Jeg føler jeg mangler livserfaring

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke at jeg har fått noen livserfaring fordi jeg har ikke fått nye venner på videregående og studiet, jeg har ikke vært ute på fest eller andre venne samlinger og jeg har heller aldri datet eller hatt kjæreste. Og jeg føler at relasjonene i livet er jo noe av det viktigste. Og det å møte nye venner og kjæreste er jo den største delen av det (sånn jeg ser det). 

Jeg er 29 nå og jeg kjenner at det er litt sårt egentlig. Spesielt siden jeg er i den alderen der de fleste på min alder kjøper hus sammen, gifter seg og får barn.  Men jeg sitter bare her og ser for meg at jeg aldri kan få det i mitt liv. Om rundt 7 år er det nok for sent å få barn. Og jeg ser ikke for meg at noen noengang kan ønske å være sammen med meg. Jeg er redd for å feile, for å åpne opp, for å bli "avslørt" som en dårlig person, og for å bli såret. Men man må jo bare risikere det skal man komme noen vei?

Jeg vet ikke helt... Hvordan gjør man dette? Er det mulig å få nære venner i voksen alder og ja... kjæreste når man er så redd for å være sårbar?

Anonymkode: 85d51...86a

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om denne passer inn på psykiatri? Jeg sliter psykisk og det har nok en del med det å gjøre, så var derfor jeg tenkte på å poste den her. Men Admin må bare flytte den til ett annet forum om det passer bedre.

Anonymkode: 85d51...86a

[Everybody]

Er du i psykiatrien? Noen diagnoser?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (Akkurat nå):

Er du i psykiatrien? Noen diagnoser?

Ja det har jeg. Jeg har bipolar. Kan også legge til at da jeg ble utredet for personlighetsforstyrrelse var det egentlig tenkt at jeg skulle diagnostiseres med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde også en god del trekk fra unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 85d51...86a

[Everybody]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja det har jeg. Jeg har bipolar. Kan også legge til at da jeg ble utredet for personlighetsforstyrrelse var det egentlig tenkt at jeg skulle diagnostiseres med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde også en god del trekk fra unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 85d51...86a

Det du beskriver er jo typisk for særlig unnvikende pf. Selv lurer jeg på om det i det hele tatt er noen psykiatrien kan hjelpe til med i sånne problemstillinger som du beskriver. Har du mottatt noe behandling eller medisiner? Er jo sårt og ville sånne ting men ikke klare det.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (10 minutter siden):

Det du beskriver er jo typisk for særlig unnvikende pf. Selv lurer jeg på om det i det hele tatt er noen psykiatrien kan hjelpe til med i sånne problemstillinger som du beskriver. Har du mottatt noe behandling eller medisiner? Er jo sårt og ville sånne ting men ikke klare det.

Jeg har fått en del behandling, men har snakket lite om akkurat dette som jeg skriver om. Jeg bruker stemningsstabiliserende. 

Anonymkode: 85d51...86a

[Kashmir-]

Du kan godt få litt av min livserfaring . Jeg har levd fargerikt jeg, og det har gjort den nytten at jeg lar mennesker være som de er, med unntak av noen få som fremdeles provoserer meg. Og det er jo nyttig... på en måte. 

Men har gjort meg lykkeligere? Nei. Har det gjort at jeg en dag dør med mer ro? Nei. Har det gitt meg et rikere liv enn de som har levd a-4 hele livet +÷ ? Nei. 

Jeg er tilfreds, ja. Ville jeg vært det med et mer rolig liv? Det er mye mulig ja. 

Så jeg tror at uansett hvordan du lever og hvor mye du opplever eller ikke. Det har ikke så mye å si. 

Det jeg tror er at du må søke drømmer du har, og veien underveis er bedre enn å nå målet. Jeg tror at å trives akkurat der man er, betyr mest. Det er sikkert så klisje at de fleste vil spy. Men det er fordi de ikke har skjønt det 🙂

Vær glad for det du faktisk har. Er du ikke, så gå vider. Og nyt turen 🙂

Endret 24. mai 2023 av Kashmir

[kupton]

Det er fullt mulig å få både venner og kjæreste selv om du er 29 (som ikke er noen høy alder). Men de kommer ikke og ringer på døren din og spør om du vil være venn eller kjæreste. Du må ut i verden der de finnes.

[Kashmir-]

kupton skrev (5 minutter siden):

Det er fullt mulig å få både venner og kjæreste selv om du er 29 (som ikke er noen høy alder). Men de kommer ikke og ringer på døren din og spør om du vil være venn eller kjæreste. Du må ut i verden der de finnes.

29 er ingen høy alder for alle over 50

 Når man bikker 50 ser man ikke forskjell på 29- åringer og 40- åringer. Hørte jeg et klokt hode som sa. 

Endret 24. mai 2023 av Kashmir

[Kashmir-]

🙂

[kupton]

Kashmir skrev (11 minutter siden):

29 er ingen høy alder for alle over 50

 Når man bikker 50 ser man ikke forskjell på 29- åringer og 40- åringer. Hørte jeg et klokt hode som sa. 

Det er uansett ingen høy alder for å få seg venner eller kjæreste. Det kan en faktisk få hele livet. 
Det var forøvrig ikke et klokt hode. Jeg ser godt forskjell på 29 åringer og 40-åringer. 

[Kashmir-]

kupton skrev (Akkurat nå):

Det er uansett ingen høy alder for å få seg venner eller kjæreste. Det kan en faktisk få hele livet. 
Det var forøvrig ikke et klokt hode. Jeg ser godt forskjell på 29 åringer og 40-åringer. 

Nei jeg er selvsagt enig i det. Men når man bikker 50 er plutselig alle veldig unge, om de er 40 eller 29. Det tror jeg er sant da. Da jeg var 18 var jo 25- åringer eldgamle. De er ikke det lenger når du bikker en viss alder. Vi ser det jo i perspektiv fra det vi er selv..

Jeg vet hvor gammel en 29- åring føler seg når det gjelder å få venner, forhold og barn. Det vet jeg godt. Selv om de over 50 tenker at "Det er da ingen alder"

Jeg snakket med nabokona nede i veien her som omtalte en på 60 som "guttungen" Hun er 93 😄

[Everybody]

Hvis man skal få barn så begynner jo det å tikke litt for kvinner i hvert fall. De kan jo få barn helt opp til 50-års alderen men det blir jo vanskelig. Hvis man er over 35 så kan det bli vanskelig.