Reagerer med sinne ved stress og når jeg egentlig er lei meg?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med at følelseslivet mitt er ganske ustabilt. Jeg kan bli lei meg for noe og så tenker jeg at dette skal jeg ta opp på en voksen måte og forklare følelsene mine. Men ofte ender det opp med at det kommer ut som sinne istedenfor. Dette er jo noe jeg helst vil unngå.. 
Jeg har fått høre at jeg forklarer meg for mye og at jeg er overfølsom, tenker for mye osv. Jeg sliter ofte med å sette grenser for meg selv og i det hele tatt ta mitt eget følelsesliv seriøst, fordi jeg tenker at det er jeg som overreager osv.. Og ofte er jo det tilfelle, men ikke alltid. Jeg sliter kanskje litt med å skille på når det er grunn til å «reagere» og når det ikke er det. 
Jeg skammer meg mye over mine egne følelser og vet ikke hvordan jeg skal navigere.. Hva er bare i mitt eget hode og hva er reelt? Jeg bruker mye tid på å tvile på meg selv og dvele ved bestemte situasjoner. 

Det skal sies at jeg har opplevd noen vonde ting i barndommen, blant annet litt mobbing osv. 

Jeg er alltid litt redd for å ta opp noe for jeg er redd for at det skal være meg som er det egentlige problemet og at jeg ikke blir hørt. Det ender opp med at jeg prøver å legge lokk på følelsene mine, noe som selvfølgelig ender opp med en overreaksjon og jeg bekrefter egentlig bare min egen og (andres?) teori om at jeg er overfølsom. 
 

Hvordan gjør jeg noe med dette? Jeg føler jeg får mange forskjellige tilbakemeldinger om hvem jeg er som person og prøver å ta det til meg for å forandre meg. Men det er veldig vanskelig og jeg føler jeg mister meg selv litt i prosessen. Jeg vil jo helst være omgjengelig og behagelig å være sammen med. 

Dette ble et veldig langt innlegg. Takk om du gidder å lese hele. Setter stor pris på tilbakemeldinger! 

Anonymkode: 32d1a...93f

[cathlin]

Sinne kan være en "go-to-"følelse som kan dekke over andre følelser, det høres ut som du da blir sint i stedet for å si at du er lei deg. Ikke unormalt. 

Du forteller at du opplever mye kritikk fra andre, at du kjenner på at du må endre deg, har et forklaringsbehov, og kanskje ikke er helt sikker på deg selv -at selvfølelsen din er litt lav, slik jeg forstå det. Og at du har hatt en del dårlige erfaringer med deg i sekken.

Har du vurdert å finne en samtalepartner for å kunne sortere litt? Det kan være greit med en uavhengig person som har deg i fokus og at du får rom til å tenke litt høyt sammen med noen. Det høres forvirrende ut å få mange ulike tilbakemeldinger. Det har en verdi å lære seg selv bedre å kjenne.