som regel gitt opp av DPS. Fordi når man er ufør så blir man ufør fordi allting er alt prøvd ut å dps har da ikke mer tilbud å tilby. 

 

Anonymkode: 0be12...060

[Everybody]

Hvorfor egentlig medikamentfri behandling og ikke behandling med medisiner?

[kupton]

I all behandling når pasienten etterhvert et slags "tak" der fremgangen stopper opp. Da er tiden inne for å avslutte behandlingen eller overføre til et lavere omsorgsnivå for å få hjelp til å beholde det oppnådde funksjonsnivå.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (44 minutter siden):

Hvorfor egentlig medikamentfri behandling og ikke behandling med medisiner?

Ikke alle trenger medisiner. 

Anonymkode: 0be12...060

[kupton]

Det høres merkelig ut at dersom en ikke har blitt bra etter 8 år med samtaler og medisiner, skal en forsøke medikamentfri behandling.

Det er ikke langt fra å tro på julenissen.

[AnonymBruker]

kupton skrev (18 minutter siden):

Det høres merkelig ut at dersom en ikke har blitt bra etter 8 år med samtaler og medisiner, skal en forsøke medikamentfri behandling.

Det er ikke langt fra å tro på julenissen.

Noen blir dårlig av medisiner også! Det fins Plenty av avisartikler om folk som har sluttet på medisinene og så blitt bra etter det fordi det var medisinene som gjorde de dårlig. Da gjerne ofte de som går på haugevis av medisiner da. Eller ihvertfall sterke. 

Eller så ka skje det handler om at man har uoppnåelige mål til hva livet skal være. Livet er jo normalt sett opp og ned for de fleste. 

Anonymkode: 0be12...060

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Noen blir dårlig av medisiner også! Det fins Plenty av avisartikler om folk som har sluttet på medisinene og så blitt bra etter det fordi det var medisinene som gjorde de dårlig

Min første tanke når jeg hører det er at diagnosen kanskje ikke var riktig i utgangspunktet. 

[mrbug]

Antipsykotika kan gjøre folk alvorlig syke er min erfaring 😞 kanskje pga feilaktig bruk. Feks Risperdal ga meg personlig ekstreme øyekrampeanfall ca to ganger ukentlig. Skapte antakelig store tardive dystonier i øyene. Brukt lavdose Zyprexa 25 år etterpå. Gradvis bedre - men fikk så medisinering med Orifiril og er jevnet ut over siste 10 år. Antipsykotika bør man være forsiktig med og unngå så lenge som mulig, hvis mulig, ihvertfall om man i utgangspunktet har noe lavere dopamin nivå enn vanlig (autisme?) (eller depresjon ? Evt ekstremt søvn og nærings deprivert. Som jeg var.) Feildiagnostisering er ikke bra. Diffuse diagnoser er uheldig.

Uansett tror ikke du skal mene du er gitt opp ! Da ville de neppe mene du skulle prøve medikamentfri behandling. Det skal vel noe til å gi opp ! Jeg sier bare FATT HÅP ! Det går bedre om du tror og håper ! Tror ingen gir opp ! Er vel heller meg som er blitt gitt opp der med så mye piller !! Og tenk over hva du sliter med konkret og spør dem om du lurer på ting. Kognitiv samtaleterapi er antakelig noe av det beste du kan få for mange ting. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av det og mindre piller. 
Til slutt igjen; FATT HÅP !
EDIT: tenk over hva du har lyst til å gjøre i livet ! Tenk hva du vil, og spør folk om hjelp til å få det til !

Endret 23. mai 2023 av mrbug
Tilføyelse.

[Gammelsang]

Spørsmålet er hvilken diagnose du ble gitt, hvilken behandlingsform du fikk, og hvor funksjonsnivået ditt ligger før og etter behandlingen er gjennomført.

Hvis du ikke får riktig diagnose, får du ikke riktig behandling, og da blir du ikke bedre.

Med mindre det har skjedd endringer i offentlig psykiatri de siste 5 årene, er det viktigere å behandle et stort volum pasienter litt, slik at «noen» blir bedre, enn å behandle et lavt volum pasienter mye, slik at «alle» blir bedre.

Gruppeterapi er et godt eksempel på dette. To helsearbeidere kan «behandle» opp til 8 pasienter på 90 minutter. Volumet av antall pasienter er høyt, men volumet av behandling per pasient er latterlig.

Gruppeterapi burde være forbudt. Ikke bare er det dårlig bruk av tid, men det er skadelig. Det er helt ulogisk å eksponere en psykisk lidende pasient for mer psykisk lidelse.

Det er nesten forventet at noen ikke vil få hjelp i dette systemet.

Endret 23. mai 2023 av Gammelsang

[AnonymBruker]

cathlin skrev (5 timer siden):

Jeg har ikke svar på det du spør om, men selv om du skulle bli gitt opp av andre, aldri gi opp deg selv. 

Gruppebehandling kan være veldig nyttig, så jeg kan ikke helt se at de gir deg opp? 

Ja, du har nok rett i at de ikke har gitt meg opp (ennå). Jeg burde vel forsøke legge vekk den redselen.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Når en blir ufør blir man som regel gitt opp av DPS. Fordi når man er ufør så blir man ufør fordi allting er alt prøvd ut å dps har da ikke mer tilbud å tilby. 

 

Anonymkode: 0be12...060

Jeg blir sannsynligvis snart ufør, har ikke hørt noe snakk om avslutning av behandling ennå så regner da med at jeg får gå der videre en stund i alle fall? Hvor tidlig sier behandler fra om at man skal avsutte?

Everybody skrev (4 timer siden):

Hvorfor egentlig medikamentfri behandling og ikke behandling med medisiner?

Medikamentfri behandling er ikke ensbetydende med at man ikke kan bruke medisiner. Ikke ved DPS jeg hører til i alle fall. Poenget med å kalle det "medikamentfri" var visstnok fordi at de har fokus på alt rundt og at de ikke har noe fokus på medisinbiten. 

kupton skrev (4 timer siden):

I all behandling når pasienten etterhvert et slags "tak" der fremgangen stopper opp. Da er tiden inne for å avslutte behandlingen eller overføre til et lavere omsorgsnivå for å få hjelp til å beholde det oppnådde funksjonsnivå.

Skjønner. Det gir jo mening. Men hvordan vet man om man har nådd ett "tak" eller om man bare står litt fast i en periode også vil det løsne etterhvert?

kupton skrev (3 timer siden):

Det høres merkelig ut at dersom en ikke har blitt bra etter 8 år med samtaler og medisiner, skal en forsøke medikamentfri behandling.

Det er ikke langt fra å tro på julenissen.

Tro på julenissen ja, måtte le litt av den kommentaren. Ellers så er det som jeg kommenterte lenger oppe her det ikke slik at man ikke kan bruke medisiner ved medikamentfri behandling. Jeg har innsett at diagnosen min fører til at jeg må bruke medisiner resten av livet, så jeg kommer ikke til å slutte nei. 

mrbug skrev (3 timer siden):

Antipsykotika kan gjøre folk alvorlig syke er min erfaring 😞 kanskje pga feilaktig bruk. Feks Risperdal ga meg personlig ekstreme øyekrampeanfall ca to ganger ukentlig. Skapte antakelig store tardive dystonier i øyene. Brukt lavdose Zyprexa 25 år etterpå. Gradvis bedre - men fikk så medisinering med Orifiril og er jevnet ut over siste 10 år. Antipsykotika bør man være forsiktig med og unngå så lenge som mulig, hvis mulig, ihvertfall om man i utgangspunktet har noe lavere dopamin nivå enn vanlig (autisme?) (eller depresjon ? Evt ekstremt søvn og nærings deprivert. Som jeg var.) Feildiagnostisering er ikke bra. Diffuse diagnoser er uheldig.

Uansett tror ikke du skal mene du er gitt opp ! Da ville de neppe mene du skulle prøve medikamentfri behandling. Det skal vel noe til å gi opp ! Jeg sier bare FATT HÅP ! Det går bedre om du tror og håper ! Tror ingen gir opp ! Er vel heller meg som er blitt gitt opp der med så mye piller !! Og tenk over hva du sliter med konkret og spør dem om du lurer på ting. Kognitiv samtaleterapi er antakelig noe av det beste du kan få for mange ting. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av det og mindre piller. 
Til slutt igjen; FATT HÅP !
EDIT: tenk over hva du har lyst til å gjøre i livet ! Tenk hva du vil, og spør folk om hjelp til å få det til !

Leit å høre at du fikk kjipe bivirkninger. Jeg har brukt antipsykotika selv og fikk heldigvis ingen nevneverdige bivirkninger. 

Gammelsang skrev (2 timer siden):

Spørsmålet er hvilken diagnose du ble gitt, hvilken behandlingsform du fikk, og hvor funksjonsnivået ditt ligger før og etter behandlingen er gjennomført.

Hvis du ikke får riktig diagnose, får du ikke riktig behandling, og da blir du ikke bedre.

Med mindre det har skjedd endringer i offentlig psykiatri de siste 5 årene, er det viktigere å behandle et stort volum pasienter litt, slik at «noen» blir bedre, enn å behandle et lavt volum pasienter mye, slik at «alle» blir bedre.

Gruppeterapi er et godt eksempel på dette. To helsearbeidere kan «behandle» opp til 8 pasienter på 90 minutter. Volumet av antall pasienter er høyt, men volumet av behandling per pasient er latterlig.

Gruppeterapi burde være forbudt. Ikke bare er det dårlig bruk av tid, men det er skadelig. Det er helt ulogisk å eksponere en psykisk lidende pasient for mer psykisk lidelse.

Det er nesten forventet at noen ikke vil få hjelp i dette systemet.

Jeg er ganske sikker på at jeg har fått rett diagnose nå. Hadde en annen før, men etter grundig utredning ble den fjernet og ny satt. Kan du si noe mer om hvorfor du tenker gruppeterapi burde være forbudt? Behandler jeg går til kan ikke få skrytt nok av det virker det som. Er da snakk om MBT. 

Anonymkode: f00e4...3e5

[cathlin]

Gammelsang skrev (5 timer siden):

Spørsmålet er hvilken diagnose du ble gitt, hvilken behandlingsform du fikk, og hvor funksjonsnivået ditt ligger før og etter behandlingen er gjennomført.

Hvis du ikke får riktig diagnose, får du ikke riktig behandling, og da blir du ikke bedre.

Med mindre det har skjedd endringer i offentlig psykiatri de siste 5 årene, er det viktigere å behandle et stort volum pasienter litt, slik at «noen» blir bedre, enn å behandle et lavt volum pasienter mye, slik at «alle» blir bedre.

Gruppeterapi er et godt eksempel på dette. To helsearbeidere kan «behandle» opp til 8 pasienter på 90 minutter. Volumet av antall pasienter er høyt, men volumet av behandling per pasient er latterlig.

Gruppeterapi burde være forbudt. Ikke bare er det dårlig bruk av tid, men det er skadelig. Det er helt ulogisk å eksponere en psykisk lidende pasient for mer psykisk lidelse.

Det er nesten forventet at noen ikke vil få hjelp i dette systemet.

Det er forskjellige former for grupper, og selvsagt også ulik kompetanse hos de som leder gruppen. Viktig å nøye vurdere på forhånd om gruppen man ber om eller får tilbud om å bli med om kan ha noe for seg og sette seg noen mål, i samarbeid med lederen. Man bør ha samtaler med gruppeleder på forhånd for å kartlegge om gruppen/gruppeterapien som er tilbudt er riktig for vedkommende som ønsker gruppeterapi. Det sist nevnte er viktig. At man tar seg tid til denne vurderingen sammen. 

Jeg vet at det finnes en del "kvasi-" gruppeterapi rundt omkring, dessverre, gjerne på dps døgn-avdelinger. Der er det også større gjennomtrekk/sykemeldinger/akutte endringer osv av ledere av gruppen, og også pasientene. 

[cathlin]

kupton skrev (7 timer siden):

I all behandling når pasienten etterhvert et slags "tak" der fremgangen stopper opp. Da er tiden inne for å avslutte behandlingen eller overføre til et lavere omsorgsnivå for å få hjelp til å beholde det oppnådde funksjonsnivå.

 

kupton skrev (7 timer siden):

Det høres merkelig ut at dersom en ikke har blitt bra etter 8 år med samtaler og medisiner, skal en forsøke medikamentfri behandling.

Det er ikke langt fra å tro på julenissen.

Jeg er enig med deg (hvis det nå er det du mener da) i at det i noen tilfeller virker å skje nærmest en "overbehandling" av pasienter, og kanskje kunne man frigjort ressurser på å avslutte eller overføre pasienter tidligere. Samtidig er det relevant hvilken behandling pasienter har mottatt, kvaliteten på behandlingen, og stabil oppfølging over tid. I disse dager er det dessverre en del hyppige utskifting av ansatte innen offentlig psykisk helsevern. Det er også noe med riktig hjelp til riktig tid. Alt dette er jo både tid- og kompetanse krevende (også krevende for en pasient å stadig måtte bli kjent med nye behandlere som kommer og går), og jeg er lei meg for å se en trend i retning av mindre både av tid og kompetanse (også en variasjon innen kyndigheten) innen psykiatrien for tiden. Håper ikke det er så ille som har sett på mine kanter over alt, men det er relativt mange eksempler på nedlegging og kutting av tilbud og tid de siste årene. 

Jeg tror også man kunne vært flinkere til å legge inn pauser ved bedring eller ja, flere time-out, for å kjenne på livet uten hjelp fra psykiatrien og evt overføres til lavere nivå, ved behov, og heller hatt lav terskel for å be om hjelp av spesialisthelsetjenesten på ny.  Jeg synes jeg leser at mange er redde for å bli avsluttet for godt, og at døren dermed også stenges for godt til å komme inn igjen. For da står gjerne den siste vurderingen å lese i en journal og det er ofte denne som lett kan brukes i et avslag (der hvor det er mangel på ressurser). 

[Gammelsang]

En full MBT-gruppe koster enormt mye ressurser å gjennomføre. To år i en MBT-gruppe med 8 pasienter koster et DPS like mye ressurser som å tilby de samme 8 pasientene to år med 45min/uke individualterapi.

Jeg hadde valgt 45 min individualterapi hver uke i to år. 

I gruppe risikerer du også å få høre om direkte ubehagelige opplevelser. Vold, overfall, misbruk, død.

[AnonymBruker]

Gammelsang skrev (43 minutter siden):

En full MBT-gruppe koster enormt mye ressurser å gjennomføre. To år i en MBT-gruppe med 8 pasienter koster et DPS like mye ressurser som å tilby de samme 8 pasientene to år med 45min/uke individualterapi.

Jeg hadde valgt 45 min individualterapi hver uke i to år. 

I gruppe risikerer du også å få høre om direkte ubehagelige opplevelser. Vold, overfall, misbruk, død.

Å få individuell behandling 1 gang i uken og så lenge er ekstremt sjeldent med mindre du er på aap eller i jobb. Det vanlige er annenhver uke og du får kankske max gå der et halvt år. 

Anonymkode: 0be12...060

[Worriesome Plenty 2]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når en blir ufør blir man som regel gitt opp av DPS. Fordi når man er ufør så blir man ufør fordi allting er alt prøvd ut å dps har da ikke mer tilbud å tilby. 

 

Anonymkode: 0be12...060

Det var ukjent for meg. Jeg fikk mer og bedre behandling etter jeg ble uføretrygdet. 

[AnonymBruker]

Worriesome Plenty 2 skrev (2 minutter siden):

Det var ukjent for meg. Jeg fikk mer og bedre behandling etter jeg ble uføretrygdet. 

Da hadde du kanskje ikke mottatt så mye behandling før du ble ufør. Eller de kom med mer og bedre behandling etterpå

Anonymkode: 0be12...060

[kupton]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når en blir ufør blir man som regel gitt opp av DPS.

Dette er en uriktig påstand som blir gjentatt om og om igjen på DOL.

[Worriesome Plenty 2]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da hadde du kanskje ikke mottatt så mye behandling før du ble ufør. Eller de kom med mer og bedre behandling etterpå

Anonymkode: 0be12...060

Det hadde nok mer med at jeg flyttet fra en region med dårlig psykiatridekning til en med god. Jeg mottok behandling før jeg ble ufør, men i dårligere former som feks tvangsinnleggelse på ett sykehjem etter kort opphold på akuttpost på sykehus.